Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia var den jugoslaviske staten som eksisterte fra slutten av andre verdenskrig og fram til den ble oppløst i 1992 under Jugoslavia-krigene. Det var en føderal, sosialistisk republikk, som ble ledet av Josip Broz Tito fram til han døde i 1980.
Opprettelsen 31. januar 1946 ble den nye grunnloven for Den føderale folkerepublikken Jugoslavia vedtatt. Den var bygd opp etter mønster av den sovjetiske grunnloven, og etablerte seks konstitusjonelle republikker og to autonome provinser, og bestod av Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Nord-Makedonia, Montenegro, Serbia og Slovenia. Alle er i dag selvstendige stater.
Dessuten ble det innenfor Serbias reduserte grenser, etablert to provinser, som fikk begrensede autonome rettigheter: Vojvodina og Kosovo og Metohija.Provinsen Kosovos offisielle navn i Serbia er Kosovo og Metohija
Landet tok etter hvert avstand fra Sovjet (Tito brøt offisielt med Stalin i 1948) og bygde sin egen sosialisme under Titos sterke politiske ledelse. Landet kritiserte åpent de andre østblokklandene og Sovjet. Samtidig var man like kritisk overfor NATO. Sammen med flere andre land startet man i 1961 De alliansefrie staters organisasjon; dette forble landets offisielle tilhørighet til landet opphørte.
I 1963 byttet nasjonen navn til Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia, og Tito ble utnevnt til «president for livet».
I 1974 fikk de to provinsene Vojvodina og Kosovo utvidet indre selvstyre og flere statsrettslige rettigheter innenfor føderasjonen. Det samme fikk republikkene Bosnia-Hercegovina og Montenegro. Samtidig ble albansk og ungarsk anerkjent som offisielle minoritetsspråk, og språket i Bosnia og Montenegro ble endret til en variant basert på det lokale språket og ikke på standardene fra Zagreb og Beograd.
I SFRJ hadde hver republikk og provins sin egen grunnlov, høyesterett, parlament, president og statsminister. På toppen av den jugoslaviske regjeringen satt president Tito, den føderale statsministeren og det føderale parlamentet. Kommunistpartiet var også en viktig maktfaktor. Presidentene for hver republikk og provins, og presidenten for sentralkomiteen hadde innflytelse.
Tito var den viktigste og mektigste personen i landet, deretter kom statsministrene og presidentene i republikkene og provinsene, og deretter presidentene for kommunistpartiene. Mange mennesker led under hans mistillit til dem. Slobodan Penezić Krcun, sjef for det hemmelige politiet i Serbia, døde i en omstridt bilulykke etter han hadde begynt å klage på politikken til Tito. Innenriksministeren Aleksandar Ranković mistet alle sine titler og rettigheter etter en større uenighet med Tito angående statens politikk.
Undertrykkingen av nasjonale identiteter eskalerte etter den såkalte «Kroatiske våren» i 1970 – 1971, da studenter i Zagreb arrangerte demonstrasjoner for større sivile rettigheter og friheter og for større kroatisk selvstyre. Regimet dempet de offentlige protestene og fengslet lederne, men mange viktige kroatiske representanter støttet i stillhet denne saken. Derfor ble en ny grunnlov vedtatt i 1974, og denne gav flere rettigheter til de individuelle republikkene og provinsene. Ifølge denne grunnloven kunne republikkene ta flere avgjørelser selv, deriblant løsrivelse fra føderasjonen.
Oppløsningen Etter Titos død i 1980 økte de etniske spenningene innenfor Jugoslavias grenser. Problemene mellom republikkene kom til overflaten etter å ha blitt undertrykt av Tito i mange år. Den nye grunnloven fra 1974 skapte mer kaos enn orden med tanke på avgjørelser som skulle tas, og konfliktene mellom republikkene ble uforsonlige. Ikke en eneste avgjørelse som kunne lettet på problemene ble tatt. Den konstitusjonelle krisen som ubønnhørlig fulgte var til fordel for Slovenia og Kroatia og deres sterkere krav om løsere bånd innen føderasjonen. Den økonomiske krisen som oppstod på samme tid gjorde ting enda verre.
