Enver Halil Hoxha (uttales hådsja) (1908–1985) var en albansk politiker. Han var det kommunistiske Albanias leder fra den andre verdenskrigs sluttfase og til sin død i 1985, som generalsekretær i Arbeidets parti, leder for massebevegelsen Den demokratiske front og øverstkommanderende for landets væpnede styrker. Enver Hoxha var den lengst sittende statslederen i Øst-Europa under den kalde krigen.
Han ledet de albanske partisanene mens landet var okkupert av italienerne og tyskerne. Etter krigen etablerte han et diktatur etter stalinistisk modell. Hoxha satte seg fore å omskape et tradisjonsbundet jordbrukssamfunn til et ateistisk industrisamfunn. Hoxhas regime henrettet minst 5 000–6 000 politiske fanger, og har blitt holdt ansvarlig for opptil 100 000 dødsfall som følge av tortur, mishandling og likvidasjoner.
Hoxha var svært mistroisk til nabostatene på Balkan og de såkalte revisjonistiske kommuniststatene. Han fryktet stadig en invasjon fra Jugoslavia eller Sovjetunionen. Etter det kinesisk-sovjetiske bruddet i 1960-årene valgte Albania å tre ut av Warszawapakten og tilnærme seg Kina. Da Kina brøt sin internasjonale isolasjon, førte det til det kinesisk-albanske bruddet i 1978. De siste årene av Hoxhas styre var Albania internasjonalt isolert.
Familiebakgrunn og utdannelse Enver Hoxha ble født i Gjirokastër, den gang en del av Det osmanske rike og kjent under sitt tyrkiske navn, Ergiri. Byen ligger 30 km nordvest for grensen mot Hellas, og huser en stor gresk minoritet. I 1914 fungerte byen som hovedstad i Den autonome republikken Nord-Epirus, som ble proklamert av grekerne i området. Albanerne i Gjirokastër er overveiende toskere. De viktigste forskjellene mellom toskere og ghegere ligger i deres dialekt og tradisjonelle levevis, i liten grad religion; ortodoks og katolsk kristendom og islam har generelt sameksistert fredelig i Albania. thumb|upright|left|Enver Hoxha i 1927. thumb|Enver Hoxhas barndomshjem i Gjirokastër. Faren Halil Hoxha var en toskisk og muslimsk landeier, som ifølge ulike kilder var enten kleshandler eller apoteker. Han reiste mye i Europa og Amerika, og bodde periodevis i utlandet. Halil Hoxha hadde fem barn med Gjylihan (eller Gjylo). Farfaren Beqir Hoxha støttet Prizrenligaen. Slektsnavnet Hoxha var opprinnelig en ærestittel, fra tyrkisk hoca, «læremester», som ble tildelt hans forfedre for deres innsats i å spre den islamske troen i landet.
Hoxhas største inspirasjon i barndommen kom fra onkelen Hysen Hoxha, «en fremmedfiendtlig ateist og urokkelig albansk nasjonalist». Albania fikk sin uavhengighet fra osmanerne etter den første Balkankrigen i 1913. Hoxha fullførte grunnskolen i hjembyen, og som 16-åring ble han medlem og sekretær for studentrådet i Gjirokastër. Studentrådet hadde en gjennomgående opprørsk, demokratisk ånd, og Hoxha ledet protesten mot regjeringen etter at den fikk rådet nedlagt etter bare ett år. På denne tiden begynte albanske intellektuelle som hadde studert i Wien, Beograd og Roma, å spre radikale ideer i hjemlandet.
Etter grunnskolen forlot han Gjirokastër til fordel for det franskspråklige gymnaset i Korçë. Det er antatt at han formet mye av sitt politiske grunnsyn i løpet av denne perioden. Han skal ha vært veldig fascinert av de franske og russiske revolusjonene. Etter eksamen i 1930 mottok han statsstipend for å studere ved Université de Montpellier i Frankrike. Hoxha studerte naturvitenskap og deltok på møter arrangert av Parti communiste français. I mangel av interesse for biologi sluttet han etter kun ett år, og flyttet til Paris hvor han ønsket å studere jus eller filosofi. Han studerte en tid filosofi ved Sorbonne, og fikk samtidig undervisning i jus av albanske Llazar Fundo, men fullførte ikke studiene. I løpet av sin tid i den franske hovedstaden skrev han flere artikler for den kommunistiske avisen L'Humanité om situasjonen i Albania. Artiklene ble senere en medvirkende årsak til at han ikke mottok stipend etter november 1933.
