Vestlandet er en landsdel som omfatter de tre fylkene Møre og Romsdal, Vestland og Rogaland. Vestlandet består av 92 kommuner der de mest folkerike er Bergen (), Stavanger (), Sandnes () og Ålesund (). Tettstedet Bergen er Norges nest største og Stavanger/Sandnes landets tredje mest folkerike. Den nordlige delen av Jæren med Stavanger, Bergen med omland og Ålesund med omland er de tettest befolkede områdene på Vestlandet. Bosetningen er konsentrert i lavlandet, på øyer, langs fjorder og i dalbunner. Vestlandet har 26,1 % av folketallet og 18,1 % av arealet i fastlands-Norge.
Typisk for Vestlandet er de store fjordene som skjærer seg langt og dypt inn i fastlandet, og i forlengelse av fjordene går dype ofte relativt flate og korte daler. Store nedbørsmengder og store høydeforskjeller gjør Vestlandet særlig godt egnet til vannkraft og står for en stor del av Norges vannkraftproduksjon. Den dyrkbare jorden finnes for det meste i lavlandet blant annet på strandflaten og i de slakke dalbunnene samt på Jæren som er Norges største lavslette.
Nord for Stavanger kysten forrevet med skjærgård og øyer. Strandflaten er på Vestlandet særlig tydelig på kysten av Møre og Romsdal. Landskapet er med noen få unntak preget av bratte fjell. Høyfjellsområdene som skiller Østlandet og Vestlandet er til dels alpine som Jotunheimen. Jostedalsbreen og Hardangerjøkulen ligger på Vestlandet, og det er mange mindre breer. Til Vestlandet sogner store deler av Norges økonomiske sone i Nordsjøen og Norskehavet (utenfor Møre) med fiskfelt og petroleumsforekomster.
Ved kysten er klimaet mildt med små forskjeller mellom sør og nord; det er særlig de tempererte havstrømmene samt den fremherskende sørvestlige vinden som gir milde vintre. Vintrene er kaldere og somrene varmere i indre dalstrøk enn ved kysten. Det er generelt rikelig nedbør med i overkant av millimeter årlig på kysten og øker sterkt innover der fjellene stiger til 2500–3000 millimeter årlig; nedbøren er minst i de indre dalene (ned mot 500 millimeter) og jordbruket har behov for kunstig vanning. Jæren og øyene i Boknafjorden har Norges mildeste klima og husdyrene kan gå ute nesten hele året.
De tre fylkene samarbeider i Vestlandsrådet. Landsdelen utgjør ikke en formell adminstrativ enhet. Frem til 1900-tallet inngikk også Agder, som nå regnes som en egen landsdel (Sørlandet), i landsdelen Vestlandet.
Navn I 1308 ble den gamle ordningen med lendmann fra kongens hird avskaffet, og den gamle fylkesvise inndelingen av Norge ble erstattet av en sysselinndeling. I senmiddelalderen og i unionstiden med Danmark frem til 1660 ble sysselordningen gradvis avløst av et system med len: Båhus, Akershus, Bergenhus og Trondhjem. Bergenhus hovedlen omfattet fra midten av 1540-årene Nord-Norge. Trondhjem ble også underlagt regionaladministrasjonen i Bergen. Til sammen utgjorde de to hovedlenene det nordenfjellske Norge, alt vest og nord for Langfjella. Norge øst for Lista og sør for Dovre til Båhuslen, ble regnet til det sønnenfjellske Norge.
Til 1700- og 1800-tallet ble området fra Jæren til Nordfjord regnet for å ligge «nord i landet», man reiste «nord over fjellet» og der bodde det «nordmenn» som reiste langs «nordmannavegar» over Hardangervidda. Folk fra Østlandet ble på samme måte kalt «austmenn». Eilert Sundt skrev at på kysten gikk skillet mellom austmenn og nordmenn ved Egersund. Erik Pontoppidan var en av de første til å omtale «vestenfields» som en egen del av det nordafjeldske og Pontoppidan noterte seg blant annet den store forskjellen i klima mellom øst og vest. Hans Strøm brukte den gamle inndelingen der Vestlandet var «nordafjells». Jens Edvard Kraft beskrev det vestafjelske som en egen landsdel, og William Thrane skrev at det «vestenfjeldske» besto av mesteparten av Christiansand stift (som da besto av Agder, Rogaland og de indre delene av Telemark) og hele Bergen stift. Christian Magnus Falsen brukte i 1822 «vestlandet» mest om Agder og Jæren. Ivar Aasens ordbøker fra 1850 og 1873 bruker vestlending og Vestlandet omtrent som i dag.Helle, Knut: «Ei soge om Vestlandet». Kapittel 1, bind 1 av Vestlandets historie (redigert av Knut Helle). Bergen: Vigmostad og Bjørke, 2006. Frem til 1913 ble den planlagte og delvis utbygde jernbanen Christiania-Stavanger omtalt som Vestlandsbanen. Vestlandske Tidende kom ut i Arendal til 1966 da den skiftet navn til Sørlandske Tidende.
