Hølen (uttales hørn) er et tettsted i Vestby kommune i Akershus fylke. Tettstedet har innbyggere per 1. januar og ligger 7,5 kilometer sør for kommunesenteret Vestby. Hølen ble skilt fra Son i 1848 og etablert som egen bykommune med 199 innbyggere. Hølen var Norges minste by frem til innlemmelsen i Vestby kommune i 1943. Vedtatt av lovlig valgte norske myndigheter i 1946. En innbygger i Hølen kalles en hølning (uttales hørning).
Navnet thumb|«Kulpa» i Hølen sentrum Navnet kommer antagelig av at elva Såna, som fra Såner til Son kalles Hølenselva, danner en kulp, en høl, midt i sentrum. En høl er et bredere og dypere sted i en elv der elva renner saktere enn ellers. Lokalt kalles dette stedet i elva for «Kulpa».
Historie
Det er gjort funn fra eldre steinalder i Hølensområdet, men det var først etter middelalderens slutt at tettstedet oppsto. På 1600-tallet, det nøyaktige årstallet er ikke kjent, ble Hølen ladested under Christiania med egne tollrettigheter. Handelsvaren var særlig tømmer som ble fløtet ned Såna til Son, hvor det ble lastet om bord på skip. I en lengre periode var det også mulig for nederlandske flatbunnede kogger å seile opp elva for å laste tømmer direkte fra Hølen, som ser ut til å ha vært det eneste ladestedet som lå inne i landet. Rester av flere tømmerbruk er synlige langs elva. Det var i 1688 hele åtte oppgangssager i Hølen, og syv av dem var i drift så sent som i 1836. I praksis var ladestedene Son og Hølen gjensidig avhengige av hverandre; mesteparten av tømmeret som ble utskipet kom fra sagene i Hølen, og Son fungerte som felles havn og tollsted. I de senere år har den omkring 3 km lange stien langs elva blitt opprustet slik at den nå kan brukes for sykkel- og hestetrafikk.
Under store nordiske krig etterlot Karl XII en avdeling i Hølen, under oberstløytnant Erik Rydningsvärd. Styrken hadde ansvar for å drive inn skatten svenskekongen hadde fastsatt, tusen riksdaler for hvert sted. I Son klarte han bare å få tak i 21 riksdaler, fordi alle formuende hadde forduftet. Han støtte på samme problem i Hølen, og prøvde der å presse store deler av beløpet ut av Nils Tank, oldefaren til senere statsråd Carsten Tank. Men Tank forsvant med tjenestegutten og tok med seg sine 3–400 riksdaler. Både i Hølen og Son gikk bønder til angrep på svenskene, ansporet av appeller fra den dansk-norske kongen som ble lest opp i kirken. Ved et tilfelle ble Rydningsvärds menn møtt med så kraftig ildgivning at de måtte trekke seg tilbake med en død og tre sårede soldater, og hestene deres måtte klare seg flere dager uten høy fordi soldatene ble beskutt så fort de gikk utendørs. Rydningsvärd forlot Hølen før kampene i Moss 23. april 1716, hvor han ble tatt til fange.
I 1837 kom formannskapsloven, som førte til at man kunne velge om Hølen skulle innlemmes i Vestby herredskommune, eller fortsette som en egen enhet. Både Hølen og Son forble egne kommuner. De to stedene hadde en tid felles formannskap, men den 27. august 1847 ble det ved kongelig resolusjon bestemt at Hølen skulle være en egen bykommune, og dette trådte i kraft 1. januar 1848. Byen omfattet omkring 130 mål og rundt 300 innbyggere. Det har ofte vært sagt at Hølen var Norges minste ladested, men dette er ikke riktig; både Hvitsten og Lillesand med henholdsvis 56 og 99 innbyggere var mindre. Men som kjøpstad var Hølen minst; ved folketellingen i 1876 hadde Hølen 266 innbyggere mot 427 i Stathelle som var nest minst, og i 1910 hadde Hølen bare 171 mot Åsgårdstrands 370.
I tiden som ladested hadde Hølen blitt temmelig velstående, og som by fikk stedet flere rettigheter. I 1850 hadde man de tidligere nevnte åtte sagbrukene, to møller, syv detaljhandlere, en brennevinshandel, to skreddere, fire skomakere, seks snekkere, tre smeder, en blikkenslager, tre garvere, en farver og en hattemaker. Det var totalt omkring 80 skattytere, hvilket var en høy andel for en så liten befolkning.
