Må ikke forveksles med opprøret i Warszawagettoen (1943)
Warszawaoppstanden under andre verdenskrig, høsten 1944, var den polske «hjemmearmeen» Armia Krajowas forsøk på å frigjøre Warszawa fra den tyske okkupasjonsmakten. Det var den største militæroperasjon iverksatt av en motstandsbevegelse i det okkuperte Europa, men mislyktes.
Kampene begynte 1. august 1944, og varte frem til 2. oktober. På polsk side ble 18 000 opprørere drept og 25 000 såret, og opp mot 200 000 sivile mistet livet. Tyskerne mistet 17 000 soldater, mens 9 000 ble såret. Etter oppstanden ble 85 % av byen rasert av tyske styrker, etter ordre fra Adolf Hitler.
Etter oppstanden ble mesteparten av den overlevende sivilbefolkningen sendt til Tyskland. Byen hadde 1,3 millioner innbyggere før krigen, men etter Den røde armés innmarsj var det bare 160 000 innbyggere igjen. Til sammen døde over halvparten av byens innbyggere under andre verdenskrig. Oppstanden i 1944 var det andre store opprøret i byen etter oppstanden i Warszawagettoen i 1943.
Oppstanden begynte da Den røde armé nærmet seg Warszawa og tyske styrker var ventet å trekke seg ut innen kort tid. Den røde armé nådde bydelene øst for Wisła mens oppstanden pågikk og ble stående der. Oppstanden ble slått ned i en operasjon ledet av SS, som den eneste militære operasjon av betydning ledet av SS. I ettertid er den sovjetiske passiviteten omstridt og en kilde til polsk bitterhet.Richie, A. (2013). Warsaw 1944: Hitler, Himmler, and the Warsaw Uprising. Macmillan. Warszawaoppstanden regnes som et klassisk eksempel på geriljakrig i by og en del av forspillet til den kalde krigen.
I årene etter krigen sørget Josef Stalin for at oppstanden ikke ble omtalt, mens oppstanden i gettoen ble omtalt og fikk minnesmerker, noe som førte til sammenblanding av de to hendelsene. I ettertid har oppstanden dels blitt ansett som en enestående modig handling og stort offer, dels blitt ansett som ubetenksomt og håpløst. Etter regimeskiftet i 1989 har oppstanden i større grad blitt hyllet som heroisk.
Bakgrunn
Okkupasjonen av Polen Andre verdenskrig begynte da tyske styrker invaderte Polen 1. september 1939. Tyske stridsvognstyrker nådde hovedstaden Warszawa 9. september, og byen ble også angrepet av Luftwaffe inntil kapitulasjonen den 27. september. Sovjetiske styrker invaderte Polen fra øst, slik at landet ble delt, og nazistenes terrorregime begynte i vest og det sovjetiske i øst. Warszawa havnet i området som den tyske okkupasjonsmakten administrerte som Generalguvernementet. Da Katyn-massakren (drap på polske offiserer som Sovjetunionen sto bak) ble avdekket i april 1943, ba den polske eksilregjeringen i London om en uavhengig gransking. Den sovjetiske diktatoren Josef Stalin svarte med å bryte de diplomatiske forbindelsene.
Den polske militære aktiviteten fortsatte i eksil og som en betydelig undergrunnsbevegelse i det okkuperte landet. Undergrunnsbevegelsen la til grunn at de kjempet mot to fiender: Tyskland og Sovjetunionen. De polske eksilstyrkene var på over soldater, inkludert et betydelig bidrag til de allierte flystyrkene fra 1940. Den polske eksilregjeringen forholdt seg hovedsakelig til britiske myndigheter. Eksilregjeringens mål var å gjenopprette Polen som suveren stat og støtte fra statsminister Winston Churchill og Storbritannia var avgjørende. Det var frykt for at sovjetiske styrker ville okkupere hele Polen.
Byen Warszawa Gamlebyen skrev seg for en stor del fra 1300-tallet, mens den såkalte Nybyen skrev seg fra de påfølgende hundreårene. Siden middelalderen hadde bydelene på vestsiden av elven Wisła vært den dominerende delen av byen, og under industrialiseringen på 1800-tallet skjedde utviklingen særlig i vest. Før andre verdenskrig lå 80 % av byens bebyggelse på vestsiden av elven, inkludert sentrum, og en omtrent like stor andel av befolkningen.