Det serbiske akademiet for vitenskap og kunst gjorde et utkast til et memorandum som tok opp disse temaene i 1986.SANU Memorandum av 1986 Det ble slått fast at hvis man ikke kom fram til noen tiltak, ville sakene utvikle seg katastrofalt for hele landet. Det tok også opp spørsmålet om Serbias stilling som den største og mest folkerike republikken i Jugoslavia. Til tross for at den var størst, hadde Serbia mistet mye makt i den nye grunnloven fra 1974. Fordi de to provinsene innenfor Serbia, Vojvodina og Kosovo-Metohija, også hadde fått en status med tilnærmet like rettigheter som en republikk, følte Serbia at dets hender var bundet, ettersom den føderale regjeringen ikke lenger kunne ta avgjørelser som også skulle gjelde for provinsene. Siden provinsene hadde en stemme hver i det føderale presidentrådet (som ble etablert etter Titos død) kunne de gå i koalisjon med andre republikker, og dermed kunne de stemme ned Serbias interesser. Serbias politiske impotens gjorde det mulig for andre å legge press på de ca. 2 millioner serbere (20 % av den totale serbiske befolkningen) som bodde utenfor Serbias grenser. Den serbiske kommunistlederen Slobodan Milošević kom inn i politikken for alvor i april 1987, og han ønsket å gjenopprette den serbiske suvereniteten de hadde før 1974. Dette motsatte republikkene Slovenia og Kroatia seg kraftig og kalte det en gjenopplivelse av serbisk hegemoni. Som et ledd i Miloševićs plan, reduserte han autonomirettighetene til Vojvodina og Kosovo 28. mars 1989, men de beholdt begge sin stemme i det føderale presidentrådet.
Som en følge av dette streiket de etnisk albanske gruvearbeiderne i Kosovo i november 1989; en streik som føyde seg inn i rekken av etniske konflikter mellom albanere og ikke-albanere i provinsen. 90 % av Kosovos befolkning på 1980-tallet var etniske albanere, dermed var de den store majoriteten. Antall slavere i Kosovo (stort sett serbere) falt drastisk, og ved utgangen av 1999 var de kun ca. 10 % av 2 millioner innbyggere.
Både Slovenia, under ledelse av Milan Kučan, og Kroatia støttet åpent de albanske gruvearbeiderne, og streikene utviklet seg til demonstrasjoner hvor det ble krevet status som republikk for Kosovo. Dette irriterte den serbiske ledelsen, og de tok i bruk politiet for å roe gemyttene. Da det viste seg at dette ikke var nok, ble den føderale hæren satt inn for å gjenopprette orden. De arresterte flere ledere, bla. Azem Vllasi som var leder for det kosovoalbanske kommunistpartiet.
I januar 1990 ble den ekstraordinære 14. kongressen til Forbundet for Kommunister i Jugoslavia holdt. Kongressen ble dominert av krangel mellom slovenerne og serberne om framtiden til Forbundet og Jugoslavia. Den serbiske delegasjonen, ledet av Milošević insisterte på en «en person, en stemme»-policy som ville styrke makten til majoriteten, serberne. Slovenerne, støttet av kroatene, ville på sin side reformere Jugoslavia og delegere makten enda mer til republikkene, men dette ble nedstemt. Den slovenske, og etter hvert også den kroatiske delegasjonen, forlot deretter kongressen, og det Jugoslaviske Kommunistparitet ble oppløst.
Etter Sovjetunionens fall og østblokkens oppløsning hadde hver av de seks republikkene flerpartivalg i 1990. De uløste problemene forble uløste. Slovenia og Kroatia valgte regjeringer som var orientert mot uavhengighet, mens Serbia og Montenegro valgte kandidater som var for en jugoslavisk enhet. I Kroatia var det en økende virksomhet for «kroatisk stat og historiske rettigheter», og serberne ble fratatt sine nasjonale og konstitusjonelle rettigheter og ble degradert til en nasjonal minoritet. Følgen av dette var at serberne erklærte en uavhengig republikk kjent som Krajina i Kroatia.
