Ivan Fjodorov (Ива́н Фёдоров) (1510/1525-1583) var en av de første østlaviske boktrykker. Han var initiativtaker til boktrykking i Moskva og var også boktrykker i Litauen, i det som i dag er Belarus og Ukraina. Han frembrakte den første trykte kirkeslaviske bibelen (Ostroh-bibelen fra 1580–1581), den første østslaviske leseboken (Azbuka, 1574), og den første trykte russiske alfabetiske emneregisteret, kalenderen og diktet. Han var en dyktig håndverker i en rekke fag og en mann med bred visjon og stor utholdenhet. Alt i alt spilte Ivan Fjodorov en viktig rolle i å fremme leseferdighet og østlig-ortodoks konfesjonell enhet, og han introduserte et høyt nivå av innhold, design og håndverk i et kritisk nødvendig yrke.«Fyodorov, Ivan». encyclopedia.com. Besøkt 17. juni 2026.
Ungdom Verken Ivan Fjodorovs fødested eller fødselsdato er kjent. Det antas at han ble født ca. 1510 eller ca. 1525, mest sannsynlig i Moskva. Han kalte seg selv moskovitt selv etter at han flyttet til Litauen, og i etterordet til Lviv-utgaven av Apostol kalte han Moskva «vårt hjem, vårt fedreland og vår slekt».Щепкина, М.В (1959). «Переводы предисловий и послесловий первопечатных книг. Послесловие Львовского Апостола 1574 г.» У истоков русского книгопечатания. Moskva: Академия наук: 234-236, s. 246-247. Dette kan ha referert ikke til hovedstaden, men til det moskovittiske rike, selv om de fleste russiske forskere har en tendens til å tro at han ble født i Moskva eller dens omgivelser. «Призвание — первопечатник: великий просветитель Иван Федоров». Газета Культура 19.04.2024 Besøkt 17. juni 2026. Петро Кралюк: «Іван Федоров: реальний і міфічний (частина 1)» ''Релігійно-інформаційна служба України (РІСУ) 23.2.2026. Besøkt 18. juni 2026.
Fra 1529 til 1532 antas Ivan Fjodorov ha studert i Krakow, ved Det jagellonske universitet, en av de fineste utdanningsinstitusjonene i Øst-Europa på den tiden. Arkiver fra hans alma mater for 1532 indikerer at Johannes Theodori Moscus (Ivan Fjodorov fra Moskva) studerte der. Etter universitetet tjenestegjorde han en tid som diakon i Kreml i Moskva, og tjenestegjorde i St. Nikolaus av Gostun-kirken. Det var der han møtte metropolitt Makarij. Biskopen, som fungerte som tsar Ivan Vasiljevitsj lærer, var en stor forkjemper for utdanning, og kirken der Ivan Fjodorov tjenestegjorde var spesielt kjent for sitt mirakuløse ikon. Mange representanter for Russlands sekulære og åndelige lederskap, inkludert tsaren selv, ba foran det. I løpet av denne tiden møtte Ivan Fjodorov den bemerkelsesverdige teologen og forfatteren Maximus den greske. Historikere mener at sistnevnte, en fremtredende elev av den berømte venetianske forfatteren og forleggeren Aldus Manutius, inspirerte den beskjedne kirkeprestens interesse for boktrykking. Som et resultat lærte Ivan Fjodorov snart de italienske navnene på mange trykkeprosesser og materialer, og disse begrepene kom i russisk bruk.
Boktrykker i Moskva left|miniatyr|Forside og tittelside av Apostol 1564. På slutten av 1400-tallet og begynnelsen av 1500-tallet produserte boktrykkerier i Krakow og Vilnius allerede liturgiske bøker på russisk for den ortodokse befolkningen i det polsk-litauiske samveldet. Ryktet om dette spredte seg til Moskva, og utdannede russere begynte å ønske seg lignende produksjonsanlegg i sitt eget land. Allerede på 1540-tallet, under innflytelse av metropolit Makarij, bestemte den unge tsar Ivan Vasiljevitsj seg for å etablere trykt bokproduksjon i Moskva. Lignende forsøk hadde blitt gjort tidligere, men ingenting hadde blitt til noe. Dette var et svært komplekst foretak for tiden, som krevde en rekke innovative tekniske løsninger. Trykking av ortodokse bøker ble spesielt viktig etter erobringen av Kazan-khanatet i 1552, da kristendommen skulle spres i de erobrede muslimske områdene.
