Erik Ludvigsen Pontoppidan den yngre (1698-1764) var en dansk teolog, professor, biskop, entomolog, ornitolog og forfatter. Han virket dels i Norge blant som biskop av Bergen fra 1745. Han er i ettertid særlig kjent for å ha gitt sin forklaring til Luthers katekisme som ble nyttet i kristendomsundervisningen i Norge til utpå 1900-tallet. Pontoppodians forklaring var på 1800-tallet mer brukt i Norge enn i Danmark på grunn av den luthersk-konservative tendens i Norge på den tiden. Han var trolig den med størst innflytelse på kristendomsundervisningen i Norge på den tiden. Pontoppodian blir regnet som pietist. Pontoppodians forklaring hadde avgjørende betydning for Hans Nielsen Hauge.
Han ga ut den første naturhistorie for Norge, Forsøk til Norges naturlige historie, og ga ut den andre roman i Danmark. Pontoppidan beskrev Norges klima og dets geografiske variasjoner, og han beskrev Norges landpattedyr, fuglearterm fiskearter, insekter og vekster i vann. Bind I av naturhistorien ble gitt ut i 1752 ett år før Carl von Linné revolusjonerende system.
Bakgrunn Erik Ludvigsen Pontoppidan den yngre ble født i Aarhus. Han døde 20. desember 1764 i København.
Erik Pontoppidans far Ludvig (1648-1706) var stiftsprest og sogneprest i Århus og moren var Else Sophie Spend (datter av en prest). Pontoppidans egen karriere var en preget av sosial klatring: Han ble utdannet i Fredericia (1716–1718) og var deretter privatlærer i Norge før han studerte videre i Nederland, deretter i London og Oxford i England.
Virke
Prest I 1721 ble han lærer hos Frederik Carl av Carlstein, den senere hertugen av Plön, og to år senere ble han gjort til slottsprest på Nordborg. Fra 1726 til 1734 var han prest i Hagenberg hvor han beskyttet pietistene, noe som førte til de tyskspråklige verkene Dialogus; oder Unterredung Severi, Sinceri, und Simplicis von der Religion and Reinheit der Lehre (1726) og Heller Glaubensspiegel (1727). I løpet av den samme perioden la han grunnlaget for sin senere topografiske og historiske verker i Memoria Hafniæ (1729); Theatrum Daniæ (1736) og Kurzgefasste Reformationshistorie der dänischen Kirche.
Pontoppidan ble en vellykket prest i Hillerød og så slottsprest ved Frederiksborg slott (1734), før han i 1735 ble hoffprest i København, noe som gjorde det mulig å bli professor i teologi i 1738 og medlem av styret i 1740, mens han samtidig skrev på sine verker Everriculum fermenti veteris (1736) og Böse Sprichwörter (1739).
Pontoppidan var en meget flittig forfatter, spesielt i historie og teologi. Selv hyllet han pietismen, men var likevel ingen tilhenger av religiøs tvang. I 1737 skrev han på kongelig anmodning sin Sannhet til gudfryktighet, også kjent som Pontoppidans forklaring til Luthers katekisme. Pontoppidans forklaring var en nyskapende form for kristendomsundervisning. Pontoppidans forklaring var i bruk i kristendomsundervising i Danmark fram til 1794, men Norge etter innføringen av lov om obligatorisk konfirmasjon i Norge i 1736 til ut på 1900-tallet. I 1740 utga han en ny salmebok som også var i bruk lenge. Både salmeboken og hans forklaring var en sterk støtte for pietismens stilling i Danmark og Norge.
I 1742–1743 utkom hans merkelige roman Menoza som regnes som den andre romanen utgitt i Danmark (etter Holbergs Niels Klim). Romanen ble utgitt med forord der Pontoppidan forklarer hva det vil si at innholdet i boken er fiksjon og brukte Jesus for å rettferdiggjøre fiksjonsverk (Jesus brukte fabler og lignelser). Menoza handler om en prins fra Asia som reiste rundt og søkte etter kristne. Romanen var en kritikk av de religiøse forholdene i Danmark og i andre land og fikk en stor spredning, nytt opplag i 1860, og ble oversatt til nederlandsk, tysk, fransk og svensk (1771–1773 og 1860–1861).