I mars 1990, under demonstrasjoner i Split i Kroatia, ble en ung jugoslavisk vernepliktig kvalt av en kroatisk mobb. Over hele Jugoslavia økte spenningen mellom de etniske grupperingene. Kroatia satte på dette tidspunktet i gang illegal import av våpen, stort sett fra Ungarn. Dette ble avslørt i januar 1991, og den jugoslaviske etterretningen (KOS, Kontra-obavjestajna Sluzba) kunne vise fram en video der den kroatiske forsvarsministeren Martin Špegelj hadde et hemmelig møte med to menn. Špegelj erklærte på møtet at den kroatiske regjeringen var i krig med den føderale hæren JNA, og gav instruksjoner om våpensmuglingen og opplysninger om hvordan våpenhandlerne skulle takle den jugoslaviske hæren som var stasjonert i kroatiske byer.
Den samme måneden (mars 1990) møtte representanter fra JNA Presidentskapet for Jugoslavia (et åttemannsråd sammensatt av representanter fra de seks republikkene og de to autonome provinsene) i et forsøk på å få dem til å erklære unntakstilstand som ville gi hæren kontroll over landet. Serbia, Montenegro, Kosovo og Vojvodina stemte for, mens Kroatia, Slovenia, Makedonia og Bosnia-Hercegovina stemte mot. Dette utsatte eskaleringen av konfliktene.
Dagens Næringsliv skrev i mars 1990 at Slovenias og Kosovos krav om større selvstendighet kunne sprenge Jugoslavia innenfra. Den mest kritiske situasjonen var i Kosovo som hadde fått status som autonom provins innenfor delrepublikken Serbia. Den etnisk albanske befolkningen (siptarer) i Kosovo hadde siden andre verdenskrig blitt langt større enn den etnisk serbiske minoriteten med rundt 10 % av provinsens rund 2 millioner innbyggere. I 1989 innskrenket nasjonalforsamlingen provinsens selvstyre og ga Serbia direkte kontroll over provinsen. Det var voldelige sammenstøt mellom soldater og siptarer mens etniske serbere følte seg truet på livet. Statsminister Ante Markovic sto i spissen for økonomisk innstramming og reformer med bred oppslutning i befolkningen; reformene var de største i landets historie ifølge Dagens Næringsliv. I løpet av 1989 var inflasjonen oppe i 2500 %. I desember bandt Markovic den jugoslaviske dinaren til tyske mark i forholdet 7:1, pengepolitikken ble lagt nær den tyske sentralbankens og de fleste valutarestriksjoner ble opphevet. Bankvesenet ble reformert ved at alle banker ble omgjort til aksjeselskaper og satt under strengt tilsyn av sentralbanken. Inntil 1989 var nesten 90 % av importen pålagt omkring 30 % toll mens i 1990 var bare 10 % av importen pålagt toll, noe som la sterkt press på innenlandske bedrifter.Markovic på tronen over politisk kaos. Dagens Næringsliv, 29. mars 1990, s. 40-41.
I desember 1989 nektet myndighetene i Slovenia serbiske nasjonalister å demonstrere mot kosovoalbanere i Ljubljana. Noen hundre serbiske bedrifter svarte med å boikotte sine forretningsforbindelser i Slovenia. I februar 1990 svarte Slovenia med å stanse innbetalingen til et utviklingsfond som i stor grad var støtte til Kosovo. Serberne anser Kosovo som nasjonens vugge, og myndighetene i Serbia hadde bred støtte i befolkningen for den harde linjen med bruk av militærmakt i Kosovo. I februar 1990 viste en meningsmåling at 55 % av innbyggerne i Slovenia ønsket løsrivelse fra Jugoslavia. Kommunistpartiet i Slovenia endret før valget i 1990 navn til Det demokratiske fornyelsespartiet.
Etter det første flerpartivalgets resultater, foreslo Slovenia og Kroatia at Jugoslavia skulle omformes til en løs konføderasjon av seks republikker høsten 1990. Milošević motsatte seg alle slike forslag og argumenterte med at serberne, i likhet med slovenere og kroater, måtte ha rettigheter til å bestemme. 9. mars 1991 ble det holdt demonstrasjoner mot Milošević i Beograd, men politiet og militæret ble satt inn i gatene for å gjenopprette orden, og to personer ble drept. Sent i mars la flere hendelser grunnlaget for krigen i Kroatia. JNA gav inntrykk av å være nøytral, men etter hvert ble den nasjonale hæren mer og mer involvert i statens politikk.