Se også REM-søvn.
R.E.M. var et amerikansk rockeband (mer presis alternativ rockeband) som ble dannet i Athens, Georgia i januar 1980 av vokalist Michael Stipe, gitarist Peter Buck, bassist Mike Mills og trommeslager Bill Berry. Det var et viktig kultband på 1980-tallet og gjorde stort internasjonalt gjennombrudd tidlig på 1990-tallet særlig med singelen Losing My Religion som gjorde Stipe til kjendis internasjonalt. Låtene er signert alle medlemmene.
Etter at de debuterte med EP-en Chronic Town i 1982 gav bandet ut seks album på like mange år, fra Murmur i 1983 til Green i 1988. Den klare R.E.M.-lyden og de kryptiske tekstene til Stipe hadde stor påvirkning på mange band, både skrangle-pop band på 80-tallet og alternativ rock-band på 90-tallet. Etter å ha oppnådd suksess med nytt plateselskap mot slutten av 80-tallet og tidlig på 90-tallet, kunne bandet fronte sine egne politiske meninger på samme tid som de spilte på store arenaer verden over. Plater som Out of Time (1991) og Automatic for the People (1992) solgte til platina flere ganger og var godt tatt imot både av fans og kritikere.
I 1997, etter at R.E.M. hadde signert ny kontrakt med plateselskapet sitt, Warner Bros. Records, for rekordsummen 80 millioner dollar, forlot trommeslager Bill Berry bandet. R.E.M. holdt fram med de tre gjenværende medlemmene. Etter en del forandringer i musikkstil holdt bandet frem i det neste tiåret med blanda kommersiell suksess. I 2007 var historien og påvirkningen til bandet hedret med plass i amerikanske Rock and Roll Hall of Fame. Det første offisielle konsertalbumet deres, R.E.M. Live, ble gitt ut i oktober 2007. Det siste studioalbumet deres, Collapse into Now, kom ut i mars 2011.
21. september 2011 uttalte R.E.M. på sin hjemmeside at gruppa var oppløst. Ifølge Peter Buck ble avgjørelsen tatt på et hotellrom i Bergen i 2008.
Historie Begynnelsen: 1980–1981 I januar 1980 ble Michael Stipe kjent med Peter Buck i platebutikken i Athens i Georgia der Buck jobba. De to oppdaget at de hadde lik musikksmak, spesielt når det gjaldt pønkrock- og protopønk-artister som Patti Smith, Television, og The Velvet Underground. Stipe sa at «det virker som jeg kjøpte alle platene som Buck hadde lagt av til seg selv».«It turns out that I was buying all the records that [Buck] was saving for himself.» – Gumprecht, Blake: «R.E.M.» i Alternative America, vinteren 1983. Kort tid etter møtte Stipe og Buck medstudentene på University of Georgia, Mike Mills og Bill Berry, på en fest.Holdship, Bill: «R.E.M.: Rock Reconstruction Getting There» i Creem, september 1985. De to hadde spilt musikk sammen siden high school.Buckley, s. 30 Gruppa ble enige om å samarbeide med noen sanger, og Stipe har senere sagt at «det var aldri noen stor plan bak noe av det».«There was never any grand plan behind any of it.» – Gumprecht, Blake: «R.E.M.» i Alternative America, vinteren 1983. Bandet, som fremdeles ikke hadde fått et navn, brukte flere måneder på å øve inn den første konserten deres, som var 5. april 1980 på bursdagsfesten til en kamerat i en omgjort kirke. Etter å ha vurdert navn som «Twisted Kites», «Cans of Piss» og «Negro Wives», valgte bandet til slutt «R.E.M.», som Stipe tilfeldig plukka ut fra ei ordbok.Buckley, s. 39
