Trofim Denisovitsj Lysenko (russisk: Трофим Денисович Лысенко, født i Karlovka i Tsarrussland, død 20. november 1976 i Moskva) var en ukrainsk biolog og landbruksforsker som takke være sterk støtte fra Josef Stalin fikk stor innflytelse på sovjetisk og senere på kinesisk jordbrukspolitikk.
En rekke av hans idéer om evolusjon, som fremfor alt fant støtte i Sovjetunionen, ble også hyllet av ideologisk allierte intellektuelle i vest (deriblant George Bernard Shaw).The Lysenko Muddle Labour Monthly, januar 1949
Biografi Trofim Lysenko kom fra en bondefamilie; han var sønn av Denis og Oksana Lysenko som bodde i Karlovka i guvernementet Poltava i Tsarrusslands ukrainske del. Dette innebar to års skolegang; Lysenko lærte ikke å lese og skrive før han var 13. Heldig nok var dette under den russiske revolusjon, hvor hans bakgrunn var en fordel for den som søkte høyere utdanning, i likhet med hans hengivenhet for bolsjevikene. Ett av hans tidlige arbeider ble kritisert av instituttlederen, fordi Lysenko manglet grunnleggende forståelse for statistikk. I stedet for å sette seg inn i emnet, avgjorde Lysenko at «matematikk har ingen plass innenfor biologi» og gjorde aldri bruk av statistikk igjen. Han dro fordel av en samtid der kunnskap var av mindre viktighet enn ideologi. Lysenko startet med konklusjonen; håndplukket det som talte for og ignorerte alt som talte imot - eller han rett og slett fant på ting. Likevel stod hans stjerne snart høyt på bolsjevikenes himmel; hans opprinnelse og ideologiske holdning passet dem som hånd i hanske, og dette skulle koste millioner av mennesker livet. Rob Poole: Remembering Lysenko: when ideology and science meet, 25. september 2025
Som ung mann arbeidet han ved Kievs jordbruksinstitutt (nå Ukrainas nasjonale universitet for livs- og miljøvitenskaper) og beskjeftiget seg blant annet med å konvertere vinterhvete til vårhvete - altså å få egenskaper som egnet seg for våren.
Konversjon av vinterhvete til vårhvete var ikke noe nytt. Vitenskapelige eksperimenter var tidligere utført av Nikolaj Vavilov som til å begynne med støttet og oppmuntret Lysenko i denne forskningen. Lysenko hadde problemer med å dyrke erter og hvete) i de strenge vintrene. Men da han hevdet å lykkes, ble han lovprist i den sovjetiske avisen Pravda som gjorde viden kjent hans metoder for å øke avlingene, uten bruk av gjødsel eller mineraler, og for å ha bevist at en vinteravling av erter kunne dyrkes i Aserbajdsjan og «gjøre de ufruktbare marker i Transkaukasus grønne om vinteren, slik at kveget ikke går til grunne på grunn av dårlig fôring, og den tyrkiske bonde vil gjennomleve vinteren uten frykt for morgendagen.» «turning the barren fields of the Transcaucasus green in winter, so that cattle will not perish from poor feeding, and the peasant Turk will live through the winter without trembling for tomorrow.»
Teorien som gjorde Lysenko kjent i 1929, var såkalt «vernalisering», dvs. å kjøle ned vinterhvete, for ved utplanting senere enn normalt fikk man angivelig langt større avlinger enn med vanlig vinterhvete. Fordi kommunistpartiet ønsket høyere avlinger etter den mislykkede kollektiviseringspolitikken, passet idéen om «vernalisering» myndighetene. Lysenko ble forfremmet til unionens sentrale planteforedlingsinstitutt i Odessa, som leder av et nyopprettet Institutt for vernalisasjon. Han startet et Tidsskrift for vernalisasjon for å spre kunnskap om bruk av metoden på bomull, poteter m.m.
Lysenkos versjon av lamarckismen passet som hånd i hanske med denne ideologien. Begge hevdet, eller antok, at ervervede egenskaper kan arves, og at arter – og mennesker – lære å trives i skrint miljø; at et individ angivelig kunne erverve egenskaper i løpet av livet, og overføre dem genetisk til sitt avkom. Dette samsvarte helt med oppfatningen i materialistisk dialektisk historieutvikling (den historiske materialisme). Man så for seg at det gikk an å skape et nytt slags menneske, perfekt tilpasset det kommende kommunistiske lykkeriket på jorden.
