Benedikt XVI (latin Benedictus PP. XVI, født Joseph Alois Ratzinger; 1927–2022) var biskop av Roma, og Den katolske kirkes 265. pave fra 2005 til 2013, hvorpå han tok tittelen «pave emeritus». Som pave ble han omtalt med den tradisjonelle betegnelsen «hans hellighet», som fortsatt ble brukt etter hans avgang.
Benedikt var en av de mest innflytelsesrike katolske teologer siden 1950-årene, og regnes i likhet med forgjengeren pave Johannes Paul II som teologisk konservativ. Fra 1958 til 1977 var han virksom som professor ved flere tyske universiteter (Freising, Bonn, Münster, Tübingen og Regensburg) og ble tidlig en anerkjent akademiker. I 1977 ble han utnevnt til erkebiskop av München og Freising og samme år også til kardinal av pave Paul VI. I 1981 ble han kalt til Roma som prefekt for Kongregasjonen for troslæren, et av de viktigste embetene i Den romerske kurie. I 2002 ble han også valgt til leder (dekanus) for kardinalkollegiet, og dermed den fremste blant kardinalene. Benedikt XVI var som kardinal svært innflytelsesrik og en nær medarbeider og venn av Johannes Paul II i det meste av hans periode som pave.
Benedikt forfattet en lang rekke bøker og akademiske arbeider. Som pave vektla han særlig Europas behov for å finne tilbake til sine kristne røtter.
Den 11. februar 2013 kunngjorde han at han ville gå av den 28. februar 2013 på grunn av sin høye alder (85), og noe sviktende helse.«Pope Benedict in shock resignation», BBC News, 11. februar 2013.«Pave Benedikt vil abdisere», Aftenposten 11. februar 2013, besøkt 11. februar 2013, kl 13:10 (CET) Han ble dermed den første paven på over 700 år som abdiserte. Bare noen timer senere slo to lyn ned i Peterskirken, noe som reiste spørsmål om hvor ofte noe slikt egentlig skjer.Ed Prior: «What is the chance of lightning striking St Peter's?», BBC News 2. mars 2013
Tidlig liv Bakgrunn og barndom Joseph Ratzinger ble født i 1927 som sønn av Joseph og Maria Ratzinger (pikenavn Peintner). Morens familie stammet fra Syd-Tirol (som senere ble del av Italia). Joseph den yngre var den yngste av tre barn; hans eldre søsken var Georg som også ble prest i tillegg til musiker og middelalderforsker og døde i 2020, og Maria som ble musiker og musikklærer, og døde i 1991.
Faren var politibetjent i det bayerske statspoliti (Landespolizei) og i det regulære nasjonale politi (Ordnungspolizei). Hjemmet var sterkt katolsk preget, og faren var motstander av nasjonalsosialismen som han mente stod i motsetning til deres tro og meninger. Sunday Times (London) beskriver den eldre Ratzinger som «en antinazist hvis forsøk på å tøyle Hitlers «brunskjorter» tvang familien til å flytte gjentatte ganger». Farens opposisjon mot Hitler førte til gjentatt hærverk og forklarer at familien måtte flytte så ofte. thumb|Benedikt XVI ved en privat audiens i 2006. thumb|Benedikt XVI velsigner folket i Peterskirken i 2006. thumb|Benedikt XVI under en religiøs seremoni i Brasil 2007. Joseph Ratzingers slektninger har fortalt at han aldri ønsket å bli noe annet enn prest. Ratzinger begynte på forberedelsesseminaret i 1939.
I 1941 ble han innmeldt i Hitler-Jugend, et lovfestet krav for alle ariske tyske unggutter. 16 år gammel ble han i 1943 innkalt til krigstjeneste i en luftvernavdeling (Luftwaffenhelfer), blant annet som assistent ved et flaktårn der han beskyttet en BMW-fabrikk i München. Senere ble gruppen hans sendt til å sette opp antitankskyts mot den ventede sovjetiske invasjonen ved den ungarske grensen i Østerrike. I november 1944 ble han sendt hjem i tre uker, før han gjennomgikk hærens rekruttskole i Traunstein. Han tjenestegjorde forskjellige steder i Bayern, men ble aldri sendt til fronten. Våren 1945 gikk enheten hans i oppløsning, og han begav seg hjemover. Han ble tatt som krigsfange av amerikanske soldater. I juni 1945 ble han satt fri.
