thumb|Parlamentet samles i Pauluskirken i Frankfurt, med maleriet «Germania» i bakgrunnen Frankfurtparlamentet (tysk Frankfurter Nationalversammlung) er navnet på parlamentet som var samlet i Tyskland i forbindelse med revolusjonene i 1848. Parlamentet var samlet i Pauluskirken i Frankfurt am Main, og besto av delegater fra hele Tyskland (inkludert dagens Østerrike).
Frankfurtparlamentet var det første forsøket på samle de tyske landene i et forent Tyskland. Parlamentet sprang ut av den liberale middelklassen, etter at revolusjonene i 1848 hadde satt en midlertidig stopp for de jordeiende aristokratenes tradisjonelle makt. Frankfurtparlamentet kan ikke kalles demokratisk i moderne forstand, men var heller et forsøk fra borgerskapets side for å beholde sin nyvunnede makt på bekostning av en voksende arbeiderklasse.Hamerow (1961), side 15
Parlamentets arbeid var hemmet av indre motsetninger. Spesielt var det strid mellom de som ønsket å innlemme Østerrike i Tyskland (en «stortysk løsning») og de som ønsket et Tyskland uten Østerrike (en «lilletysk løsning»). Frankfurtparlamentet kom på tross av dette frem til en grunnlov. Denne var svært progressiv etter datidens standarder, og innførte praktisk talt allmenn stemmerett for menn.
Kong Fredrik Vilhelm IV av Preussen ble tilbudt keiserkronen som et resultat av at den lilletyske løsningen ble valgt. Kongen aksepterte imidlertid ikke tilbudet, noe som gjorde at Frankfurtparlamentet ble oppløst uten å ha skapt varige resultater.
Interimparlamentet thumb|Urolighetene i Berlin i mars 1848. Maleri av Adolph von Menzel, olje på lerret, Kunsthalle, Hamburg Innledningsvis hadde revolusjonen i Tyskland stort moment. Tilhengere av konstitusjonalisme møttes i Heidelberg den 5. mars 1848 (Heidelbergforsamlingen) for å legge grunnlaget for en ny styreform. Disse innså fort at regionale møter ikke var effektivt, og bestemte seg raskt for å innkalle liberalere fra hele Tyskland til en alltysk forsamling.
Den 31. mars ble det såkalte Forparlament samlet i Frankfurt. Denne forsamlingen hadde intet klart mandat, og en tvilsom juridisk status. Likevel førte kaoset og de svekkede kongemaktene til at forsamlingen kunne utnytte det politiske vakuumet.
Ekstremister prøvde raskt å kuppe forsamlingen. Moderate krefter fikk imidlertid flertall, og et forslag om at interimparlamentet skulle få en permanent status ble nedstemt med 368 mot 143 stemmer. Senere brøt 40 representanter på venstre fløy ut av parlamentet, med mål om å henvende seg direkte til folket. Den 12. april prøvde den å organisere en oppstand i Konstanz, men denne fikk liten oppslutning. Det tok ikke lang tid før oppstanden i det sydlige Baden ble slått ned.
Strid om stemmerett
Etter at kupplanene var slått ned, kunne forsamlingen konsentrere seg om kjerneoppgavene. Man ble enig om at delegater til parlamentet skulle velges i valgkretser á 50 000 innbyggere, men siden folketellingen tredve år tidligere ble lagt til grunn, lå det virkelig antallet velgere rundt 75 000 pr. delegat. Sterke krefter ønsket direkte valg, men dette forslaget falt med 317 mot 194 stemmer. Det ble derfor vedtatt at statene selv kunne styre dette.
Innledningsvis arbeidet man for at stemmeretten ikke skulle kunne begrenses på bakgrunn av klasse, eiendom eller religion. I referatene fra debatten sto det at «alle voksne borgere» skulle få stemmerett, mens det i den endelige resolusjonen var endret til at «alle voksne uavhengige borgere» skulle få stemme. Karl Mittermeier, leder for sekretariatet, hevdet senere at det var blitt stemt over klausulen om «uavhengige» borgere, men at referatet beklageligvis var blitt feil.Hamerow (1958), side 120 Selv om det ikke var eksplisitt nevnt i reglene, var det bare menn som kunne stemme.