«Norge» ble i Ottars beretning brukt om kysten fra Agder og nordover til Hålogaland.Krag, Claus, 2003: «The early unification of Norway.» I Knut Helle (red.): The Cambridge history of Scandinavia 1. Prehistory to 1520. Cambridge: Cambridge University Press. 184–201.
Fra 1. januar 2020 er Vestland navnet på det nye fylket bestående av tidligere Hordaland og Sogn og Fjordane fylker,https://www.ba.no/politikk/vestlandet/nyheter/hordaland-og-sogn-og-fjordane-blir-vestlandet/s/5-8-678724 hvilket tilsvarer det historiske Bergenhus amt.
Utstrekning og inndeling mini|Geirangerfjorden Vestlandet og Østlandet ligger på hver sin side av Langfjella og hovedvannskillet som i stor grad sammenfaller med det viktigste værskillet i Sør-Norge. Langfjella mellom Jotunheimen og Bykleheiene er ikke en sammenhengende fjellrygg, og består til dels av høytliggende vidder.
I distriktet Dalane har kulturelle og geografiske trekk ført til et ønske om en sterkere tilknytning til Sørlandet, som mange i distriktet opplever større tilhørighet til. Nordmøre har kulturelle og historiske forbindelser til Trøndelag, spesielt med tanke på folkelig kultur og dialekt. Nordmørsdialekten hører til hovedgruppen trøndsk. En gammel grense mellom Vestlandet og Trøndelag gikk gjennom Møre og Romsdal fylke: Til 1983 hørte Sunnmøre og Romsdal hørte til Bjørgvin bispedømme, mens Nordmøre hørte til Nidaros. Dialekten i Romsdal preg av både vestlandsk og trøndersk. Langs kysten og i ytre strøk er det ikke noen skarp naturlig grense mellom Nordmøre og Trøndelag, og landskapet i indre deler av Nordmøre ligner mye på Trøndelag. Landskapet ligger hovedsakelig nord i Møre og Romsdal men strekker seg også inn i den sørvestlige delen av dagens Trøndelag.
Tvers gjennom Møre og Romsdal går en av Norges mest markante kulturgrenser, en grense som er skillelinje mellom det trønderske og det vestlandske i folkelig kultur. Denne viser seg på flere måter, som en dialektgrense tvers over øyen Midøy, og som et skille i byggeskikk, matskikker og ølkultur. Historisk var grensen mellom Sunnmøre og Romsdal fogderier bispedømmegrense mellom Nidaros og Bjørgvin bispedømmer helt opp til 1983, da Møre bispedømme ble opprettet med Molde som bispedømmesete. Kjartan Rødland trekker den kulturelle grensen ved Surnadal i nord og Boknafjorden i sør.
Agder var en del av Vestlandet frem til 1902, da forfatterne Vilhelm Krag og Gabriel Scott lanserte begrepet Sørlandet for dette området som en egen landsdel. Vilhelm Krag mente at området «fra Kristianiafjorden i øst, og til Stavanger-traktene» skulle kalles Sørlandet – et område som omfatter mer enn dagens Agder fylke. På den tiden ble ikke Sørlandet oppfattet egen landsdel; området ble regnet som del av Vestlandet. I 1913 ble navnet offisielt da Stortinget endret navn på Vestlandsbanen til Sørlandsbanen. Ryggjarbit var det tradisjonelle grensemerket mellom Agder og Østlandet.
Ifølge en annen sørlandsforfatter, Gabriel Scott, er det egentlige Sørlandet kun en kyststrime som strekker seg fra Åna-Sira i vest til Oksefjorden ved Tvedestrand i øst, og som i nord har en grense som bukter seg opp og ned fra 30 til 50 km inn i landet. Dialekten sørlandsk regnes som del av hovedgruppen vestnorsk. Enkelte trekk ved tradisjonell dialekt i Valdres og Hallingdal minner om vestnorsk.
Valdres og Hallingdal var fra ca. 1125 til 1632 en del av Stavanger bispedømme. Valdres og Hallingdal var også omfattet av Gulatingsloven. I sagaen om Egil Skallagrimson fremgår det at Gulatinget omfattet Firðafylki, Sygnafylki og Horðafylki, det vil si Sogn og Fjordane, og Hordaland. I Historia Norgvegiæ fra 1100-tallet er i tillegg Sunnmøre, Valdres, Hallingdal, Rogaland og Agder nevnt. Magnus Lagabøtes landslov nevner også Setesdalen og Bygland som del av Gulatingets område.
