alt=|miniatyr|Høyesteretts hus Norges Høyesterett er Norges øverste domstol og har som hovedoppgave å sørge for at lovgivningen blir tolket og anvendt korrekt. Den fungerer som en rettsinstans for saker som har prinsipiell betydning, og dens avgjørelser er endelige.
Høyesterett er en ren ankedomstol som bare behandler anker over avgjørelser truffet av lagmannsrettene. I spesielle tilfeller kan en sak ankes direkte inn fra tingretten. Norge har ikke egen forfatningsdomstol, og Høyesterett må derfor også ta stilling til om lover og forskrifter er i strid med Grunnloven eller internasjonale konvensjoner som Norge er bundet av.
Høyesterett begynte sin virksomhet i 1815. Høyesterett holder til i Høyesteretts hus i Oslo. Domstolen ledes av høyesterettsjustitiarius, og har for tiden i tillegg 20 dommere. Nåværende høyesterettsjustitiarius er Toril Marie Øie.
Per 1. august 2025 har Høyesterett 21 dommere og 53 administrativt ansatte.
Historie miniatyr|Rettssalen for avdeling 1 i Norges Høyesterett. thumb|Rettssalen i daværende Eidsivating lagmannsrett ca. 1965. Salen er i dag rettssal for avdeling 2 i Høyesterett.
Etter Grunnloven av 17. mai 1814 § 89 skulle det så snart som mulig organiseres en høyesterett i Norge. Den skulle bestå av en justitiarius og seks andre dommere, og den skulle dømme i siste instans, det vil si være landets høyeste domsmyndighet. Høyesterett trådte i funksjon i første halvår 1815, etter provisorisk anordning fra Kongen, og avsa sin første kjennelse 30. juni samme år.
I den første tid var det strid om hvorvidt rettsforhandlingene skulle foregå muntlig eller skriftlig. Blant annet på grunn av dette varte det helt til 12. september 1818 før en egen lov om Høyesterett ble sanksjonert. Etter denne loven skulle forhandlingene foregå muntlig, med unntak av i kompliserte regnskapssaker eller i saker hvor kun én av partene møtte.
15. juli 1839 fikk man en ny lov om Høyesterett, som innførte en ordning med skriftlige utdrag i muntlige forhandlinger. Disse skulle være for sakens parter og rettens medlemmer. Denne ordningen varte frem til 4. februar 1905, da en lovendring åpnet for å sløyfe utdragene i relativt enkle saker. For å effektivisere saksbehandlingen i Høyesterett åpnet loven også for at retten kunne deles i to avdelinger når saksmengden gjorde dette ønskelig. Høyesteretts kjæremålsutvalg ble ikke innført før i 1887. Kjæremålsutvalget er nå erstattet av Høyesteretts ankeutvalg som i motsetning til kjæremålsutvalget ikke er en egen domstol.
Andre verdenskrig Norges Høyesterett var ute av funksjon under store deler av annen verdenskrig. I innledningsfasen – etter at regjering og storting var flyktet – spilte Høyesterett en viktig og svært tvilsom rolle ved å opprette Administrasjonsrådet 15. april 1940. Så lenge dette rådet fungerte, kunne også Høyesterett fungere normalt fordi rådet holdt seg innenfor de grenser for en okkupasjonsmakts myndighetsområde som fulgte av Den fjerde Haag-konvensjon av 1907. Deretter fulgte Høyesteretts aksept 24. april 1940 for innføringen av den såkalte Førerforordningen. I mai 1940 aksepterte administrasjonsrådet inndragelse av jødenes radioapparater, hvor en hel befolkningsgruppe i Norge mistet sitt rettsvern.
Men da Josef Terbovens kommissariske statsråder tiltrådte, fikk de myndighet til å gi forordninger i strid med nevnte folkerettslige regler og Terboven hadde uttalt at gyldigheten av disse forordninger ikke kunne prøves av Høyesterett eller noen annen norsk domstol. Siden dette var i strid med norsk konstitusjonell rett, som gav alle domstoler rett og plikt til å prøve lovligheten, oppstod det strid mellom regjeringen og Høyesterett som ledet til et brev til Justisdepartementet av 12. desember 1940 der samtlige høyesterettsdommere uttalte: «Vi kan ikke følge det syn på domstolenes myndighet som Reichskommissars brev gir uttrykk for, uten å handle i strid med våre plikter som dommere i Norges Høyesterett. Vi finner derfor ikke å kunne fortsette i vår embeter.» Samtlige dommere fratrådte sine stillinger 21. desember 1940. I januar 1941 utnevnte regjeringen nye høyesterettsdommere som aksepterte okkupasjonsmaktens syn og denne domstol omtales gjerne som den kommissariske «høyesterett». Den ble ledet av Jacob Andreas Mohr som inntil da hadde vært dommer i Oslo byrett.
