Hvithval (Delphinapterus leucas), også kalt hvitfisk/kvitfisk og beluga (som betyder "hvit" på russisk), er en tannhval som tilhører narhvalfamilien, en liten familie som består av kun to slekter med en art i hver.

Hvithvalen har status som Near Threatened (Nær truet) på den internasjonale rødlista, men i norske farvann har den imidlertid status sterkt truet på Norsk rødliste for arter 2021. Tidligere, 2010 og 2015, var artens forekomst usikker på grunn av datamangel og havnet derfor i kategorien datamangel. Dette betyr at kunnskapsgrunnlaget om arten i norske farvann (Barentshavet og Polhavet) har vært mangelfullt. Dessuten har underpopulasjonen av hvithval i Cook Inlet i Alaskagolfen status som kritisk truet.

Etymologi miniatyr|venstre|En flokk hvithvaler i det nordlige farvannet mellom Frans Josefs land og Novaja Semlja. miniatyr|venstre|Hvithvalens utbredelse i polhavene. Det vitenskapelige navnet Delphinapterus leucas betyr hvit delfin uten vinge og viser til dyrets hvite farge og en nærmest ikke-eksisterende ryggfinne.

Biologi Hvithvalen er som navnet antyder nærmest helt hvit. Hannene blir sjelden over lange og veier typisk , men hanner kan i sjeldne tilfeller veie opp mot . Hunnene er mindre og blir sjelden over lange og veier typisk . Omkring 50 prosent av vekten er spekk, og spekklaget er i snitt cirka 10 cm tykt. Hannene blir gjerne noe større enn hunnene. Nyfødte kalver måler typisk cirka 160 cm i snitt og veier cirka .

Hodet er rundt og nesten uten antydning til «nebb», men med en karakteristisk pannekul kalt en melon. I hver underkjevehalvdel er det åtte til ti tenner. Kroppsfargen skifter med alderen. Ungene er grå eller svarte, men får senere blå eller gulaktige flekker for så å bli hvite i 4–5-årsalderen.

Hvithvalen opptrer i flokker som kan bestå av alt fra noen få til flere tusen individer, selv om flokker på mer enn 200 dyr er sjelden å se og det vanligste er rundt 10 individer. Det er kjent at hvithvalen kan gjøre dykk ned mot 650 meters dybde. Normale dykk etter mat varer typisk i 3–5 minutter, men et observert dykk til dybde varte i cirka 20 minutter. Den viktigste føden er blekksprut, krepsdyr og fisk (særlig torsk), og som tannhvaler flest bruker arten ekkolokalisering når den søker etter føden, orienterer seg under dykking og finne pusteåpninger i havisen. Den karakteristiske melonen i pannen på dyret er en sentral biosonar, som sender og mottar klikkelydene arten sender ut. Melonen består av et hulrom som er fylt med akustisk fett, som trolig forsterker signalene.

Hunnene blir kjønnsmodne i , mens hannene blir det i . Paringstiden er normalt i perioden fra slutten av februar til begynnelsen av april. Etter at hunnene begynner å pare seg får de i snitt en unge hvert tredje år, inntil de når tjueårene. Da slutter de å reprodusere. Drektighetstiden er ca. fjorten måneder. Hunnene kan normalt leve til de blir omkring 32 år gamle, mens hannene kan bli omkring 40 år. venstre|rammeløs Hvithvalen bruker mye lyder, de lager klikk, plystring, kvitring og andre lyder både til kommunikasjon og ekkolokalisering. De har en særegen måte å kommunisere på, som har gitt den tilnavnet «havets kanarifugl», fordi lydene kan minne om en kanariirisk.

Hvithvalen er den eneste hvalarten som skifter det ytterste hudlaget årlig. En teori er at den da kan oppsøke ferskere og varmere vann som kan gjøre hudskiftet enklere. I Canada kan de gå flere hundre kilometer opp i elver på våren.

Hvithvalen har en sirkumpolar utbredelse på den nordlige halvkule, der den trives i tilknytning til iskanten. En populasjon på omkring dyr finnes i farvannene rundt Svalbard, men arten er av og til også å se i fjorder og tett opp til kysten, for eksempel i Finnmark. Den globale populasjonen har blitt estimert til cirka .

Kuriositeter Hvithvalen i Hokksund miniatyr|Drammenselva 2026 I mai måned 1964 gikk en hvithval opp Drammenselva helt opp mot Hellefossen. Den oppholdt seg ved Hokksund i en uke og tusener strømmet til for å se hvithvalen ved Hokksund-brua, også riksaviser, radio og tv var til stede. Hvalen fikk en trist skjebne fordi laksefiskerne var redde for at den spiste laksen, noe som viste seg å ikke være tilfelle, ble den avlivet av politiet med dynamitt. Den 4,5 meter lange hvithvalen ble dratt på land og dissekert.

Torsdag 23. april 2026 kom en ny hvithval opp elva til Hokksund. Hvalen oppholdt seg stort sett på samme sted ovenfor Hokksund bru, men svømte noen turer nedover til Mjøndalen og Drammen. Etter 2 måneder forsvant den.

Hvithvalen Hvaldimir

I april 2019 dukket en hvithval opp ved Rolvsøya i Finnmark. Den hadde på seg seletøy inntil en fisker hoppet i havet og befridde den. Hvalen er tam og virker trent; den har blant annet plukket en mistet mobiltelefon opp fra vannet og levert den tilbake til eieren. Hvithvalen, som fikk navnet Hvaldimir, ble populær og mange skuelystne kom for å se den. Aviser, radio og TV omtalte den flere ganger.

Lørdag 31. august 2024 ble Hvaldimir funnet død i sjøen utenfor Tananger i Rogaland. Ifølge Veterinærinstituttets obduksjonsrapport var dødsårsaken trolig bakterieinfeksjon.

Referanser Anita Føleide, Stian Strøm og Jan Harald Tomassen (2019) Filmet hval med stramt seletøy – kan ha rømt fra fangenskap i Russland. NRK Troms og Finnmark, 26. apr. 2019. Besøkt 2021-12-04.

Lowry, L., Hobbs, R. & O’Corry-Crowe, G. 2019. Delphinapterus leucas (Cook Inlet subpopulation). The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T61442A50384653. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2019-1.RLTS.T61442A50384653.en. Downloaded on 04 December 2021.

Lowry, L., Reeves, R. & Laidre, K. 2017. Delphinapterus leucas. The IUCN Red List of Threatened Species 2017: e.T6335A50352346. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2017-3.RLTS.T6335A50352346.en. Downloaded on 04 December 2021.

Michael Maes (2021) Beluga Whales, Delphinapterus leucas. The MarineBio Conservation Society. Besøkt 2021-12-04

Marine mammals of the world. Jefferson, T.A., S. Leatherwood & M.A. Webber - 1993. FAO species identification guide. Rome, FAO. 320 p. 587 figs. https://www.fao.org/3/t0725e/t0725e12.pdf

O'Corry-Crowe, Gregory M. (2018) Beluga whale: Delphinapterus leucas. Encyclopedia of marine mammals (Third Edition). Pages 93-96. https://doi.org/10.1016/B978-0-12-804327-1.00065-0

Kilder Williams, S. 2002. Delphinapterus leucas (On-line), Animal Diversity Web. Accessed February 22, 2007

Eksterne lenker

Kategori:Tannhvaler Kategori:Pattedyr i Norge Kategori:Pattedyr på norsk rødliste Kategori:Nær truede arter på IUCNs rødliste Kategori:Pattedyr formelt beskrevet i 1776 Kategori:Dyr formelt beskrevet av Peter Simon Pallas