Angrepet i Svinesund den 2. juni 1716 var en mindre begivenhet under Karl XIIs første norgesfelttog. Der hadde nordmennene gjort et forsøk på å ødelegge den svenske flytebroen over Svinesund som var ferdigbygget og lagt sammen av general Christian Ludvig Ascheberg i midten av mai. Tordenskjold gjorde også et angrep som mislyktes overfor svenskenes overraskende ild.
Bakgrunnen Krigsplanen, som var utarbeidet av Karl XII av Sverige i Ystad i Skåne, gikk ut på en knipetangsmanøver med 3 000 svenske soldater fra Värmland under kongen, og 4 000 andre soldater fra Dalsland under generalløytnant Carl Gustav Mörner mot Christiania. Krigsplanen krevde et tredje oppdrag, sikringen av sjøveien nordover langs Oslofjorden over Svinesund. En forbindelse mellom Göteborg og Christiania skulle sikres av Ascheberg med hans 700 soldater, og i forveien var det lagt ut store mengder tømmer på den svenske siden av sundet. Men byggingen av en flytebro måtte skje fra begge sider av sundet, så brohodet inn i Norge mellom Fredrikstad i nordvest og Fredriksten i sørøst måtte dannes, og dette oppdraget skulle bli vanskelig.
Allerede i slutten av mars til begynnelsen av april oppdaget norske tropper på streiftog de utplasserte tømmermengdene som var ment for broslagning og ødela dette for å forhindre Ascheberg fra å kunne reise flytebroen som planlagt. Det var altfor få menn til å beskytte dette, og man ble nødt til å bevare forbindelsen med generalløytnant Mörner gjennom Moss som var tatt og forlatt under det første slaget om Moss den 26. mars 1716.
Det var ikke før Karl XII hadde brutt opp fra beleiringen av Akershus festning den 30. april og kommet til Torpum i begynnelsen av mai, at det ble fortgang i arbeidet med flytebroen. Den ble ferdigbygget og satt i stand i midten av mai for troppeforflytninger av flere regimenter fra Båhuslen. En beleiring av Fredrikshald, dagens Halden, tok seg opp, og en sikringsgruppe mot utfall fra den sterke basen i Fredrikstad ble nødvendig.
Fra Halden deltok de to frivillige Colbjørnsen-kompanier i streiftog med båt og hest og til fots, til stor plage for den svenske hærens forsyningslinjer langs Iddefjorden og over Svinesund samt i det østfoldske landskapet. Men det var viktig å få forsyninger fra sjøsiden fordi man ikke kunne holde ut særskilt lenge, og flytebroen var en fysisk sperre for utferdsel i sundet. Peder Colbjørnsen sammen med viseadmiral Gabel og Fredrikstens kommandant Hans Jacob Brun, planla dermed et angrep allerede kort etterpå. Tordenskjold hadde under et møte med Slottloven i Christiania kommet med råd og oppmuntring om å angripe flytebroen. Den 21. mai begynte skipsbyggere å konstruere en artilleripram, en stykkpram eller et flåtebatteri med seks kanoner ment for det planlagte angrepet som skulle skje fra begge sider av sundet.
Angrepet Planen var å angripe de svenske vaktpostene ved broen med ild fra artilleriprammen mens en mindre fregatt, «Den kronede Rose» skulle angripe flytebroen fra sjøsiden ved Sponviken fort. I mellomtiden ville norske mannskaper bryte opp flytebroen og åpne sjøleden gjennom Svinesund.
Den 2. juni 1716 ble det hørt to ganger ni skudd fra Fredriksten festning som signal for at angrepet skulle begynne. Fra Sponviken fort kom «Den kronede Rose» med 22 kanoner ut på sjøsiden, men det var vindstille så galeier måtte buksere fregatten mot Svinesund. Der oppdaget nordmennene at svenskene hadde anlagt sterke stillinger på den svenske siden av sundet med infanteri som også hadde artilleri med seg. Disse nye befestningene var Sundsborg skanser som var reist på den svenske kongens ordre for å beskytte flytebroen.
Under sterk beskytning med muskettild røk mindre stykker av slepetauene så fregatten mistet styring og drev sidelengs mot en tømmerlense som var lagt ut på vannet foran flytebroen. Det var ikke mulig å feste linene på nytt under den svenske ilden. Fregatten kunne ikke berges da store svenske styrker kom ut og entret «Den kronede Rose». Etter å ha ført vekk mannskapet på angivelige 70 mann, måtte svenskene senke skipet fordi de ikke kunne føre den vekk i sikkerhet.
Artilleriprammen under Peder Colbjørnsen kom til og fortsatte kampen, men den sterke ilden fra de svenske skansene forhindret nordmennenes angrep, som allerede var svekket siden sjøstyrkene fra Nordsjøeskadren hadde trukket seg vekk etter tapet av «Den kronede Rose». Colbjørnsen måtte trekke seg og artilleriprammen tilbake opp i Iddefjorden. Den ble avsperret for tre år framover av de nye Sundsborg skanser som til sammen telte 11 skanser og som på et senere tidspunkt fikk 28 kanoner.
Mellomspillet Nederlaget den 2. juni ble styrket av tapet av Sponviken fort som ble tatt under angrepet av svenskene under general Delvig. Det var utplassert to mortere på den svenske siden av sundet sammen med byggingen av Sundsborg skanser, så kystfortet ble satt under et sterkt bombardement som var så effektivt at portene på fortet ble slått helt ut.