Som biskop utga han Glossarium Norvegicum, en samling av rundt tusen norske ord som skulle «tjene det fælles Sprog til Oplysning og Forbedring". Her anbefaler han bruk av «significative» norske ord fremfor franske og andre fremmede uttrykk. Hensikten var å hjelpe danske embetsmenn, særlig prestene, til å forstå norske bønder bedre.Vemund Skard: Norsk språkhistorie bind 2 (s. 101), Universitetsforlaget, ISBN 82 00 0245 5 Han hadde også skrevet en avhandling om «det danske Sprogs Skæbne og forrige Tilstand udi Sønderjylland».Vemund Skard: Norsk språkhistorie bind 2 (s. 122)
Biskop i Bergen thumb|Pontoppidan ønsket ikke gressende kuer for nær Bergen domkirke. Han ble utnevnt til biskop i Bergens stift i 1745, og han skal ha innført en rekke reformer i skolevesenet i sin tid. I 1749 skrev han Glossarium Norvagicum, en norsk ordbok som var en av de aller første avhandlingene om det norske språket. Han skrev også Forsøk til Norges naturlige historie, mens hans prekener dannet basis for hans senere verk Collegium pastorale practicum (1757). I 1745 skrev Pontoppidan en avhandling om Det danske sprogs skjæbne i Sönderjylland som var det første forsøket på å hevde moderspråkets rett. Han hadde allerede i 1740 i Schaubühne Dänemarks hevdet at de tre språkene i Norden kun var dialekter av et hovedspråk.
Av hans historiske skrifter kan Marmora danica nevnes, en samling skrifter om Danmark, utgitt i to bind i årene 1739-1741: Gesta et vestigia danorum extra Daniam i tre bind (1740–1741), Annales ecclesiæ danicæ i fire bind (1741–1752). Han skrev også en dansk kirkehistorie på tysk som førte til en tvist med Jacob Langebek. Han utga dessuten Origines Havnienses (1760) og Den danske atlas, et historisk-topografisk verk i syv bind over Danmark (1763–1781).
Pontoppidan overtok i Bergen etter biskop Oluf Bornemann, men ønsket i utgangspunktet ikke å bo i Norge, og kom ikke til Bergen før i juni 1748. Statsarkivet i Bergen oppbevarer i dag biskopens offisielle korrespondanse som viser at han var et arbeidsjern av de sjeldne. Pontoppidan kommenterte alt fra tiende til skilsmissespørsmål og problemer med kuene som gjorde fra seg altfor nær dørene på Bergen domkirke. Men skoleverket var det som opptok Pontoppidan mest. I Bergen etablerte han et lærerseminar på Christi Krybbe skoler. Pontoppidan mente at studentene burde rekrutteres fra bondestanden, fordi ingen andre kunne overleve på det kostholdet folk holdt seg med i de norske landdistriktene. Pontoppidan opprettet også en helt ny skole i Bergen, nemlig Seminarium Fredericianum, ment som et ekstratilbud til latinskolens elever, som kunne lære tysk og fransk der. Utgiftene ved å bygge seminariet, visstnok 800 rigsdaler, påtok studiosus juris Melchior Falch seghttps://nbl.snl.no/Melchior_Falch som takk fordi han fikk tildelt sorenskriverembedet på Sunnmøre fra 1754. I 1752 stod skolen klar til å ta imot sine første elever, tolv gutter, som fikk tilbud om kost og losji. Formålet var å profesjonalisere Bergens handelsstand.
Seminaret gikk det ikke videre bra med, ettersom rektor ved Bergen latinskole, Jacob Høyer, var misunnelig på den nye skolen, og derfor satte opp latinskolens undervisning slik at det ble praktisk vanskelig for elevene å følge seminarets undervisning. I 1781 fikk seminaret en utvidet fagkrets som inkluderte navigasjon og geografi, men det hjalp ikke. Intriger elevene imellom skapte så mange problemer at Pontoppidans skole ble nedlagt i 1808.Marianne Herfindal Johannessen: "Biskoppen og Bergen", Bergens Tidende 21. desember 2019 Seminarets boksamling på 1.300 bind ved opprettelsen ble donert til rivalen latinskolen da seminaret ble nedlagt.