Jusprofessor Hans Petter Graver har undersøkt den kommissariske høyesterett og fant at den ikke ble boikottet som ventet. Saker ble anket fra lavere domstol i omtrent samme hyppighet som tidligere. Ifølge Graver nedla de lovlig høyesterettsdommerne sin virksomhet samlet etter at Paal Berg hadde hørt at Sverre Riisnæs ville skifte dem ut enkeltvis ved å avskjedige de som var over 65 år. For å komme dette i forkjøpet var Berg rask og sørget for at alle trakk seg.Morgenbladet, 18. januar 2019, s-.44
Etter frigjøringen 8. mai 1945 kom Høyesterett i virksomhet igjen allerede 14. mai 1945. Ved en provisorisk anordning av London-regjeringen, var regelen om høyesterettsdommeres aldersgrense blitt opphevet slik at retten bestod av de høyesterettsdommere som var utnevnt før den tyske okkupasjonen. Stortingets presidentskap rettet en forespørsel til Høyesterett, slik Grunnloven § 83 åpner for, om hvorvidt det 89. Storting, valgt i 1936, kunne sammenkalles etter valgperiodens utløp. Høyesterett besvarte spørsmålet bekreftende.
Organisering
Høyesterett behandler både sivile saker og straffesaker. Det er likevel slik at i straffesaker, tar Høyesterett ikke stilling til skyldspørsmålet. I sivile saker kan Høyesterett prøve alle sider ved saken – også bevisbedømmelsen. Men det skjer normalt ingen direkte bevisførsel (vitneforklaring m.m.) under den muntlige ankeforhandlingen i Høyesterett. Under de muntlige forhandlingene møter bare prosessfullmektigene, som må være advokater med møterett for Høyesterett – eller som er oppe "til prøve". For å få møterett, må advokatene ha bestått to prøvesaker.
Ankeutvalget Høyesteretts ankeutvalg er en del av Høyesterett, og alle saker som ankes inn for Høyesterett, blir først behandlet i ankeutvalget. Ankeutvalget er en silingsinstans. Det betyr at ved anke over dom, blir ingen anke fremmet for Høyesterett uten ankeutvalgets samtykke. Dersom anken ikke blir fremmet, blir dommen fra lagmannsretten stående. Dersom anken blir fremmet, må partene argumentere for sitt syn i muntlige forhandlinger før Høyesterett endelig avgjør saken. I tillegg avgjør ankeutvalget anker over kjennelser og beslutninger, det som tidligere ble kalt kjæremål.
Ankeutvalget settes med tre høyesterettsdommere. Saksbehandlingen i ankeutvalget er skriftlig, mens saker som behandles i en avdeling nesten uten unntak prosederes muntlig.
Avdeling og forsterket rett I den enkelte sak blir retten satt med fem dommere. Av hensyn til saksavviklingen arbeider Høyesterett i to parallelle avdelinger (rettssaler), en ordning som ble innført i 1905. Med plenumsloven av 1926 ble det innført en ordning med at særlig viktige saker skal behandles av Høyesterett i plenum, dvs. at alle dommerne deltar i avgjørelsen. Det gjaldt saker der to eller flere dommere ville fravike en tidligere høyesterettsdom, der to eller flere dommere ville bygge avgjørelsen på at en lov var i strid med Grunnloven, og også i andre tilfeller der særlige grunner gjorde plenumsbehandling ønskelig.
Fordi en plenumssak legger beslag på store ressurser, foreslo Tvistelovutvalget (NOU 2001:32) en enklere ordning for å få avgjort viktige saker. Samtidig var det registrert at Høyesterett i avdeling med fem dommere, stadig oftere avsa dommer med dissens. Særlig der det var tre mot to dommere var det mulig at flertallets syn ikke var delt av flertallet av samtlige dommere, jf. NOU s. 372. Fra 2008 åpnet Tvisteloven adgangen til å behandle viktige saker i storkammer. Da settes retten med elleve dommere, jf. domstolloven § 6. Saker «av særlig viktighet» kan nå behandles i storkammer med elleve dommere, og slik behandling vil komme i stedet for plenumsbehandling i en rekke tilfeller.
