Wilhelm Maybach (1846–1929) var en tysk motordesigner og industrimann. På 1890-tallet var han kjent i Frankrike, datidens sentrum for bilproduksjon, som «kongen av konstruktører».
Fra sent på 1800-tallet utviklet Wilhelm Maybach, sammen med Gottlieb Daimler lette forbrenningsmotorer som egnet seg for bruk både på land, i vann og i luften. Disse motorene ble blant annet brukt i verdens første motorsykkel og motorbåt, og etter Daimlers død også i en ny bilmodell, introdusert sent i 1902, nemlig Mercedes, bygget etter spesifikasjonene til Emil Jellinek.
Maybach ble teknisk sjef hos Daimler Motoren Gesellschaft, også kjent som Daimler Motor Company, men han kom ikke godt overens med styret i selskapet.
Maybach forlot Daimler i 1907 for å starte Maybach-Motorenbau GmbH sammen med sønnen Karl. Selskapet skulle produsere motorer for luftskip. Luftskipet «Norge» var utstyrt med Maybach-motorer. Senere produserte de også store luksusbiler under merket Maybach.
Den 1. mai 1924 inngikk Daimler en avtale med Karl Benz' selskap Benz & Cie, som var gyldig frem til år 2000. De ble enige om å fortsette å produsere og selge hvert sitt bilmerke, men i 1926 fusjonerte de to selskapene til Daimler-Benz. Denne gangen ble de enige om å starte et nytt bilmerke, Mercedes-Benz, for alle sine produkter. Dette selskapet ble senere til dagens DaimlerChrysler etter nok en fusjon med Chrysler-konsernet, og tok igjen frem navnet Maybach som luksusmerke i 2002.
Tidlig liv og karriere (1846 til 1869) Wilhelm Maybach ble født i Heilbronn i 1846, og var sønn av en snekker og hans kone, Luise. Han hadde fem søstre. Da han var åtte år gammel flyttet familien fra Löwenstein nær Heilbronn til byen Stuttgart. Moren døde i 1856, mens faren døde i 1859.
Maybach studerte på Stuttgarten Anzeiger, og instituttets stifter, Gustav Werner oppdaget raskt Maybachs tekniske evner. Da han var femten år gammel var Maybach på vei mot en karriere som industridesigner, og tok ekstra timer i fysikk og matematikk på den offentlige skolen i Reutlingen.
Innen han fylte nitten år var han en fullt kvalifisert designer, jobbet med motorer og ble oppdaget av verkstedlæreren sin, Gottlieb Daimler. Daimler var en arbeidsnarkoman industridesigner, den gangen 29 år gammel, og frem til sin død i 1900 brukte han Maybach som sin hovedassistent.
Daimler og Ottos firetaktsmotor (1869 til 1880) I 1869, da Maybach var 23 år gammel, fulgte han Daimler til Maschinenbau-Gesellschaft Karlsruhe AG i Karlsruhe, en produsent av tunge lokomotiver. Daimler satt i styret, og brukte lange nattetimer på å diskutere nye design for motorer og pumper.
I 1872 begynte Daimler å arbeide for Deutz-AG-Gasmotorenfabrik i Köln, datidens verdens største produsent av gassdrevne motorer. Nikolaus Otto, en av deleierne, og Daimler fokuserte sammen på motorutvikling sammen med Maybach som sjefsdesigner.
I 1876 patenterte Nikolaus Otto firetaktsmotoren, en forbrenningsmotor med innsug, kompresjon, forbrenning og eksostakter. Senere ble Ottos patent på denne motoren bestridt og trukket tilbake.
Samme år ble Maybach sendt for å vise frem Deutz'''s motorer på en messe i Philadelphia, USA. Da han returnerte til Köln i 1877, 31 år gammel, konsentrerte han seg om å forbedre firetaktsmotoren, for å gjøre den klar til kommersiell lansering.
I 1878 giftet Maybach seg med Bertha Wilhelmine Habermass, en venn av Daimlers kone, Emma Kunz. Hennes familie var landeiere i Maulbronn, og drev også et postkontor. Den 6. juli 1879 ble Karl Maybach født, den første av deres tre sønner.
Gottlieb Daimler og Nikolaus Otto var svært uenige om en rekke ting, noe som resulterte i at Daimler forlot Deutz-AG i 1880. Daimler mottok 112.000 tyske mark i Deutz-AG-aksjer som kompensasjon for patenter han hadde tatt sammen med Maybach. Kort tid etter forlot også Maybach selskapet, og gikk sammen med sin venn Daimler for å stifte et nytt selskap i Cannstatt.