Partisan og frigjøring
thumb|Albania markert i mørk oransje. Etnisk-albanske områder i lys oransje var okkupert av italienerne og tillagt Albania i perioden 1941–1944. thumb|Hoxha som partisan i 1944.
Etter han sluttet med studiene i 1934, reiste han til Brussel i Belgia, hvor han arbeidet i to år som privatsekretær for den albanske konsulen. I denne perioden studerte han også jus, og fortsatte å skrive for L'Humanité. Da hans republikanske og kommunistiske sympatier ble avslørt i 1936, ble han tvunget til å fratre stillingen ved konsulatet.
Etter et kort opphold i hjembyen ble han ansatt som fransklærer ved sitt tidligere gymnas i Korçë. Studietiden gjorde at han behersket både fransk, italiensk, serbisk, engelsk og russisk. Senere skulle han bli beskrevet som «den desidert mest språkmektige statslederen i Øst-Europa». Etter at Italia invaderte Albania i 1939, og kong Zog av Albania drog i landflyktighet, ble alle offentlig ansatte tvunget til å skrive seg inn som medlemmer i Det albanske fascistiske parti. Hoxha nektet å melde seg inn, hvorpå han ble avskjediget fra lærerstillingen. Han flyttet til Tirana og åpnet en tobakksforretning. Derfra drev han også en kommunistisk undergrunnsbevegelse. Da hans aktiviteter ble oppdaget i 1941, ble forretningen stengt, og Hoxha måtte flykte til fjells.
I november 1941 mottok han hjelp fra de jugoslaviske partisanene, og etablerte Albanias kommunistiske parti, som i 1948 endret navn til Arbeidets parti. Hoxha ble valgt til medlem av den syv mann store sentralkomiteen og redaktør for partiavisen Zëri i Popullit, «Folkets røst». I 1942 ble den albanske motstandsbevegelsen for alvor organisert. Under kommunistpartiets første kongress i mars 1943 ble Hoxha betrodd vervet som partiets førstesekretær, som han besatt frem til sin død. Kort tid etter etableringen av kommunistpartiet ble den antikommunistiske, nasjonalistiske og republikanske organisasjonen Nasjonal front dannet. Nasjonal front anså kommunistene som medløpere for Jugoslavia, og utgjorde i begynnelsen den største motstandsstyrken.
I juli 1943 ble de albanske partisanene organisert i Albanias nasjonale frigjøringshær, som mottok støtte fra den hemmelige, britiske militærenheten SOE. Etter at Italia inngikk våpenhvile med de allierte høsten 1943, ble Albania okkupert av Tyskland, som fryktet at de allierte kunne bruke Albania som landingssted for en invasjon på Balkan. I august 1943 hadde den albanske motstandbevegelsen blitt utvidet til å omfatte det storalbanske området Kosovo i Jugoslavia og deler av Hellas. Den tyske okkupasjonsmakten stilte seg positiv til ideen om Stor-Albania. Dette synet fant gjenklang i Nasjonal front, noe som styrket kommunistenes posisjon i motstandsbevegelsen. For å blidgjøre jugoslavene, utelot kommunistene de storalbanske områdene, men til protest fra Nasjonal front. Kommunistene benyttet anledningen til å ta kontrollen over motstandsbevegelsen.
Etter modell fra Jugoslavia trådte Den antifascistiske komité for nasjonal frigjøring sammen, og valgte Hoxha til formann, i Përmet i mai 1944. Den 22. oktober erklærte komiteen seg som Albanias lovlige regjering etter et møte i Berat, og Hoxha ble midlertidig formann i Albanias ministerråd (statsminister). Det ble han i ti år.
I november 1944 trakk tyske styrker seg ut av Albania, og frigjøringshæren tok makten i landet. Etter at de tyske styrkene forlot Albania, drog Hoxha og flere albanske partisaner til Jugoslavia for å kjempe med jugoslavene og sovjeterne mot tyskerne der. I august 1945 ble Den nasjonale frigjøringshær omdannet til massebevegelsen Den demokratiske front, som ble eneste tillatte parti. Den 11. januar 1946 ble monarkiet formelt avskaffet, og folkerepublikken Albania ble proklamert. Som førstesekretær i kommunistpartiet var Hoxha statsleder. Det nye regimet var dominert av toskere fra det sørlige Albania, som var preget av store jordegods, fremmed undertrykkelse og sosial nød, og der kommunismen fikk stor gjennomslagskraft i befolkningen.
