thumb|Selbuvottene er av norsk opprinnelse, men det er ikke Selburosa eller åttebladsrosa. thumb|Skjematisk framstilling av løkkene i glattstrikket strikketøy thumb|Strikket lue, garn og strikkepinner. Garnet er et bouclégarn, mens luen er strikket i alminnelig tvunnet strikkegarn. Strikking, i industriell sammenheng kalt trikotasje, er en metode eller håndarbeidsteknikk for å lage tekstiler av garn (tråd) ved hjelp av strikkepinner. Strikkingen foregår ved at man har en rekke av garnløkker, kalt masker, på en strikkepinne og bruker en annen strikkepinne til å dra garnet gjennom en maske og derved lage en ny maske på den andre pinnen. Mange forskjellige typer garn, strikkepinner og strikketeknikker kan brukes for å framstille ulike strikkede strukturer som uansett teknikk består av løkker tredd gjennom hverandre. Strikking kan også gjøres på strikkemaskin.
Annichen Sibbern Bøhn samlet norske strikkemønstre og ga i 1928 ut boken Norske strikkemønstre. Andre dialektuttrykk for strikking er binding, bunding og spøt, spøting. Profesjonelle strikkere i Norge har gjennomgått en fireårig utdannelse.
Forvekslingsfare Strikking forveksles iblant med teknikker som hekling, hakking, nålebinding og gimping. Til de sistnevnte metodene holder man arbeidet i den ene hånden og verktøyet i den andre; ved strikking har man én strikkepinne i hver hånd. (Strikkepinnene kan være to separate enheter, eller forbundet med en streng eller vaier til en rundpinne.) De ulike metodene frembringer også forskjellige resultater.
Historisk utvikling thumb|En ung, strikkende kvinne. Maleri av Anders Zorn. thumb|Altertavle i Buxtehude av jomfru Maria med strikketøy, ca 1390. Nålebinding er en teknikk som historisk helst forbindes med vikingene; den samme typen plagg kunne lages med nålebinding som med strikking, men teknikken er svært forskjellig. Nålebinding utføres med en pinne eller nål som ser ut som en stor stoppenål, gjerne av bein eller tre. Med den syr en løkker, og en må stadig skjøte tråden, som ikke kan være lenger enn at den kan dras gjennom håndarbeidet for hvert sting. Strikking gjøres med to pinner, og garnnøstet kan være så langt som bare det.
I en kvinnegrav i Thüringen fra omkring år 300 fant man to strikkepinner av bein. Fra omkring år 500 kjennes strikkepinner av jern.
Strikking av klesplagg var en viktig faktor i selvbergingen. Mange steder ble ull fra egne sauer kardet, spunnet, eventuelt farget og strikket til gensere, jakker, vamser og lignende.
Tilsynelatende var det ikke stort utviklingspotensial for nye strikketeknikker inn på 1900-tallet. En kunne strikke duker som så heklede ut, barneplagg med alskens utsmykninger, sokker med hel, votter med fingerhull eller strikket i ett, jakker i finstrikk, grovstrikk, flerfoldige mønstre – og en hadde en felles terminologi med forkortelser, som gjorde det mulig å lage oppskrifter uten å skrive dem ut som bøker.
Omkring 1970-tallet ble en ny metode for mønsterstrikk introdusert. Den innebar at en tvinnet sammen garn av forskjellig farge, slik at en deretter kunne kutte ut den første og strikke videre til en igjen skulle skifte farge. Overlappingen holdt godt nok når den ble tre – fire masker. En kunne dermed strikke inn fargede motiver «på øyemål», samtidig som en fikk et plagg med gode bruksegenskaper. Denne teknikken kalles "gobelin-strikk" eller "intarsia", og er egnet for å skape store motiver i plagget.
Et problem-område for tradisjonell mønsterstrikk i flere farger, var at de fargede trådene måtte «følge med» på innsiden av plagget, og ofte ble hengende i løkker som hengte seg opp i knapper og lignende, med mønsterendringer som synlig resultat. Teknikkene for å unngå dette var krevende, og ble vanligvis ikke brukt. Plaggene ble ofte svekket i overgang fra en farge til en annen, ved at de bare hang i enkle løkker, og en avslitt tråd innebar da stor rakning og mye reparasjonsarbeid.