Daimler Motors: raske og små motorer (1882) I 1882 flyttet Maybach, 36 år gammel, til Sør-Tyskland, nærmere bestemt Taubenheimstrasse i Cannstatt, Stuttgart, hvor Daimler hadde kjøpt et hus med 75 000 av de tyske markene han fikk i kompensasjon da han forlot Deutz. I hagen bygget de et anneks til det eksisterende huset, som ble til verkstedet.
Aktivitetene deres forstyrret naboene, som mistenkte at de drev med forfalskning, og politiet gjennomsøkte huset uten å finne annet enn motorer.
I 1884 ble Maybachs andre sønn, Adolf, født.
Bestefarsklokke-motoren (1885) Innen enden av 1885 hadde Maybach og Daimler utviklet den første av sine motorer som er kjent som forgjengeren til alle moderne bensinmotorer. Den var utstyrt med: Én enkelt, horisontal sylinder Luftkjøling Svinghjul av støpejern Et nytt tenningssystem (Patent 28022) Eksosventil kontrollert av en kamaksel som kunne håndtere store hastigheter En hastighet på 600 omdreininger i minuttet, mens datidens motorer kunne håndtere kun 120-180 o/min.
I 1885 bygget de også den første forgasseren, som tillot bensin å blande seg med luft for å sørge for en mer effektiv forbrenning. Den ble brukt samme år på en større, men fortsatt kompakt, utgave av motoren, denne gangen med en vertikal sylider, som blant annet var utstyrt med: 1 hestekraft ved 600 o/min 100 ccm (sylindervolum) u-kjølt, isolert sylinder
Daimler døpte motoren Bestefarsklokke (Standuhr) på grunn av likheten til en gammeldags pendelklokke.
I november 1885 installerte Daimler en mindre versjon av motoren på en sykkel av tre, og hadde dermed laget den første motorsykkelen (Patent 36-423), og Maybach kjørte den tre kilometer fra Cannstatt til Untertürkheim i en hastighet på 12 km/t.
Den 8. mars 1886 smuglet oppfinnerne inn en vogn i huset, og fortalte naboene at det skulle være en gave til Fru Daimler. Egentlig hadde de planlagt å installere motor i den, og Maybach sto for installasjon av en større utgave av Bestefarsklokke-motoren, som denne gangen utviklet 1.5 hk. Denne ble kjent som Reitwagen, og kunne kjøre i 15 km/t.
Entusiastiske fortsatte Maybach og Daimler med å bevise at motoren kunne brukes til en rekke ting: På vann (1887). Den ble montert i en 4.5 meter lang båt, som nådde 6 knop (11 km/t). Båten ble kalt Neckar, etter elven den ble testet på, og fikk patentnummer DRP 39-367. Båtmotorer skulle bli deres hovedprodukt frem til begynnelsen av 1900-tallet. Flere kjøretøy I luften. Maybach og Daimler laget verdens første motoriserte luftskip, en ballong basert på tegninger av Dr. Friedrich Hermann Wölfert fra Leipzig. De erstattet hans hånddrevne system, og fløy over Seelberg med stor suksess den 10. august 1888.
I 1887 lisensierte de sine første patenter til utlandet, og Maybach representerte selskapet på den store verdensutstillingen i Paris.
Den første Daimler-Maybach-bilen (1889) Salget økte, mest på grunn av båten Neckar. I juni 1887 kjøpte Daimler en eiendom i Seelberg, Cannstatt. Verkstedet var et stykke fra byen, fordi Cannstatts borgermester nektet å la verkstedet holde til i sentrum. Det var 2903 kvadratmeter stort, og kostet 30200 tyske mark. Fra starten var det 23 ansatte, mens Daimler tok seg av kommersielle saker og Maybach design.
I 1889 bygget de sin første bil fra grunnen av, i stedet for å bygge om en vogn til bil. Den ble presentert av begge oppfinnerne i Paris i oktober 1889.
Daimlers motorlisenser begynte å bli populære over hele verden, og startet moderne bilindustri i: Frankrike (1890) – Panhard og Peugeot England (1896) – Daimler Motor Company USA (1891) – Steinway Østerrike – Austro-Daimler
Damlers «pakt med djevelen», DMG og Phoenix-motoren (1890 til 1900) Økonomien til bedriften ble stadig dårligere, og verken salg av motorer eller inntektene fra patenten og lisensene genererte nok penger. Frisk kapital ble skutt inn fra investorene Max von Duttenhofer og William Lorenz, i samarbeid med Killian Steiner, eieren av en stor, tysk investeringsbank. I denne prosessen ble aksjene i selskapet offentlige.