I 1939 hadde byen 1,3 millioner innbyggere, hvorav omkring en tredjedel var jødiske (bare New York hadde flere jødiske innbyggere). Warszawa var et industrisenter i Polen og hadde mange av landets ledende kultur- og utdanningsinstitusjoner. I 1939 studerte 40 % av landets studenter i Warszawa, og halvparten av alle polske bøker ble utgitt der.
Warszawa var den største byen mellom Berlin og Moskva, og Wisła ble krysset av fem broer, to for jernbane og tre for veitrafikk. Bortsett fra elven hadde byen ingen naturlige barrierer, men en kaotisk bebyggelse der mange små, krokete gater gjorde den velegnet for urban geriljakrig.
Warszawa under tysk okkupasjon Okkupasjonsmakten gjorde Kraków til hovedstad for Generalguvernementet, mens Warszawa var tiltenkt en mer beskjeden rolle. Warszawas store jødiske befolkning ble i 1940 stuet sammen i en getto.
Det var opp mot 20 militære baser og 100 politistasjoner inne i byen. Den militære forlegningen var dimensjonert for soldater; sommeren 1944 var antallet soldater halvert. Øverste leder for Schutzstaffel (SS), Heinrich Himmler, forfremmet i mars 1944 Paul Otto Geibel til SS- og politisjef (SSPF) for Warszawa-distriktet, til erstatning for Franz Kutschera, som ble drept i et attentat.
Motstandsbevegelsen miniatyr|Stefan Rowecki (1895-1944) var leder av Armia Krajowa til han ble arrestert i 1943 og internert i Sachsenhausen. Himmler beordret ham henrettet da oppstanden begynte.
Polens motstandsbevegelse regnes som den største under andre verdenskrig. Den ble etablert i september 1939 i Warszawa og omfattet på det meste opp mot personer. Den polske hjemmehæren, Armia Krajowa, drev geriljakrigføring, sabotasje og etterretning for de allierte.
Armia Krajowa ble ansett som del av Polens regulære militære styrker, var lojale mot eksilregjeringen i London, og blir beskrevet som disiplinerte og regulert av instrukser og kommandolinjer. Armia Krajowa fikk mye støtte fra britene, ikke minst gjennom den hemmelige enheten SOE.
Kommunister og høyreradikale var ikke involvert i Armia Krajowa. Kommunistenes undergrunnsbevegelse var mye mindre, drev operasjoner for det meste i Lublin-området og samarbeidet med Sovjetunionen i opposisjon til Armia Krajowa.
Hjemmehæren så allerede ved årsskiftet 1939/1940 for seg en væpnet oppstand mot okkupasjonsmakten. Krigens gang i resten av Europa gjorde tidspunktet for en oppstand stadig mer usikkert. Konkrete planer omfattet hele landet, og skisserte tilførsel av polske styrker via luften eller sjøen. General Tadeusz Bór-Komorowski overtok som leder for Armia Krajowa i 1943, da Stefan Rowecki ble arrestert. General Antoni Chruściel var stabssjef i Armia Krajowa og i praksis leder for de polske styrkene i Warszawa under oppstanden. I mars-april 1944 fløy britiske og polske flyvere 175 turer med forsyninger fra Italia til Polen.
I juli 1944 hadde Armia Krajowa i Warszawa 860 tropper med soldater. I tillegg var det en håndfull mindre, frittstående grupper på 500 til i hver. Styrkene var konsentrert til sentrum, Mokotów (sør for sentrum) og Praga (øst for elven). Okkupasjonsmakten stengte institusjoner for høyere utdanning og forskning, noe som førte til at et stort antall godt utdannede unge ikke var sysselsatt. Motstandsbevegelsen lyktes i stor grad med hemmelighold, og den hadde bred folkelig støtte.
Warszawagettoen Warszawagettoen ble opprettet 16. oktober 1940. På det meste bodde rundt 400 000 mennesker der, rundt 30 % av Warszawas befolkning. Gettoen utgjorde 3 % av byens areal. Det ble fullt opprør i gettoen fra 19. april 1943, da den tyske okkupasjonsmakten sendte inn styrker for å gjennomføre deportasjoner til tilintetgjørelsesleirene.Edelheit, A. (2018). History of the Holocaust: a handbook and dictionary. Routledge, s.102-104.