Tsaren sparte ikke på noen utgifter på det nye foretaket. Ivan Fjodorovs mentor var den danske boktrykkeren Hans Messingheim, som den russiske hersker innbudt til Moskva. I 1553 organiserte dansken det første trykkeriet Russland. Ivan Fjodorovs energiske deltakelse i denne i hovedsak eksperimentelle utgivelsen av noen få bøker i Moskva er ubestridelig. For ham var det en uvurderlig treningsarena, forberedelse til et virkelig ambisiøst foretak. I 1563 ble det, ved tsarens dekret, opprettet et trykkeri i hovedstaden. Et lokale ble funnet i bydelen Kitaj-gorod og Ivan Fjodorov ble betrodd ledelsen av foretaket. Han gjorde nesten alt selv. Han la vekt på begynnelsen av kapitlene med ornamentikk og utførte initialbokstaver med sinober. Han utformet og utviklet trykkpressene selv, fant de nødvendige proporsjonene for høykvalitetsblekk, produserte stanser og former, tegnet bokstavformer, støpte skrifttyper og malte bilder og hodeplagg (senere hugget ut i tre). Tsaren observerte personlig arbeidet til ham, og ble raskt overbevist om at Ivan Fjodorov var kjent med vesteuropeiske trykkemetoder og godt bevandret i de gamle tradisjonene for russisk manuskriptbokproduksjon Samtidig fikk den første trykkeren en lojal assistent, den talentfulle studenten Pjotr Mstislavets.
Da Apostol, en viktig liturgisk samling (ansett som den første i Russland trykte boken), ble utgitt i 1564, ble alle slått av dens utsøkte skjønnhet. Mer enn 400 år har gått, men fargene på disse sidene er like skarpe og livlige som om de var malt i går. Moskvas trykkeres dyktighet ble også høyt rost av italienske besøkende fra Frankrike. Mye senere slo forskere fast at teksten i Ivan Fjodorovs bok skiller seg fra de håndskrevne «Apostlene» som var vanlige på den tiden. Dette kan bare bety én ting, teksten ble nøye redigert og feil ble eliminert. Historikere spekulerer i at enten metropolit Makarios' studenter eller Ivan Fjodorov selv jobbet med den. Trykkeriet brant ned flere ganger. Det antas at disse brannene ble startet av munkekopister, i frykt for at de snart ville bli unødvendige eller at prisen på tjenestene deres ville stupe. Men Ivan Fjodorov forble uforferdet, gjenoppbygde trykkeriet hver gang og fortsatte å arbeide. Dette ble husket av den engelske utsendingen Giles Fletcher, som etterlot seg memoarer om livet i Moskva på den tiden.
Landflyktig Noen år senere ble Ivan Fjodorov tvunget til å forlate Moskva, til tross for tsarens gunst. I Moskva måtte han oppleve en svært sterk bitterhet mot seg selv, ikke fra tsaren, men fra hans overordnede, prestene, som misunnet ham, hatet ham, anklaget ham for kjetteri og ønsket å ødelegge vad han kalte «Guds verk», det vil si trykkingen. Ivan Fjodorov klaget senere over at «uvitende» motstandere av boktrykking anså denne kunsten som kjettersk og truet med represalier, og derfor ble han og Pjotr Mstislavets angivelig tvunget til å flykte. Beslutningen om å flytte til storfyrstedømmet Litauen var ganske dristig. Den russiske tsaren så på dette landet med fiendtlighet, og var vitne til dets fiendtlighet og de konstante intrigene fra dets adel mot russiske krav. I 1564 flyktet en av tsar Ivan Vasiljevitsj tidligere allierte, fyrst Andrej Kurbskij, til Litauen. Tsaren erklærte ham forræder, og en fascinerende korrespondanse fulgte mellom dem, en brevduell mellom tidligere venner som hadde blitt uforsonlige fiender. Avhoppetfyrsten begynte å hjelpe Ivan Fjodorov, som akknemlig tok imot hans hjelp.