Fra 1847 hadde Hølen poståpneri, som var et av de første i Follo. Det lå først i Røttergården, og ble i 1870 flyttet til Holterhuset (se nedenfor). I 1943, kort tid før sammenslåingen med Vestby, ble det opprettet postombæring i Hølen, med et postbud som var lønnet av kommunen. Dette ansvaret ble overtatt av Vestby kommune, som betalte for postombæring inntil Postverket tok over i 1970 og utvidet tilbudet til omegnen rundt Hølen. Et nytt postkontor ble åpnet i 1962. På 1990-tallet begynte Posten å legge ned mange kontorer, og for å redde Hølen postkontor ble biblioteket flyttet inn i samme lokaler. Biblioteket ble åpnet i 1901, og var opprinnelig bare et bokskap i skolestuen. I 1908 ble det plassert sammen med poståpneriet i Holterhuset, inntil det fikk egne lokaler i Kommunegården i 1927. Deretter, fra 1936 inntil det ble flyttet til det nye postkontoret i 1996, var det plassert på skolen.
thumb|Hølensviadukten (Hølensbroa) i 2006, sett fra Lille Strandgate Jernbanen kom til Hølen i 1879. Viadukten, offisielt benevnt Hølensviadukten, kjent lokalt som «Hølensbroa», stod ferdig i 1878 og ble testet med tunge grusvogner samme år før den kunne åpnes. Jernbroen ble bygget med pendelpilarprinsippet, der pilarene har et ledd ved foten og et ved toppen slik at de kan svinge med broens bevegelser og dermed minske belastningene på konstruksjonen. Da den ble åpnet av kong Oscar II hadde ikke passasjervognene nådd frem ennå, og kongen måtte ta til takke med en grusvogn som man hadde satt opp et telt på.
I 1896 ble Brennevinssamlaget opprettet som aksjeselskap ved folkeavstemning. Det betalte skatt til byen, og på grunn av en langt høyere omsetning enn forventet fikk kommunen store skatteinntekter. Hølen hadde i storhetstiden hele tre brennevinsutsalg; til sammenligning hadde Moss ingen. Etter en tids vurdering av hva disse pengene skulle brukes til, ble det bestemt at man skulle sette ned skattesatsen til halvannen prosent på inntekt og en promille på formue. Denne inntektskilden forsvant brått, da avholdsfolket vant en ny folkeavstemning i 1913. Etter en avviklingsperiode ble samlaget nedlagt i 1915.
I 1901 hadde Hølen bare 167 innbyggere, og ifølge Nils Kjær vant samlagstilhengerne med en eneste stemme. Kjær bodde i det tørrlagte Son, og rodde jevnlig opp elven for å kjøpe drikkevarer i Hølen. Han spekulerte en del på hva som ville skje hvis den ene utslagsgivende stemmen i Hølen døde eller skiftet mening. Hølens huseiere tjente godt på skatteflyktninger fra andre kommuner. Opptil 20 personer leide samme rommet, der de stilte fra seg en koffert med private eiendeler som bevis for at de bodde i Hølen.Gunnar Kagge: Forbudstid (s. 40), forlaget Spartacus, Oslo 2016, ISBN 978-82-430-107-4
I perioden hvor samlaget fylte byens kasse, hadde flere selskaper etablert seg i Hølen for å nyte godt av den lave skatteprosenten. Trelasteksportøren og rederiet La Compania de Maderas kom i 1912, Essvik & Granvik i 1914 og dampskipsselskapet Klaveness året etter. I 1915, da samlaget hadde blitt nedlagt, stod disse selskapene for 87,2 prosent av skatteinntektene, mens innbyggerne slapp unna med i gjennomsnitt 12 kroner og 17 øre i utlignet skatt. Dermed kunne man fortsette med lav skatteprosent.
Flere ønsket å slå seg ned i skatteparadiset, og løsningen var Pensjonatet, eller Hjørne- og Antoniehuset som det egentlig het, et stort hus med hybelleiligheter der velstående personer satte inn en seng og en koffert med klær, og dermed kunne registreres som bosatt i Hølen. Også andre innredet hybelrom hvor kofferter ble parkert. Flere «skatteflyktninger» bygde seg også store hus i Hølen.
thumb|Veiskilt fra ca. 1928, da Riksvei 1 gikk rett gjennom Hølen sentrum. Monogrammet AFV midt på står for Akershus Fylkes Veivesen. Ved siden av å slippe unna med lav skattesats betalte innbyggerne ingen kommunale avgifter, men fikk allikevel ny skole, innlagt strøm i alle hus allerede i 1917, god alderspensjon til alle over 70 år allerede fra 1920 og godt vedlikehold av veiene.