Albanias statsleder
Økonomisk og sosial politikk mini|Enver Hoxha i 1971. thumb|Offentlig bygning med Hoxhas portrett i Durrës i 1978.
Da Hoxha tok makten, var den forventede levealderen i Albania 40 år, og analfabetismen ble anslått til å være 80–85 %. På landsbygden ble den anslått til å være hele 90–95 % i 1939. Hoxha var inspirert av sovjetisk planøkonomi, og reduserte de store jordeiernes andel av jordbruksarealet i Albania fra 52 til 16 % med ekspropriasjon i 1946. Fra 1955 ble jordbruket kollektivisert, men det var fortsatt meget arbeidsintensivt, og Hoxha lyktes aldri i å gjøre Albania selvforsynt med jordbruksvarer.
Albania har Europas nest største potensial for vannkraftutbygging, etter Norge, noe som la grunnlaget for industrialisering. Med utgangspunkt i mineralutvinning, som i likhet med all industri ble nasjonalisert i 1944, bygde regimet ut en relativt variert industrisektor. Hoxhas initiativer var mulig å realisere med utviklingshjelp fra Sovjetunionen og Kina, en lav levestandard og eksport som gav hard valuta. I slutten av 1980-årene stod industrien for mer enn halvparten av Albanias BNP. På samme tid hadde utenrikspolitisk isolasjon stanset kapitaltilførselen til industrien, som ble teknologisk utdatert og gav mindre eksportinntekter. Sosiale og militære utgifter økte. På tross av industrialiseringen var Albania fremdeles det fattigste og mest isolerte landet i Øst-Europa. Privatbilisme var forbudt; før 1989 fantes det ikke mer enn 2 000 biler, fordelt på rundt 3 millioner innbyggere.
En side ved industrialiseringen var utbyggingen av skole- og helsevesenet og andre offentlige tjenester. Sykdommer som malaria, difteri, tuberkulose og syfilis var svært utbredt i befolkningen. Alle skoler ble nasjonalisert, og skolegang for alle innbyggere mellom 12 og 40 år ble påbudt. Analfabetismen sank til 30 % av befolkningen i 1950, og i 1985 var den på samme nivå som i Vesten. Økt levestandard, en radikal feminisme, privilegier for store barnefamilier, forbud mot prevensjonsmidler og en restriktiv abortlovgivning bidrog til å øke folketallet i Albania fra rundt 1 million i 1944 til rundt 3 millioner i 1985, og endret kvinnenes posisjon i det hittil patriarkalske samfunnet. I 1989 utgjorde kvinner om lag halvparten av arbeidsstyrken i landet.
Kulturelle og religiøse endringer thumb|Mosaikk i sosialistisk realistisk stil ved Albanias nasjonalmuseum.
Hoxhas regime bar preg av en doktrinær marxisme-leninisme. Hoxha hadde en sterk ideologisk forestilling om at proletariatets diktatur ikke skulle avvikles idet klassekampen øyensynlig var avsluttet, fordi alle alternativer til proletariatets diktatur var uttrykk for utbytternes ideologier. Han mente også at klassekampen ville bli truet, dersom proletariatets diktatur ble avviklet før kommunismen hadde seiret i hele verden. Et annet uttrykk for den doktrinære marxismen var Hoxhas forbud mot religionsutøvelse, som ble grunnlovsfestet i 1976. Hoxha erklærte i 1967 at «Albania er verdens første ateistiske stat, hvis ene religion er albanismen», et uttrykk lånt fra Pashko Vasa, en poet under den albanske nasjonale vekkelsen på slutten av 1800-tallet.
Mellom 1961 og 1971 initierte Hoxha en såkalt statsreformasjon og kulturrevolusjon i Albania. Kulturrevolusjonen var tydelig inspirert av den kinesiske kulturrevolusjonen, og kan sees på som toskiske Hoxhas oppgjør med ghegernes språk, kultur, religion og sosiale organisasjon. Toskiske dialekter fikk forrang. Ghegernes klanssamfunn, der bøndene i overveidende grad var gjetere, var vanskeligere å mobilisere til støtte for regimet. Innslaget av katolske kristne var større blant ghegere enn toskere. Katolske prester ble raskt anklaget for å ha vært italienske spioner under krigen. Hoxha fordømte blodhevn, som har vært mest utbredt blant kristne ghegere, som en «primitiv føydalskikk». Regimet statuerte eksempler ved å henrette klansoverhoder og avstraffe kollektivt.