Fra 1930-tallet og fram til 1960-tallet dominerte Trofim Lysenko fullstendig sovjetisk landbruksforskning, med til dels katastrofale resultater både for landbruket og all biologisk forskning i Sovjet. Stalins ambisiøse Sovjetisk plan for å omskape naturen avviste etablerte genetiske prinsipper, og anbefalte masseplanting av trær for å mildne klimaet, basert på Lysenkos ubekreftede metoder for å øke avlingene.<ref>[https://www.ebsco.com/research-starters/science/soviet-plan-transformation-nature Huch, Ronald K.: Sovjetisk plan for å omskape naturen, 2024, ebsco.com]</ref> Vitenskapelig dissens fra Lysenkos teorier om ervervede egenskapers arvelighet ble formelt forbudt i Sovjetunionen sommeren 1948.The Situation in Biological Science. Proceedings of the Lenin Academy of Agricultural Sciences of the U.S.S.R. hentet fra Internet Archive</ref> Mer enn 3 000 biologer ble oppsagt, og mange vitenskapsfolk fengslet eller henrettet.Birstein, Vadim J. (2013). The Perversion Of Knowledge: The True Story Of Soviet Science. Basic Books. ISBN 9780786751860 (s. 216)Soyfer, Valery N.: The Consequences of Political Dictatorship for Russian Science. Nature Reviews Genetics. 2 doi:10.1038/35088598. PMID 11533721. S2CID 46277758 (s. 723–29) Flere fikk dødsdom som «statsfiender», blant andre botanikeren Nikolaj Vavilov.
Til grunn for Lysenkos teorier er hans aksept av den såkalte lamarckisme, troen på at ervervede egenskaper kan overføres til avkommet; en oppfatning vestlige land forlot til fordel for mendelsk arvelære. Men fordi Lysenkos teorier passet Stalin-tidens ideologi, der den dialektiske materialisme stod sterkt og ble det styrende prinsipp på fagfelt etter fagfelt, fikk Lysenkos pseudovitenskaplige ideer støtte fra partiet. Den bygde på sitt eget vis på Friedrich Engels' utvikling av marxismen; Engels' versjon av den dialektiske materialisme, uttrykt i verket Naturens dialektikk (1875/76), ble videreutviklet i Sovjetunionen, og det kortfattede verk utgitt med Josef Stalin som forfatteren, Om den historiske og den dialektiske materialisme (1938), ble pliktlesning innen de sovjetiske varianter av kommunismen. Dermed opphørte all genforskning i Sovjetunionen.
«Lysenkoismen» førte til at jordbruket mislyktes i stor skala, og var en medvirkende årsak til hungersnød og død, i Sovjetunionen og i Kina, der hans idéer fikk stor og negativ betydning under «det store spranget». ss. 64-70 I 1959 da «det store spranget» ble innledet, var Lysenko i stor grad diskreditert i Russland; men like fullt hadde Mao bestemt seg for å prøve ut metodene hans i Kina. Det dreide seg om «tett-planting», dvs. millioner av frø fra ulike arter tett i tett på samme lille jordet, og «dyp-pløying», dvs. å grave svært dypt - det skulle angivelig resultere i dypere rotvekst. Ikke noe av dette virket. Ut fra Lysenkos retningslinjer fikk bøndene forbud mot å bruke kjemisk gjødsel, og store områder ble liggende brakk. <ref>[https://alphahistory.com/chineserevolution/great-chinese-famine/ Great Chinese famine; alphahistory.com] Han var overbevist om at en blanding av én del møkk og ni deler jord næret vekstene like godt som ren møkk. Heller ikke dette stemmer.Famine Decimates China; ebsco.com]</ref>
Lysenkos forbilde i vitenskapelig sammenheng var Ivan Mitsjurin, og læren ble derfor også kalt «mitsjurinisme». Som filosofisk forbundsfelle hadde Lysenko Isaj Prezent, som spilte en stor rolle i det ideologiske forsvar av doktrinen.
Verd å merke seg er det at bolsjevikene ikke tok avstand fra Darwins teorier, men delvis så dem som en bekreftelse av dialektikkens sannhet. Både Darwin og Jean-Baptiste de Lamarck la til grunn at egenskaper et individ har ervervet seg i løpet av sin levetid, går videre i arv til avkommet. «Kampen for tilværelsen» ble kritisert, mens teorien om forandringer over tid ble akseptert. I stedet ble Mendels arvelover angrepet av stalinistene.