Hølen ble en selvstendig, administrativ enhet allerede i 1847 da området ble skilt ut fra Son som eget formannskapsdistrikt med 199 innbyggere.
1. juli 1943 ble Hølen kommune, som da hadde 228 innbyggere, slått sammen med Vestby med 3 104 innbyggere. Vedtaket ble fattet av Quisling-ministeren Albert Viljam Hagelin. Etter andre verdenskrig ble alle politiske vedtak fattet under krigen underkastet ny behandling, men vedtaket om sammenslåing ble ratifisert av Stortinget i 1946. Dermed var skatteparadistiden borte, og Hølens innbyggere måtte betale de 15 prosent Vestby kommune krevde.
Befolkningstallet i Hølen falt etter andre verdenskrig, men en del tilflytting i senere år har ført til ny næringsvirksomhet og en liten vekst i innbyggertallet. Av industri er det særlig Hølen Verktøyindustri, We-Pe Møbler og Sigma Elektronisk som har stått for mange arbeidsplasser. Av disse er det kun verktøyindustrien som er i full drift, mens møbelfabrikken er kraftig innskrenket og Sigma har flyttet ut. Hølen Næringspark er opprettet i We-Pe Møblers og Sigmas gamle lokaler.
Dagens Hølen omfatter også Såner, som tidligere var egen administrativ enhet – flere av de gamle grensesteinene er bevart. Hølens kirkested har ligget der siden minst 1349. I 1995 ble Såner kirke påtent og totalskadd; en ny kirke ble reist på samme sted og innviet 3. desember 2000. En av arkitektene, Mette Nortvedt, er selv fra Hølen. Utsmykningen er blant annet av Dagny og Finn Hald.
thumb|De nye motorvei- og jernbaneviaduktene ligger utenfor selve Hølen På begynnelsen av 2000-tallet ble kloakksystemet, som til da hadde forurenset elva, oppgradert. Det hadde da lenge vært byggestopp i Hølen, men etter oppgraderingen, med rørledning til renseanlegg på Kambo, kunne nybygging starte igjen, og pr. 2006 er to boligområder og flere tomter i sentrum klare til utbygging.
Stedet ligger ved den Fredrikshaldske kongevei (grunnlaget for Europavei 6), og ved den opprinnelige ruten til Smålensbanen (Østfoldbanen). I 1996 ble Østfoldbanen flyttet utenfor Hølen og Hølen holdeplass ble nedlagt. E6 ble i 1998 lagt om slik at det ikke lenger er direkte avkjøring til Hølen.
«Stedet med bruene» thumb|Den gamle jernbaneviadukten
Flere steinhvelvbruer på sletta mellom Hølen og Såner har ført til at Hølen er kjent som «stedet med bruene». Bommen bru fra 1850 hviler på tømmerflåter, ettersom det ikke er fast fjell der den ligger. Den ble i 1930 forsterket med betong for å tåle moderne trafikk. Rafsal bru er fra 1848. Den er konstruert på samme måte som Bommen, men har ikke blitt forsterket ettersom den er kraftig nok til å tåle tungtrafikk. Mærø bru ligger i sentrum, rett sør for torget. Det var bru der i middelalderen, kjent som Sånabru eller Sænabru. Det moderne navnet kommer antagelig fra Hans Mærø, som bodde ved brua i 1760-årene. Mærø bru ble skadet av storflom i 1879, og måtte stenges. Den nåværende brua ble bygget 1880–1881, til en kostnad av 6493 kroner. Den fikk betongdekke i 1966, men de gamle brukarene er bevart i sin opprinnelige stand. Det finnes også flere mindre bruer.
Den mest synlige broen i selve Hølen, jernbaneviadukten fra 1879, var ute av bruk fra 1996 til 2020. Etter en lang debatt om dens framtid ble det besluttet å legge et helt nytt plankedekke på viadukten og bygge nye rekkverk. Sommeren 2020 var renoveringen ferdig og jernbaneviadukten ble en del av sykkelveien mellom Moss og Oslo.
Den nye jernbaneviadukten er plassert lenger ned i Hølendalen, rett utenfor tettstedet. Den er 416 meter lang, og dermed Norges lengste jernbanebro i betong. Høyden er omkring 50 meter på det meste. Den stod ferdig i 1996, og fikk året etter NSBs pris for ingeniørkunst og byggeskikk. Motorveibroene ble åpnet 25. juni 1998; de tre går under fellesnavnet Hølendalen bruer.
Kultur