Bandmedlemmene sluttet på skolen for å fokusere på gruppa, som var i stadig utvikling. De fant en manager i Jefferson Holt, en plateselskapeier som var så imponert over en R.E.M.-konsert i hjembyen sin i Nord-Carolina, at han flytta til Athens.Buckley, s. 41 Suksessen til R.E.M. i Athens og området rundt kom omtrent på en blunk. Bandet trakk gradvis mer og mer folk til konsertene sine, og dette skapte en forandring i musikkmiljøet i Athens.Buckley, s. 46 I det neste halvåret reiste R.E.M. rundt på turné i alle sørstatene i USA. Turnéen var vanskelig siden det ikke eksisterte turneringsplaner for alternative rockeband på denne tiden. Gruppa måtte turnere i en gammel varebil som Holt kjørte, og økonomien var såpass stram at bandmedlemmene levde på en matrasjon til to dollar dagen.Buckley, s. 53–54 Sommeren 1981 spilte R.E.M. inn den første singelen sin, «Radio Free Europe», på produsent Mitch Easter sitt drive-in-studio i Winston-Salem i Nord-Carolina. «Radio Free Europe» ble utgitt på det lokale plateselskapet, med et førsteopplag på tusen eksemplarer. Disse ble fort solgt vekk.Sullivan, s. 27 Til tross for det lille opplaget, fikk singelen gode kritikker fra større medium. Singelen var rangert som en av de ti beste singlene i 1981 av The New York Times, og Village Voice gav den tittelen «Single of the Year» i jazz & pop-kritikeravstemningen dette året.Gray, s. 497
I.R.S. Records og kultsuksessen: 1982–1986 R.E.M. spilte inn EP-en Chronic Town med Mitch Easter i oktober 1981, og denne var også planlagt utgitt på Hib-Tone.Buckley, s. 59 Men en demo av den første innspillingen med Easter hadde sirkulert i månedsvis, og I.R.S. Records fikk også tak i en kopi.Buckley, s. 61–63 Bandet tok ikke imot kontrakten fra RCA Records, et større plateselskap, men valgte heller I.R.S., som de skrev kontrakt med i mai 1982. Chronic Town ble utgitt av I.R.S. i august samme år, som den første amerikanske utgivelsen til selskapet.Buckley, s. 66–67 Det britiske musikkbladet NME trykket en positiv melding av EP-en der det var framhevet at sangene hadde en aura av mystikk, og det var konkludert med at «R.E.M. klinger godt, og det er flott å høre noe så lite framtvunget og utspekulert som dette».«R.E.M. ring true, and it's great to hear something as unforced and cunning as this.» – Grabel, Richard: «Nightmare Town» i NME, 11. desember 1982
I.R.S. satt R.E.M. sammen med produsent Stephen Hague for å spille inn debutalbumet. Hague la mye vekt på teknisk perfeksjon og det gjorde at bandet ikke var fornøyde, og spurte derfor plateselskapet om å få arbeide med Easter istedenfor.Buckley, s. 72 I.R.S. gikk med på ei «prøve»-økt der bandet fikk reise til Nord-Carolina, og spille inn sangen «Pilgrimage» med Easter og produsentpartneren hans Don Dixon. Etter å ha hørt opptaket lot I.R.S. bandet spille inn albumet med Dixon og Easter.Buckley, s. 78 På grunn av den dårlige erfaringen med Hague, spilte bandet inn albumet gjennom en prosess der de nektet å ha med klisjéer fra rockemusikken, som gitarsoloer eller de populære synthesizerane, dette for å gi musikken deres et tidløst preg.Buckley, s. 78–82 Det ferdige albumet, Murmur, ble tatt imot med gode kritikker ved utgivelsen i 1983, og musikkbladet Rolling Stone kåret albumet til den beste plata det året.Buckley, s. 73 Albumet kom opp på 36.-plass på bladet Billboard sin albumliste.Buckley, s. 357–58 En nyinnspilling av «Radio Free Europe» var hovedsingelen til plata, og nådde 78.-plass på Billboards singelliste i 1983. Til tross den gode mottagelsen fra publikum, solgte Murmur bare om lag eksemplar, noe Jay Boberg på I.R.S. følte var under det en kunne forvente.Buckley, s. 95
R.E.M. gjorde den nasjonale fjernsynsdebuten sin på Late Night with David Letterman i oktober 1983,Gray, s. 432 der gruppa framførte en ny sang uten navn.Gray, s. 434 Sangen, som senere er kalt «So. Central Rain (I’m Sorry)», var den første singelen fra det andre albumet deres, Reckoning (1984), som også var innspilt med Easter og Dixon. Dette albumet fikk også gode kritikker, Mat Snow i NME skrev at Reckoning «stadfester at R.E.M. er en av de mest vidunderlige og spennende gruppene på planeten».«[Reckoning] confirms R.E.M. as one of the most beautifully exciting groups on the planet.» – Snow, Mat: «American Paradise Regained: R.E.M.’s Reckoning» i NME, 1984. Sent i 1983 startet bandet den første Europa-turnéen sin. Reckoning lå som nummer 27 på albumlistene i USA, som var en uvanlig høy plassering for et collegerock-band på den tida, hadde lite spilletid på radio, og dårlig distribusjon utenfor USA gjorde at plata ikke kom høyere enn 91.-plass i Storbritannia.Buckley, s. 115