Jødene i gettoen hadde blant annet fått våpen fra motstandsbevegelsen. SS-Gruppenführer Jürgen Stroop ledet den tyske nedkjempelsen av opprøret med en styrke på over mann. Opprøret i gettoen endte 16. mai. Stroop og hans mannskap satte fyr på kvartal etter kvartal, og de skjøt på alle som beveget seg. Opprøret var godt merkbart i andre deler av byen i form av røyk, flammer, skyting og skrik. Omkring av innbyggerne ble drept, og overlevende ble sendt til den tyske tilintetgjørelsesleiren Treblinka. En del hundre overlevende fra gettoen deltok i oppstanden året etter.
Østfronten miniatyr|Fanen til 1. hviterussiske front, den store sovjetiske armégruppen som gikk mot Warszawa og senere inntok Berlin. Krigen på østfronten begynte da tyske styrker invaderte Sovjetunionen i juni 1941, blant annet med oppmarsjområde i det okkuperte Polen. Med Sovjetunionen på alliert side var polakkene i den paradoksale situasjonen at de var forventet å kjempe sammen med fienden som hadde okkupert en stor del av landet to år tidligere.
Etter over to år med krig på østfronten kom sovjetiske styrker i januar 1944 tilbake til den polsk-sovjetiske grensen fra før september 1939. Under den sovjetiske styrkeoppbyggingen i Hviterussland (dagens Belarus) ble Den røde armé forsterket med en polsk kommunistisk hær ledet av Zygmunt Berling. Berlings hær var på rundt soldater da den i april 1944 sluttet seg til 1. hviterussiske front, en armégruppe ledet av den polskfødte marskalk Konstantin Rokossovskij. Berlings armé ble særlig rekruttert fra det store antallet polske flyktninger og internerte/deporterte i Sovjetunionen. Wojciech Jaruzelski, senere general og president, var løytnant i Berlings hær.
Sovjetiske myndigheter og polske kommunister skapte i januar 1944 en konkurrerende polsk motstandsstyrke, Armia Ludowa (Folkets hær). Den sovjetiske ledelsen betraktet Armia Krajowa som terrorister, og i Lublin-området ble flere tusen polske motstandsfolk arrestert av det hemmelige sovjetiske politiet NKVD etter den sovjetiske innmarsjen i 1944. Mange soldater i Armia Krajowa i Lublin ga fra seg sine våpen til sovjetiske styrker, som ga våpnene videre til Armia Ludowa.
Sovjetisk innmarsj i Polen
Den vestallierte invasjonen i Normandie 6. juni 1944 åpnet en ny front i Europa. Sovjetiske styrker med blant annet 146 infanteridivisjoner og 43 stridsvognbrigader satte 23. juni i gang operasjon Bagration på østfronten, og rykket raskt gjennom Hviterussland. 1. hviterussiske front nådde Brest-Litovsk og krysset elven Bug. Sovjetiske styrker inntok Lublin 24. juli 1944. Moskva radio og den sovjetkontrollerte Kosciuszko radio oppmuntret i radiosendinger i juli 1944 Warszawas befolkning til å gjøre motstand mot okkupanten.
Den polske eksilregjeringen i London instruerte lokale tjenestemenn og motstandsbevegelsen om å sikre fri passasje for Den røde armé. Lokale tjenestemenn skulle ta kontrollen da den tyske okkupanten trakk vestover, og tyske styrker skulle angripes. Den hemmelig sivile administrasjonen ble kalt Delegatura. Frigjøringen av Polen i regi av eksilregjeringen og Armia Krajowa skulle skje i henhold til planen operasjon Storm (polsk: Burza).
I slutten av juli kontrollerte de sovjetiske styrkene flyplasser som var 20 minutter flytid fra Warszawa. De sovjetiske styrkene nådde Wisla 26. juli, og etablerte brohoder på elvens vestre bredd ved Magnuszew, Deblin og Puławy 40 til 60 km sør for Warszawa. Tyske stridsvognstyrker under general Karl Decker stanset sovjetiske stridsvognstyrker under et stort slag 30. juli øst for Warszawa. Sovjetiske styrker ble påført store tap, og trakk seg midlertidig tilbake til Wolomin 20 km øst for Warszawa.
Den sovjetiske overmakten, også i luften, var så stor at det tyske Luftwaffe trakk tilbake flere avdelinger fra Warszawa-området. I juli 1944 ble tyske sivile evakuert i stort antall, tyske institusjoner stengte, og militære enheter kjørte vestover. Warszawas borgere tok den dels panikkartede evakueringen som et tegn på at okkupasjonen snart var over.
Årsaker til opprøret