Studier Han begynte så å studere teologi sammen med sin bror Georg. Mellom 1946 og 1951 studerte Ratzinger ved Den filosofisk-teologiske høyskole i Freising og ved Herzogliches Georgianum ved Ludwig-Maximilian-universitetet i München.
Etter eget utsagn (intervju med Peter Seewald) ble han og hans medstudenter i stor grad influert av verker av Gertrud von Le Fort, Ernst Wiechert, Fjodor Dostojevskij, Elisabeth Langgässer, Theodor Steinbüchel, Martin Heidegger og Karl Jaspers. De tre sistnevntes verker oppfattet den unge student som et brudd med nykantianismens dominans. Steinbüchels Die Wende des Denkens ble et nøkkelverk for Ratzinger. Blant de gamle tiders store kirkelærere følte han seg sterkere tiltrukket av den slagkraftige Augustin enn av Thomas av Aquino – blant skolastikerne var det særlig den hellige Bonaventura som interesserte ham.
Prest og professor
Han ble – sammen med sin bror – presteviet den 29. juni 1951 av kardinal Michael von Faulhaber, erkebiskopen av München og Freising, og studerte deretter videre i Roma i to år. Han tok doktorgraden i teologi, og i 1953 utkom hans avhandling Mennesker og Guds hus i den hellige Augustins lære om kirken. Hans Habilitationsschrift (en postdoktoral avhandling) innenfor fundamentalteologi, om St. Bonaventura, var klar i 1957.
I 1958 ble han professor ved Freisings filosofisk-teologiske høyskole, der han hadde undervist siden 1952. Så fulgte Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität i Bonn 1959–1963 og Westfälische Wilhelms-Universität i Münster 1963–1969.
Rådgiver under Annet Vatikankonsil Under Annet Vatikankonsil (1962–1965) var Ratzinger også rådgiver og taleskriver for Kölns erkebiskop, kardinal Joseph Frings. Ratzinger var kun 35 år da konsilet begynte. Han var eksponent for den reformorienterte oppfatning. I sin første tale forlangte Frings – som også Lilles kardinal Achille Liénart – at man ikke skulle gå til avstemninger med det samme, men la konsilsdeltakerne først bli bedre kjent med hverandre før det ble fastlagt hvem som skulle sitte i de forskjellige kommisjoner. Den andre talen, medformulert av Ratzinger, bad om en fullstendig ny gjennomarbeidelse av den teksten som Den romerske kurie hadde ferdigstilt som utkast om Guds Åpenbaring. Den tredje talen Frings holdt, rettet kritikk mot det han betegnet som en nyskolastisk tilstivning i Roma, og mot misforhold ved Det hellige Officium og krevde at dets prosedyrer måtte være mer transparente. Denne talen ble alminnelig oppfattet som en trommevirvel, en brannfakkel, og ble møtt av et sterkt bifall blant flertallet av konsilsfedrene. Denne talen gjorde at Ratzinger også ble kjent utenfor de engere kirkelige kretser.
Perioden som professor Noen biografer har ment at Ratzinger forandret teologisk tendens mot slutten av 1960 årene til mer konservativ. Selv har han imidlertid sagt at han i løpet av disse årene aldri endret teologisk retning.
Ratzinger ble fram til rundt 1969 gjerne oppfattet som en liberal teolog, en som var tilhenger av en rekke reformer. De som hadde slike meninger eller oppfatninger av ham, mener at Ratzinger endret seg. Dette er ikke nødvendigvis riktig; det kan like gjerne ha vært at det var andre som oppfattet konsilet som en dramatisk brudd med tidligere katolisisme, mens Ratzinger ikke ble med på dette.
Etter konsilet merket han tidlig at dets dokumenter ikke i særlig grad ble lest, men at mange fulgte en innbilt «konsilets ånd». Allerede på slutten av sekstitallet ba han innstendig om at dokumentene måtte leses, for kun der kan man finne konsilets åndelige dybde. Derfor insisterte han på kontinuitetens hermeneutikk for å vurdere konsilet korrekt.