Boktrykker i Litauen De flyktende fikk ly av den ortodokse magnaten, Litauens storhetman Grzegorz Chodkiewicz, som grunnla en trykkpresse i familiens slott Zabludnov nær Grodno. For sitt levebrød fikk Ivan Fjodorov sig tildelt landskylden fra en av hetmanens landsbyer. Han bemerket senere at han på dette tidspunktet var tilfreds med alle slags kroppslige behov, mat og klær. I 1568-1569 ga han ut «Læreevangeliet» – en samling samtaler og læresetninger med tolkninger av evangelietekstene. Slike samlinger var utbredt i Ukraina og Belarus på 1500-tallet. I Zabludov i 1570, ga Ivan Fedorov ut boken «Psalmer med tidebok», som ikke bare ble brukt til liturgiske formål, men også til undervisning av barn. Begge bøkene var dekorert med skjermsparere og initialer. I tillegg var «Læreevangeliet» dekorert med en heraldisk komposisjon av Chodkiewicz-familien, og «Psalmer med tidebok» – med to graveringer. Forordene ble skrevet av Ivan Fjodorov og hetman Chodkiewicz. For sistnevnte var disse publikasjonene en manifestasjon av prestisje og vitnet om hans betydelige evner. Efter Lublinunionen i 1569 tapte Chodkiewicz - unionens store motstander - sine embeter og Podlasie (der han hadde godsen sine) ble overført fra Litauen til Polen. De ambisiøse planene om å opprette et trykkeri- og kultursenter i Zabludov ble forlatt.
Da Fjodorovs velgjører Chodkiewicz døde i 1572, flyttet han til Lviv med sitt trykkeri. I den velstående byen fikk Ivan Fjodorov bare støtte, i form av et lån, fra den velstående salmakeren Senko Kalenikovytsj, godt kjent for sine tartariske saler. Det ble da mulig å utgi Lvivs «Apostel». Trykkingen av boken varte i et år. Den begynte i februar 1573 og sluttet i februar 1574. Trykkingen ble utført i to farger. Opplaget kunne være på omtrent tusen eksemplarer. Publikasjonen inneholdt Apostlenes gjerninger og apostlenes brev oversatt til kirkeslavisk. «Apostelen» fra 1574 viste seg imidlertid ikke å være særlig lønnsomt da det ikke var stor etterspørsel etter bøker. Ivan Fedorov kunne ikke betale tilbake gjelden. Derfor pantsatte han i mai 1574 alt sitt løsøre, bøker, trykkeri og alt verktøy. Samme 1574 publiserte han sin «Bukvar» (leseboken) i Lviv. I motsetning til «Apostelen» var det en utgave i lite format. Boken besto av 40 unummererte ark. Det var en billig utgave. I det minste krevde den ikke slike utgifter som utgivelsen av "Apostelen". Forlaget håpet åpenbart også at boken raskt ville bli utsolgt og at han i det minste delvis ville kunne dekke publiseringskostnadene. Tross alt var slike grunnbøker nødvendige for å undervise barn. Disse bøkene ble som regel raskt utslitt. Derfor har bare noen få av dem overlevd frem til vår tid. Og noen har ikke overlevd i det hele tatt.
Nu tilbød fyrst Kostjantyn Vasyl Ostrozkyj, en forkjemper for ortodoks utdanning, ham sin støtte. I 1575 fratok fyrsten Mykhailo Dzjus retten til å forvalte Derman-klosteret i Ukraine og utnevnte Ivan Fjodorov til hans sted. Samtidig fikk sistnevnte forvaltningen av betydelige klostergods. Selve overføringen av klosteret til Ivan Fjodorov ble gjennomført på en voldelig måte. Mykhailo Dzjus, som i 1571 mottok Derman-klosteret fra kongen som «åndelig brød», ønsket selvfølgelig ikke å gi det bort. Derfor måtte fyrst Ostrozkyj til og med bruke militærmakt. I dette tilfellet tok han en viss risiko; han handlet tross alt mot kongens vilje.Петро Кралюк: «Іван Федоров: реальний і міфічний (частина 2)» ''Релігійно-інформаційна служба України (РІСУ) 4.3.2026. Besøkt 18. juni 2026.