thumb|Michael Stipe (til venstre) og Peter Buck (til høyre) på scenen i Gent i Belgia, under R.E.M.-turnéen i 1985. Med det tredje albumet til bandet, Fables of the Reconstruction (1985), kom det flere endringer. I stedet for Dixon og Easter valgte R.E.M. Joe Boyd til produsent for innspillingen, som fant sted i England. Han hadde tidligere arbeidet med bland andre Fairport Convention og Nick Drake. Bandmedlemmene syntes øktene var uventa vanskelige, og var misfornøyde grunnet det kalde vinterværet og dårlig mat.Buckley, s. 131–32 I denne perioden var bandet på nippen til å løse seg opp.Buckley, s. 135 Den dårlige stemninga under innspillingsøktene endte opp med å gi konteksten til albumet. Stipe begynte å lage tekster med sørgmodig preg, og han sa i et intervju i 1985 at han var inspirert av «hele idéen med de gamle mennene som sitter rundt bålet, og hvor de forteller videre … legender og fabler til barnebarna».«[Stipe was inspired by] the whole idea of the old men sitting around the fire, passing on … legends and fables to the grandchildren.» – «Interview with R.E.M.» i Melody Maker, 15. juni 1985. Fables of the Reconstruction var den mestselgende plata som var utgitt i USA av I.R.S. til da. Men albumet gjorde det dårlig i Europa, og meldingene fra kritikerne var varierte. Noen mente albumet var kjedelig og dårlig innspillet.Buckley, s. 140 Som tilfellet var med tidligere plater, var også singlene fra Fables of the Reconstruction for det meste oversett av de fleste radiostasjonene. På samme tid begynte I.R.S. å bli frustrerte over bandet sin motvilje mot å oppnå vanlig suksess.Buckley, s. 159
Til det fjerde albumet fikk R.E.M. tak i John Mellencamp sin produsent, Don Gehman. Resultatet, Lifes Rich Pageant (1986), var mer tilgjengelig for lyttere utenom collegeradioene, og Stipe sin vokal var mer fremtredende i musikken. I et intervju med Chicago Tribune fra 1986 fortalte Peter Buck at «Michael var bedre på det han drev med, og han var sikrere på det. Og det synes jeg at man hører på stemmen hans.»«Michael is getting better at what he's doing, and he's getting more confident at it. And I think that shows up in the projection of his voice.» – Popson, Tom: «Onward and Upward and Please Yourself» i Chicago Tribune, 17. oktober 1986 Albumet hadde vesentlig bedre salgstall enn Fables of the Reconstruction, og enda til slutt på 21.-plass på albumlista til Billboard. Singelen «Fall on Me» var også spilt på kommersiell radio.Buckley, s. 151 Albumet var det første av albumene deres som solgte til gull, opp imot eksempler.Fletcher, s. 142 De amerikanske collegeradio-stasjonene holdt fram med å være den viktigste støtten til R.E.M., men nå kom bandet også høyere og høyere opp på de vanlige album- og singellistene. Likevel ville stasjonene, som bare spilte topp 40-musikk, fremdeles ikke spille musikken deres.Buckley, s. 160 Etter suksessen med Lifes Rich Pageant, gav I.R.S. ut Dead Letter Office, en samleplate med noen spor fra albumet, samt sanger som tidligere bare vært utgitt som b-sider eller ikke i det hele tatt. Kort tid etter satte I.R.S. sammen alle musikkvideoene deres (utenom «Wolves, Lower») til den første videoutgivelsen, Succumbs.
Gjennombruddet: 1987–1993