I særdeles viktige saker kan Høyesterett fremdeles settes i plenum. Dette skjer om lag én til to ganger i året, for eksempel da det i 2010 var spørsmål om juryordningen i Norge var i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon ved at juryer i Norge ikke begrunner sin avgjørelse, men kun svarer ja eller nei på skyldspørsmålet (Høyesterett svarte benektende på dette).Anke over lagmannsrettens dom i en straffesak om blant annet seksualforbrytelser (Høyesteretts dom 12.06.2009, HR-2009-01193-P) Plenumsbehandling benyttes hovedsakelig hvis det skal avgjøres om nye lover strider mot Grunnloven eller internasjonale traktater som Norge er bundet av.
I perioden 2008-2018 avsa Høyesterett elleve plenumsdommer – altså én plenumsdom i året – blant annet om manglende begrunnelse i jurysaker (Rt-2009-750 og Rt-2009-773), om rederibeskatning og tilbakevirkningsforbudet i grunnloven (Rt-2010-143), om tilbakevirkning i straffesak mot krigsforbrytere (Rt-2010-1445), og to saker om utvisning og forholdet til barnekonvensjonen (Rt-2012-1985 og Rt-2012-2039).
Antallet storkammersaker i den samme perioden er noenlunde det samme - omtrent en i året. I 2020 og 2021 ble det derimot behandlet hele seks barnevernsaker i storkammer.
I 2020 ble det såkalte klimasøksmålet om Grunnloven § 112 behandlet i plenum (HR-2020-2472-P).
I 2021 ble NAV-saken behandlet i storkammer (HR-2021-1453-S). I tillegg avga Høyesterett, for første gang på 75 år, en plenumsbetenkning etter Grunnloven § 83 knyttet til EUs fjerde jernbanepakke (HR-2021-655-P).
I 2023 behandlet Høyesterett i plenum spørsmålet om Svalbard-traktaktens geografiske utstrekning (HR-2023-491-P) og spørsmålet om Stortingets samtykke til at EUs tredje energimarkedspakke ble tatt inn i EØS-avtalen var i strid med Grunnlovens regler om flertallsvedtak (HR-2023-2030-P).
I 2024 behandlet Høyesterett to saker i storkammer. Den ene saken var om kroppsvisitasjonspraksis i Bergen fengsel hadde vært i strid med menneskerettightene, dvs. EMK artikkel 3. Høyesterett svarte enstemmig bekreftende på dette (HR-2024-551-S). Den andre saken gjaldt eiendomsretten til 98 % av arealet i Karasjok. Her slo retten fast, under dissens 6-5, at staten ved Finnmarkseiendommen er eier av arealet, ikke innbyggerne i kommunen (HR-2024-982-S).
Også i 2025 behandlet Høyesterett tre saker i storkammer. Den ene saken var om rett til innreise etter EØS-retten gikk foran vedtak om utvisning (HR-2025-490-S). De to andre sakene gjaldt kapitaliseringsrenten ved ekspropriasjon (HR-2025-2364-S og HR-2025-2365-S)
I 2026 skal Høyesterett behandle hele fem saker i storkammer.
Rettsendrende virksomhet
Høyesterett har gjennom sine avgjørelser bidratt til å presisere og i visse tilfelle endre lovfestet og ulovfestet rett (prejudikater). Innen mange rettsområder, særlig innen privatretten, er det opp gjennom årene blitt lagt grunnlag for mye ulovfestet rett. Blant annet har Høyesterett bidratt til å bringe rettstilstanden à jour med samfunnsutviklingen og den alminnelige rettsoppfatning, også i tilfeller der dette til en viss grad har vært i strid med gjeldende lovverk. Et eksempel på slik rettsendrende virksomhet er objektivt ansvar innenfor erstatningsretten. Slike endringer er i mange tilfeller blitt kodifisert av lovgiver i ettertid, mens andre er forblitt ulovfestet rett. Det er sikker rett i Norge at høyesterettsavgjørelser kan skape en presedens for rettstilstanden. Dette har gjort seg særlig gjeldende der lovgiver har overlatt det til domstolene å fastlegge det nærmere innholdet av for eksempel en rimelighetsstandard.