En som bekjempet lysenkoismen, var Unescos første generalsekretær Julian Huxley (som opprinnelig hadde vært tilhenger av Lysenkos tanker), blant annet i boken Heredity East and West, Lysenko and World Science (Amer. tittel: Soviet Genetics and World Science): «Til å begynne med trodde jeg at Lysenkos påstander måtte inneholde en kjerne av sannhet. Jo mere jeg hørte og leste, desto tydeligere ble det imidlertid at Lysenko og hans tilhengere ikke er vitenskapelige i ordets egentlige betydning. De benytter ikke vedtatte vitenskapelige metoder, underkaster ikke sine resultater normal vitenskapelig kritikk, og publiserer dem ikke på en måte som muliggjør en vitenskapelig vurdering av dem. De beveger seg i en annen idéverden enn vitenskapsmennene, og diskuterer ikke på et vitenskapelig vis.»
Selv om Lysenko forble i sin stilling på Det genetiske institutt frem til 1965, hadde hans innflytelse på sovjetisk jordbrukspraksis tapt seg etter Stalins død i 1953. Da Khrusjtjov kom til makten som sovjetleder i 1957, fikk Lysenko igjen noe å si. Også Khrusjtjov hadde dype røtter i Ukraina; Rob Poole: Remembering Lysenko: when ideology and science meet, 25. september 2025 og i likhet med Stalin lette han fortvilt etter en løsning på problemene i russisk jordbruk. Men nå lot ikke Lysenkos motstandere seg lenger kue. At Khrusjtjov valgte å støtte ham, bidro til at Khrusjtjov selv måtte fratre i oktober 1964.<ref>[https://www.ebsco.com/research-starters/science/soviet-plan-transformation-nature Huch, Ronald K.: Sovjetisk plan for å omskape naturen, 2024, ebsco.com Den senere fredsprisvinneren Andrej Sakharov ledet motstanden mot Lysenko som måtte fratre sin stilling som instituttleder i 1965. Men blant nåtidens russiske nasjonalister hersker en feilaktig oppfatning av at Lysenko bare var forut for sin tid.[https://www.theatlantic.com/science/archive/2017/12/trofim-lysenko-soviet-union-russia/548786/ Sam Kean: The Soviet Era's Deadliest Scientist Is Regaining Popularity in Russia,] the Atlantic 19. desember 2017
Referanser
Litteratur Schores Alexandrowitsch Medwedew: Der Fall Lyssenko. Eine Wissenschaft kapituliert. Hamburg, 1971 (Original: The Rise and Fall of T.D.Lysenko. New York/London 1969) Sehr gute Einführung in alle Aspekte des „Falls“ Lyssenko. Johann-Peter Regelmann: Die Geschichte des Lyssenkoismus. Frankfurt (Main) 1980. Ekkehard Höxtermann: "Klassenbiologen" und „Formalgenetiker“ – Zur Rezeption Lyssenkows unter den Biologen der DDR. In: Acta Historica Leopoldina Bd. 36, 2000, S. 273–300. Nils Roll-Hansen: The Lysenko Effect: The Politics of Science. Humanity Books, 2005. Martin Gardner: Fads and Fallacies in the Name of Science. Dover Publications, New York 1957, Neuauflage 2000, Kapitel 12 (Lysenkoism). Dominique Lecourt: Proletarische Wissenschaft? Der Fall Lyssenko und der Lyssenkismus. VSA, Westberlin 1976. Julian Huxley: Soviet Genetics and World Science, amerikansk tittel Heredity East and West - Lysenko and World Science, 1949 Frank Dikötter: Mao's Great Famine, 2010 Erik Tunstad: Trofim Lysenko – den stalinistiske biologiens despot i Emberland & Pettersen (red) Fyrster i tåkeland Humanist forlag 2011 ISBN 9788292622810
Roman: Vladimir Dmitrijevitsj Dudintsev: Weiße Gewänder. Roman''. Volk und Welt, Berlin 1990, Übers. Erich Ahrndt und Ingeborg Schröder ISBN 3-353-00508-0 (russ. Белые одежды)
Kategori:Russere Kategori:agronomer Kategori:Ukrainere Kategori:russiske biologer Kategori:Pseudovitenskap Kategori:Personer fra Poltava rajon i Poltava oblast