En øvet strikker kan strikke jevne flater, gjennombrutte mønstre, flerfargede ting, legge til ekstra tykkelse i plagg, legge inn og ta ut fargefelter i mønstre og tilpasse plaggdeler slik at de er lette å sy sammen til slutt. Alt dette var en del av tradisjonell kunnskap en vanskelig kan si når oppsto. Omkring 1970-80-årene ble strikk en del av enkelte ungdomskulturer (hønsestrikk og restegarnsutnyttelse) som en del av «tilbake til naturen».
Datateknikk har medført at dagens strikkemaskiner kan levere mønstre som knapt var mulig å få fram før, med trådtykkelser som gjør at stoffene lar seg sammenligne med vevnad.thumb|Strikket lekefigur
Eksempler på strikkeprodukter klesplagg som gensere, vester, kofter, luer, skjørt, kjoler, babyklær øvrige brukstekstiler som: slumretepper, eggevarmere, håndduker kunststrikk: gardiner, gardinkapper, duker lekedyr, dukker (herunder amugurumi), dukkeklær, annet leketøy
Strikkeprosessen Før man kan begynne å strikke må man legge opp masker. Antallet masker som må legges opp, varier med hvilken strikkefasthet garnet har, pinnetykkelse og ønsket størrelse på produktet man vil strikke. Strikkingen foregår ved at den ene strikkepinnen blir brukt til å dra garnet gjennom en maske på den andre pinnen. Den nye masken lar en da gli over på den pinnen en strikker med; dette gjentas med neste maske. I utgangspunktet strikker man som regel fra høyre mot venstre.
Strikkeretning Hovedsakelig er det to måter å strikke på, frem og tilbake og rundstrikk.
Når det strikkes fram og tilbake, er det to måter å utføre dette på: enten snur man strikketøyet når man har kommet til enden av pinnen, og fortsetter å strikke mot høyre inntil man på nytt har strikket alle maskene på pinnen. Dette er den vanlige måten å strikke på i Norge og Norden for øvrig, og på engelsk kalles dette ofte for Nordic knitting eller også Norwegian knitting. Hvis man derimot strikker etter metoden som kalles continental knitting, snur man ikke strikketøyet, men strikker først mot høyre, og deretter «bakover» mot venstre.
Når det strikkes rundstrikk, brukes en strikkepinne der to korte pinner er forbundet av en wire, som som regel er av plast. Når man rundstrikker får strikketøyet ingen skjøter eller sammenføyninger; det blir til et rør der radene ligger over hverandre som i en spiral.
Arbeidet avsluttes ved at det felles av og forskjellige strikkede deler eventuelt monteres sammen, som for eksempel genserermer og genserbol.
Strikkefasthet thumb|right|Prøve på strikkefasthet i flerfarget garn Strikkefastheten er antall masker og rader som må til for å få en lapp som måler 10x10 centimeter. Strikkefastheten er som regel oppgitt på garnbanderolen. Hvis det for eksempel står 26 masker x 30 rader med pinne nummer 3, vil det si at man må ha 26 masker i bredden og 30 rader i (glattstrikk) i høyden på pinne nummer 3 for å få 10x10 centimeter. Fordelen med strikkefasthet, er at det blir enklere å overholde spesifikke mål både hvis man følger en strikkeoppskrift eller om man lager oppskrifter eller setter sammen strikkemønstre selv. Når man skal begynne på et nytt arbeid er det derfor en fordel å sjekke strikkefasheten først, ved å lage en prøve. Hvis prøven blir større (eller mindre) enn beregnet, kan man rette det opp ved å gå ned (eller opp) med en eller flere pinnetykkelser. miniatyr|Manuell rundstrikkemaskin til hjemmebruk, Tekstilindustrimuseet.