Løytnant Günther måtte kapitulerte den 6. juni da general Delvig opplyste at hvis svenskene skulle se seg nødt til å løpe storm mot fortet, ville det ikke bli gitt nåde til garnisonen på 80 soldater og dragoner. Med Sponviken fort var 16 verdifulle kanoner tatt, og Günther ble ført i fangenskap sammen med garnisonen. Karl XII gjorde det verre ved å gi den uheldige løytnanten som berget sine menn fra døden, permisjon under løfte om å vende tilbake etter å ha vært hos nordmennene. Günther ble stilt for krigsrett etter han hadde blitt utvekslet med en svensk offiser i mellomtiden og ble dømt til avskjedigelse i unåde.
Flytebroen var sikret. Men fra sør kom Tordenskjold med den norske innenskjærs eskadren på to stykkprammer, to fregatter og tre galeier. Da Karl XII, mens slaget i Dynekilen pågikk den 8. juli 1716, ble underrettet om den nye trusselen mot flytebroen, så han at hvis disse stykkprammene kunne stevne inn i Svinesund, ville det bli vanskelig å forhindre dem fra å ødelegge flytebroen. Han ga ordre om umiddelbar retrett fordi landeveien forbi Fredriksten festning ikke var god nok for rask forflytning med tungt materiell. Han foretrakk å være på den sikre siden fremfor å stole på Sundsborg skanser langs Svinesund.
Det andre angrepet Den norske innenskjærs-eskadren var utmattet og hadde behov for reparasjon og fikk forsyninger om morgen til den 9. juli ved Makö eller Magø ikke langt fra Dynekilen utenfor Svinesund. Den svenske motstanden hadde tatt på, spesielt på de større skipene i eskadren. Dessuten måtte Tordenskjold som eskadresjef avvente ordre fra viseadmiral Gabel og ikke minst den norske øverstkommandanten Lützow. Generalløytnant Lützow var til hans forsvar rask på avtrekkeren, for allerede tidlig sendte han ut et brev som fortest mulig skulle nå Tordenskjold.
Men brevet ble ett døgn forsinket fra Rolvsøy ved Fredrikstad av uvisste årsaker, og da Tordenskjold leste brevet, hadde han ikke tid på seg for å få i stand eskadren. Retretten var allerede på gang idet brevet var kommet og man visste at den snart ville være overstått.
Med galeiene «Prins Christian», «Louise» og «Charlotte» fossrodde nordmennene fem kilometer mot Svinesund, og tre kilometer videre lå flytebroen. Man hadde et håp om å kunne overraske svenskene mens de var på flytebroen og gjøre stor skade med sitt skyts. Ved firetiden nådde Tordenskjold Svinesund og uten å vente eller å rekognosere, slo inn i sundet. Der kom de under ild fra svenskene på sørsiden av Svinesund med et batteri.
Tordenskjold angrep djervt batteriet på en kolle og landsatte sine menn som fordrev de svenske artilleristene. De skulle fornagle kanonene slik som med holmen i Dynekilen, da et svensk motangrep kom. Etter å ha kommet seg i sikkerhet om bord på skipene, ble de sjokkert av svære brak med granater som kom fra morterskyts som var satt der for bombardementet av Sponviken fort. De kom seg vekk uten å bli truffet, da morter ikke var egnet mot skip pga. dårlig treffsikkerhet. Men 4 var døde og 4 andre såret. Tordenskjold som måtte avbryte angrepet, fant senere ut at svenskene hadde dratt over flytebroen senest ved kl. 3. Bare mindre enn to timer tidligere, og ordren var kommet altfor sent.
Etterspillet Tross alt var Tordenskjold i stand til å fullføre sitt løfte om unnsetning. I tomrommet etter svenskenes retrett tok generalløytnant Lützow seg god tid med å flytte sine styrker sørover etter kongelige ordre. Frederik IV ønsket at hoveddelen av styrkene skulle bli stående bak Glomma inntil videre. Kontakt med Fredriksten festning og Halden over land var dermed oppnådd som et resultat av svenskenes retrett som skjedde i god orden.
Men flytebroen var ikke oppbrutt. Lützow måtte avvente situasjonen på den andre siden av grensen for å iverksette større militæroperasjoner i den nære fremtiden. Karl XII ble kontaktet av sine menn som informerte ham om at en stor militær styrke på 70 000 mann hadde samlet seg for en planlagt invasjon fra Sjælland. Dermed måtte svenskekongen i all hast dra sørover bort fra grenselandet mot Norge. Dermed beordret han ødeleggelsen av flytebroen den 22. august 1716, som var begrunnet i hans avgjørelse av frykt for et norsk angrep over Svinesund mot Strömstad. Dermed skulle man stole på de nylige reiste stillinger i Sundsborg skanser langs Svinesund og mot Iddefjorden.
Det var ikke før i juli 1719 at norske styrker kom seg over og tok Sundsborg skanser som ble etterlatt i ruiner. Til da var Iddefjorden i realiteten en innsjø atskilt fra havet.
Litteratur Carl Oscar Munthe; Frederikshald Og Frederiksstens Historie Indtil 1720 Aschehoug 1906, Kristiania
Kategori:Sjøslag Svinesund Kategori:Konflikter i 1716