Vestlandet er kjent for sine særpregede byer og sin ville natur med fosser og breer, høye fjell og dype fjorder, og et natur- og kulturlandskap som ofte forbindes med nasjonalromantikken. Dette skildres i den kjente hyllestsangen Å Vestland, Vestland.
Landsdelen var tidligere inndelt i følgende fogderier: Nordmøre fogderi, Romsdal fogderi, Søndmøre fogderi, Sønd- og Nordfjord fogderi, Sogn fogderi, Nordhordland fogderi, Hardanger og Voss fogderi, Søndhordland fogderi, Ryfylke fogderi og Jæderen og Dalene fogderi.
Det historiske Gulatingets rettsområde gikk fra Agder til Sunnmøre.
Administrativ inndeling Grenser mellom fylker/fylkeskommuner følger for en stor del vannskillene. Et unntak er Røldal som hører til Ullensvang, men som drenerer til Suldal. Hornindal inngår i Volda kommune i Møre og Romsdal, men drenerer til Nordfjorden.
Geografi Vestlandet har 26,1 % av folketallet og 18,1 % av arealet i fastlands-Norge (Norge utenom Svalbard, Jan Mayen og Dronning Maud Land). Av arealet er 13 % produktiv skog eller jordbruksareal (mot 39 % på Østlandet). Typisk for Vestlandet er de store fjordene som skjærer seg langt og dypt inn i fastlandet. I forlengelse av fjordene går dype ofte relativt flate og korte daler som ender blindt i en bratt dalende, for eksempel Isterdalen eller Flåmsdalen.
Vestlandet har 22 byer og består av 92 kommuner fordelt på 15 distrikter. De største kommunene i landsdelen er Bergen (), Stavanger (), Sandnes (), Ålesund () og Karmøy (). Tettstedet Bergen har innbyggere, som gjør det til Norges nest største. Stavanger/Sandnes regnes som ett tettsted med innbyggere (tredje største i Norge). Den nordlige delen av Jæren med Stavanger, Bergen med omland og Ålesund med omland er de tettest befolkede områdene på Vestlandet.miniatyr|Store Skagastølstind (2405 moh.) i Hurrungane er vestlandets høyeste fjell, og Norges tredje høyeste. miniatyr|Orrestranda på Jæren. miniatyr|Lovatnet er en av mange dype innsjøer i forlengelsen av fjordene, særlig i Nordfjord. Innsjøen er farget av smeltevann fra Jostedalsbreen som skimtes i bakgrunnen. miniatyr|Fjordhesten er en vestnorsk hesterase som er nært beslektet med Islandshesten.
Landformer og geologi
Typisk for Vestlandet er de store fjordene som skjærer seg langt og dypt inn i fastlandet. I forlengelse av fjordene går dype ofte relativt flate og korte daler som ender blindt i en bratt dalende, for eksempel Isterdalen eller Flåmsdalen. Store nedbørsmengder og store høydeforskjeller gjør Vestlandet særlig godt egnet til vannkreft og står for en stor del av Norges vannkraftproduksjon. Den dyrkbare jorden finnes blant annet i de slakke dalbunnene som på slutten av istiden var under havnivå, blant annet nederste del av Lærdalen. Jæren er et unntak der det ligger et tykt lag morenejord på en bred berghylle; Jæren er Norges største lavslette. Nord for Stavanger kysten forrevet med skjærgård og øyer. Strandflaten er på Vestlandet særlig tydelig på kysten av Møre og Romsdal der myrer på strandflaten utgjør viktig jordbruksland. Omkring Svelgen og Ålfotbreen er det særpreget fjellformasjon av skråstilte lag av devonsk sandstein.
Landskapet er med noen få unntak preget av bratte fjell. Jotunheimen (særlig Hurrungane), Sunnmørsalpene, Romsdalsalpene og en del andre områder blant annet på indre Nordmøre og omkring Folgefonna er utpreget alpine. Den marine grensen går innerst i fjordene opp til 125 meter og det er ofte godt synlig som terasser i dalmunningene. Dyrkbar jord finnes for det meste i lavlandet under 100 meter, på øyer, langs fjordene og i dalbunner; bosetningen er konsentrert i disse områdene. Ved kysten og på øyene er det relativt lite skog. Til Vestlandet sogner store deler av Norges økonomiske sone i Nordsjøen og Norskehavet (utenfor Møre) med fiskfelt og petroleumsforekomster.