I 1890 stiftet Daimler og Maybach Daimler Motoren Gesellschaft, DMG, som skulle konstruere små forbrenningsmotorer for land, vann og luft. Maybach ble sjefsdesigner, og etter å ha diskutert i lange tider om hvilket drivstoff som var best i bruk på Ottos firetaktsmotor, som vanligvis ble kjørt på gass, bestemte de seg for å bruke bensin, som frem til da hovedsakelig hadde blitt brukt som rensemiddel, og kun ble solgt på apoteker.
Det nye selskapet ble stiftet den 28. november 1890. Mange tyske historikere har beskrevet dette som en «pakt med djevelen», fordi det etterfølgende tiåret var kaotisk for Daimler og Maybach. DMG fortsatte å utvide, og solgte motorer over hele verden samtidig med at produksjonstakten økte. Investorene trodde fortsatt ikke bilproduksjon kunne bli lønnsomt, og de planla å slå sammen DMG og Deutz-AG, til tross for Daimlers langvarige uoverenskomst med Nikolaus Otto.
Daimler og Maybach ville fortsette å produsere biler, og var dypt uenige med Duttenhofer og Lorenz. Maybach, som nå var 45 år gammel, ble avvist som medlem i styret, og forlot selskapet den 11. februar 1891. Han fortsatte utviklingsarbeidet hjemmefra, finansiert av Gottlieb Daimler, og fra sent i 1892 også fra ballsalen i det tidligere Hermann Hotel, hvor han ansatte tolv ansatte, hvorav fem av dem ble lønnet av Daimler.
Sammen med Daimler og hans sønn Paul utviklet Maybach sin tredje motor, brukt i modellen Phoenix i 1894. Den fikk oppmerksomhet verden rundt, og var grensesprengende i bilsammenheng fordi den hadde fire sylindre. Motoren var blant annet utstyrt med: Helstøpt motorblokk, med vertikale, parallelle sylindre kamaksel-kontrollerte eksosventiler pumpedyse-forgasser (patentert av Maybach i 1893. forbedret beltedrift
Noen av disse bilene fikk førsteplass i bensinklassen i verdens første billøp, fra Paris til Rouen i 1894.
Maybachs produkter blir ansett som noen av de beste i andre halvdel av det 19. århundre. Hans oppfinnelser ble kritiske for alle modeller fra alle bilprodusenter i verden, og han ble ansett som ryggraden til Frankrikes tidlige bilindustri, hvor han ble hyllet som Kongen av konstruktører.
Daimler ble tvunget ut av stillingen som teknisk direktør hos DMG, og sluttet i 1893, noe som skadet DMGs rykte. I 1894 kjøpte en britisk industrimann, Frederick Simms, rettighetene til Phoenix-motoren for 350 000 tyske mark, og stabiliserte dermed selskapets økonomi. Samtidig satte Simms den betingelse at Daimler ble ansatt igjen. I 1895 monterte DMG sin 1000. motor, og Maybach kom også tilbake som sjefingeniør. I forbindelse med nyansettelsen av Maybach fikk han aksjer verdt 30 000 mark, gjennom hans opprinnelige kontrakt med Gottlieb Daimler.
Maybach fortsatte å patentere stadig fler biloppfinnelser, blant annet et revolusjonært kjølesystem, radiator med vifte den bikubemønstrede radiatoren
På samme tid led Maybach to tilbakefall. Hans andre sønn, Adolf, ble rammet av schizofreni, og tilbragte resten av livet på forskjellige mentalinstitusjoner, mens Gottlieb Daimler døde av en hjertesykdom i 1900.
Daimler-Mercedes-motoren (1900) I 1900, mellom april og oktober, utviklet Maybach en helt ny type bil, inspirert av racing, som da den ble lansert i 1902 fikk navnet Mercedes 35 hp. Denne bilen hadde lang akselavstand, bred sporvidde, lav høyde og hittil uante krefter med sin 35 hestekrefters motor, noe som gjorde det mulig å oppnå over 60 km/t. Motoren ble døpt Daimler-Mercedes etter Mercedes Jellinek, datteren til Emil Jellinek, en østerriksk forhandler og racerfører fra den franske rivieraen som beundret Maybachs arbeid. Jellinek hadde lovet å kjøpe 36 bilmodeller for 550 000 tyske mark hvis Maybach, nå 54 år gammel, designet en racerbil for ham etter hans spesifikasjoner.
Jellinek bestemte også at motoren skulle hete Daimler-Mercedes, og DMG sa seg enig fordi deres eksisterende motornavn allerede var i bruk i Frankrike av Panhard.