I 1753 og 1754 gikk Pontoppidan gjennom de offentlige regnskapene med argusøyne. Ved Manufakturhuset og De sjøfarendes fattighus avdekket han store underslag og prøvde å få pengene tilbake. Som biskop kom han også i konflikt med enkelte prester i Bergen stift. Den ene, Gerdt Geelmuyden på Os sør for Bergen, kranglet med kapellanene om embedsinntektene. Geelmuydens griskhet var så stor at Pontoppidan faktisk fryktet for hans sjel. Et annet problem var sognepresten i Nykirken, Mathias Albert Haberdorff, «en raa, umedgjørlig mand»,https://no.wikisource.org/wiki/Side:Bergen_fra_de_%C3%A6ldste_Tider_indtil_Nutiden.djvu/456 beryktet for å æreskjelle sine sognebarn fra prekestolen. Pontoppidan var til sist så lei Geelmuyden og Haberdorff at han ga beskjed om at all kontakt skulle gå via prosten.Marianne Herfindal Johannessen: "Biskoppen og Bergen", Bergens Tidende 21. desember 2019
Våren 1754 søkte Pontoppidag kongen om lov til å forlate Bergen, offisielt for å følge sine to eldste sønner til København, der de skulle gå på skolen. Han ønsket også å se til sin danske formue. Men først og fremst var han blitt innblandet i en utroskapsskandale. En gift varaborgermester i Bergen, Peter Severin Garboe, sønn av presten i Vejrum, hadde et par år tidligere gjort Maren Mathiesen - datter av politimesteren i Bergen - gravid. (Garboes kone Gidske Johanne Kaas fikk i 1760 skilsmisse ved kongelig reskript pga. dette.) Den gifte Garboe og den gravide Maren forsøkte å skjule skandalen ved å få en felles venn, Conrector Paul Lakier ved Bergen katedralskole,H. J. Huitfeldt-Kaas: Optegnelser om familien Pritzier (Lakier var gift med Hedevig Pritzier) til å følge Maren til Danmark, der de utga seg for å være et ektepar slik at barnet kunne bli anerkjent som «ektefødt». Men ryktene nådde til Bergen, der en undersøkelse ble iverksatt om saken. I forhør navnga Garboe også biskop Pontoppidan som mulig barnefar. Biskopen ble rasende. Nå hadde han fått nok av Bergen. Med kongens tillatelse til avreise la han Bergen bak seg for godt. Det siste brevet han skrev fra sin bolig i byen, er datert 13. juli 1754. Like fullt fikk han beholde inntektene fra bispestolen i Bergen helt til sin død.
Siste år I København ble han utnevnt til prokansler ved Københavns universitet i 1755. Han fikk særlig ansvar for universitetets økonomi og gjennomføring av reformer. Hans reformforsøk møtte mye motstand blant annet forsøkte han å få professorene til å legge mer arbeid i sine forelesninger. Som prokansler tok han som en av de første initiativ til å få praktisk og økonomisk innrettede fag inn på universitetet. Han tenkte seg særlig at prester som skulle virke på landsbygda burde lære naturfag innrettet mot landbruket, blant annet var elever av Carl von Linne aktuelle til professorater på området. I 1761 fikk han gjennomslag for et professorat rettet mot næringenes økonomi (ikke statens økonomi) og Ole Stockfleth Pihl (1729-1765) fra Norge ble ansatt. Statens økonomi ble undervist av en jurist. I 1755 gikk han inn for oppmykning av sensurbestemmelsene for skrifter med økonomisk og praktisk innhold. Han fortsatte sine historisk-topografiske studier blant annet i form av en historiske beskrivelse av København (1760). Han var aktiv som en politisk økonom og var redaktør av Danmarks og Norges ökonomiske Magazin i 8 bind (1757–64).
Om eneveldet Pontoppodian forsvarte eneveldet i Danmark-Norge der kongen sto over lovene. Pontoppodian argumenterte med at syndefallet gjør det nødvendig at myndighetene sørger for at Guds bud adlydes samtidig som det skal stilles etiske krav til myndighetene. Blant annet skulle myndighetene ifølge Pontoppodian utøve sine embeder med kjærlighet, fornuft og uten forskjellsbehandling. Pontoppidan mente at de danske eneveldige kongene hadde utøvd faderlig omsorg med kristelig sinnelag. Det danske eneveldet var en rettsstat med mildhet i straff og uten ytringsfrihet som i England var utvidet for mye, mente han. Ifølge Birger Løvlie begrunnet han ikke eneveldet som et teokrati, han la i stedet vekt på at kongen var en god lovgiver, kjærlig, opplyst og liberal.
Om slaveri