Tiden i Tübingen var preget av studentprotester, og Ratzingers forelesninger ble av og til avbrutt av radikale studenter. Det kom også til heftige sammenstøt under forelesninger. Ratzinger forteller selv at han fikk traumatiske opplevelser av å se studentene med bilder som viste «sadomasochistisk glorifisering av lidelse» samtidig som de sang «Jesus være fordømt». Erfaringene i Tübingen gjorde at han på kort tid endret synspunkt til å bli «en troens vokter». Etter eget utsagn ble han i «68-tiden» urolig for at troen ble svekket av at en tar til seg det som passer ens egen smak, og lar annet ligge. Ratzinger sa: «I disse årene lærte jeg når en diskusjon måtte opphøre, hvis den ikke skulle slå om i en løgn». Han inntok en holdning der han ville bevare det han så på som umistelige trossannheter. Han ble dermed regnet som konservativ. Denne innstillingen holdt han fast på også som professor og senere som erkebiskop av München og Freising.
Han ble i 1969 medlem av Vatikanets internasjonale teologiske kommisjon. thumb|Kardinal Joseph Ratzinger I 1969 ble han ansatt ved det mer konservative universitetet i Regensburg, der han underviste i dogmatikk til 1977.
I 1972 grunnla han det teologiske tidsskriftet Communio sammen med Hans Urs von Balthasar, Henri de Lubac og andre. Communio, som nå utkommer på bl.a. tysk, engelsk og spansk, er blitt et av de viktigste tidsskriftene for katolsk kristentro.
Erkebiskop av München 24. mars 1977 ble han av pave Paul VI utnevnt til erkebiskop av München og Freising. Han ble bispeviet den 28. mai samme år i München; hovedkonsekrator var biskop Josef Stangl av Würzburg, og medkonsekrerende var biskop Rudolf Graber av Regensburg, og biskop Ernst Tewes, C.O., hjelpebiskop i München.
Katolske biskoper velger seg alltid et motto som settes under deres heraldiske bispevåpen. Ratzinger valgte det latinske Cooperatores veritatis (norsk: Sannhetens medarbeidere). Se også under Våpenskjold nedenfor. Kardinal Den 27. juni 1977 utnevnte Paven den nylig bispeviede også til kardinal og gav ham kirken Santa Maria Consolatrice al Tiburtino som tittelkirke. thumb|Palais Holnstein, Benedikts erkebispebolig i München Som kardinal mottok han Den polske bispekonferanse i München, deriblant også kardinal Karol Wojtyła som skulle bli valgt til pave kort tid etterpå. Ratzinger deltok på begge konklavene i 1978, både august- og oktoberkonklavet. Hans navn var såvidt framme som mulig pave i spekulasjonene før det siste konklavet.
Prefekt for Troskongregasjonen Pave Johannes Paul II kalte ham i 1981 til Roma som prefekt for Kongregasjonen for troslæren, president for Den pontifikale bibelkommisjon og president for Den internasjonale teologiske kommisjon. På grunn av dette gikk han av som erkebiskop av München und Freising den 15. februar 1982, og han tiltrådte sin nye stilling den 1. mars samme år.
Som prefekt for denne kongregasjonen ble Joseph Ratzinger i embets medfør knyttet til en rekke av de teologiske kontroversspørsmål som har vært fremme innen katolsk kirkeliv siden 1980-tallet, men også til en rekke av de uttalelser som har hatt sin innretning videre enn teologenes rekker, for eksempel innen samfunnsmoralen. Kardinal Ratzinger forsvarte og bekreftet den katolske lære, inklusive lærer angjeldende prevensjonsmidler både med og uten abortiv effekt, homoseksuell kjønnslig utfoldelse, spørsmål vedrørende den økumeniske dialog med andre kristne kirker og trosretninger (som overfor anglikanere og overfor lutherdommen spesielt om rettferdiggjørelseslæren), og interreligiøs dialog.
Under hans tid i Troskongregasjonen ble det grepet inn mot noen teologer på grunn av deres utlegning av katolsk tro eller moral. Den brasilianske teologen Leonardo Boff ble suspendert, mens andre, som Matthew Fox, fikk sanksjoner. Andre teologers lærestandpunkter førte til fordømmelser eller tilbakekallelser av mandat til å undervise i kirkens navn. (I denne listen er det feil å inkludere den sveitsiske teologen Hans Küng blant dem som kardinal Ratzinger sanksjonerte, siden Küngs tap av kirkelig mandat til å undervise i katolsk teologi ble satt i kraft allerede i 1979, altså før kardinal Ratzinger kom til Vatikanet.)