Strikkepinnene thumb|Fem par med rette pinner, to sett strømpepinner og én rundpinne thumb|Masker i glattstrikk: rettsiden vises øverst, vrangsiden nederst. Her strikkes det på rette pinner. thumb|Strikking med rundpinne og magic loop
Funksjon Strikkepinnene fyller flere funksjoner: De hindrer strikkemaskene som er under arbeid, i å rakne. De benyttes til å føre garn gjennom eksisterende masker, slik at strikketøyet vokser. Når strikkeren har strikket alle maskene på en rett strikkepinne og er klar til å vende strikketøyet, sier man at man har strikket ferdig en omgang. Det kalles også en omgang når man har strikket en hel runde på rundpinne, det vil si har strikket alle maskene .
Pinnematerialer Pinner blir produsert i mange forskjellige materialer, men de vanligste er metall, plast, tre og bambus. Generelt har ulike strikkere ulike pinnepreferanser, og mange erfarer at noen strikkepinnematerialer egner seg bedre til visse fibere enn til andre.
Pinnetykkelse Pinnene kommer i forskjellig tykkelser. I Norge og andre land som benytter det metriske målesystemet, angis tykkelsen på strikkepinner i millimeter. Noen strikkepinneprodusenter tilbyr pinner helt ned i én millimeters tykkelse; de tykkeste pinnene kan ha en diameter på flere centimeter. Det vanligste er imidlertid mellom 2 og 10 millimeter. Pinnetykkelsen innvirker også på strikkefastheten og hver garntype har som regel oppgitt et anbefalt pinnenummer.
Ulike pinnetyper
Rette pinner Når man strikker med to rette pinner, strikkes det fram og tilbake, det vil si at strikketøyet snus i enden av hver omgang. Rettpinner er to glatte strikkepinner med en stopper i den ene enden slik at maskene ikke glir av. Det er imidlertid vanlig å bruke strømpepinner(se under) til de samme formålene. Rette pinner er vanligvis mellom 25 og 40 centimeter lange.
Rundpinner Rundpinner brukes til å strikke rundt og danner en sømløs tube. Når man skal strikke rundt legges det opp masker på en pinne på samme måte som når du strikker fram og tilbake, men i stedet for å snu strikketøyet og begynne på neste rad, strikkes raden sammen ved hjelp av rundpinnen slik at oppleggskanten danner en sirkel. Dette gjør at alle radene legger seg oppå hverandre, som en spiral. Rundpinner er to korte pinner som er forbundet med en wire, som regel av plast eller gummi. Det er lengden på wiren som avgjør hvor stor tube du kan strikke. Lengden på rundpinner varierer som regel mellom 40 og 80 centimeter. Hvis wiren er kortere enn 40 centimeter, vil det etter hvert bli vanskelig å håndtere pinnene. Til strikkearbeider som er mindre enn dette, har man tradisjonelt benyttet strømpepinner, det vil si fem kortere, rette pinner. På 2000-tallet har endel strikkere lært seg å benytte rundpinne til å strikke også ermer, sokker og votter, ved å bruke teknikken «magic loop»: da lar man rundpinnevaieren slå en krøll på seg, og lar krøllen stikke ut gjennom maskene på et sted i strikketøyet. Etter hvert som man strikker forskyver man tidvis masker «over krøllen», slik at selve strikketøyet ikke blir unødig utspent. En av fordelene med «magic loop» er at man drastisk begrenser risikoen for å miste masker, siden alle maskene i omgangen sitter på vaieren mellom de to pinnespissene som strikkeren arbeider med.
Rundt år 2000 ble det introdusert en ny type rundpinner, der man kjøper vaier og pinner hver for seg, og selv monterer dem sammen før bruk. Dette innebærer større fleksibilitet for strikkeren: samme vaier passer til pinner av ulik tykkelse, og i tillegg er det mulig å kjøpe vaiere av ulik lengde.
Strømpepinner Strømpepinner er sett på fem rette pinner som vanligvis er mellom 15 og 20 centimeter lange. I motsetning til vanlige rettpinner er strømpepinnene svakt spisset i begge ender. Når en strikker, er fire av de fem pinnene i bruk i strikketøyet (som om de utgjør en rundpinne) mens den femte brukes til å strikke med. Strømpepinner brukes som regel til å strikke mindre arbeider som for eksempel ermer, ullsokker, votter og barnetøy.
Flettepinne