Valget thumb|Tyskland på Frankfurtparlamentets tid De vage reglene for stemmerett førte til mange forskjellige lokale tolkninger. I Hannover og Württemberg ble arbeidere vurdert som ikke «uavhengige» siden de var lønnsarbeidere. I Sachsen og Baden ble tjenere og arbeidere i landbruket hindret fra å stemme. I Bayern kunne bare de som betalte skatt stemme. i Preussen fikk ikke de som mottok noen form for private, veldedige bidrag stemme. I Hohenzollern-Hechingen fikk ikke ungkarer eller jøder stemme. De fleste stater la også strikte definisjoner av statsborgerskap til grunn for å hindre flest mulige fattige fra å bruke stemmeretten.
I Hamburg måtte man etterhvert gi etter for presset, og den 16. april bestemte man at også arbeidere skulle få stemme. Samtidig satte man tidspunktet for valget til perioden 18.-20. april, slik at arbeiderklassen ikke skulle få tid til å samle seg rundt noen kandidater.
Valgkampen viste seg å være preget av apati, og få velgere benyttet seg av stemmeretten. I Annaberg møtte bare 500 av de 2 000 stemmeberettigede opp. I Leipzig var fremmøtet 6 000 av 15 000. De fleste delegatene som ble valgt var moderate. Likegyldigheten rådde i de lavere klasser, slik at borgerskapet hadde få problemer med å få valgt sine kandidater. I Kassel vant den moderate Philipp Schwarzenberg over sin republikanske motkandidat med 7 862 mot 57 stemmer. Det var kun enkelte steder, som i Rhinland, at proletariatet var interessert i valgkampen.
Sammensetningen av parlamentet thumb|upright|Minnetavle utenfor Pauluskirken I samtiden ble Frankfurtparlamentet ofte omtalt som «Professorparlamentet» (tysk: «Professorenparlament»), selv om denne betegnelsen ikke er helt presis. Av de 330 delegatene var det 49 universitetsprofessorer. Den største gruppen av akademikere var de over 200 juristene. Dessuten møtte 40 rektorer og lærere, 35 forfattere og journalister, 30 forretningsfolk, 26 geistlige og 12 leger. Det var ikke skjevheter i valgsystemet som førte til den store overvekten av akademikere i forsamlingen, men heller den høye sosiale statusen universitetsutdannede hadde i Tyskland på den tiden.Kitchen, side 79
Flertallet av delegatene var moderate liberalere. Kompromissløse konservative som Otto von Bismarck, Hermann Wagener og Leopold von Gerlach deltok ikke, høyrefløyen i parlamentet besto derfor av relativt sett progressive konservative som Georg von Vincke, Maximilian von Schwerin-Putzar og Joseph von Radowitz.
Venstresiden var like svak som høyresiden. Ledende radikale delegater som Friedrich Kapp og Saul Buchsweiler ble sett ned på av den moderate majoriteten. Disse måtte gå så langt som å droppe fanesaken sin – republikken – for å bli respektert.
Liberale krefter kom til å dominere. Disse organiserte seg i flere fraksjoner, blant annet «Kasino», «Landsberg», «Augsburger Hof» og «Württemberger Hof». På tross av religiøse forskjeller og divergerende økonomiske interesser var flertallet av de moderate tilknyttet en av disse fløyene. Fraksjoneringen på venstresiden og høyresidens fåfengte kamp mot konstitusjonalismen førte til at de moderate liberale fikk flertallet. De moderate samlet seg rundt kampen mot høyresidens forsøk på å stoppe revolusjonen og på venstresidens forsøk på å utvide den.
Frankfurtparlamentets presidenter Bilde Navn Embetstid Ref.President for den tyske nasjonalforsamlingen 80px Friedrich Lang 18. mai 1848–19. mai 1848 80px Heinrich von Gagern 19. mai 1848–16. desember 1848 80px Eduard von Simson 18. desember 1848–11. mai 1849 80px Theodor Reh 12. mai 1849–30. mai 1849 80px Friedrich Wilhelm Loewe 6. juni 1849–18. juni 1849 (Restparlamentet i Stuttgart)
En midlertidig sentralregjering thumb|upright|Heinrich von Gagern var en sentral figur i Frankfurtparlamentet Parlamentet i Det tyske forbund hadde vist seg handlingslammet når det gjaldt å stoppe urolighetene. I april bestemte derfor lederskapet i Frankfurtparlamentet at de måtte danne en eksekutivkomité. Man prøvde først å samarbeide med statene i å danne en slik, men dette vise seg å være vanskelig. Heinrich von Gagern kom derfor med et forslag om at Frankfurtparlamentet selv skulle utpeke en midlertidig regjering. Dette ble vedtatt den 28. juni.
Dagen etter ble østerrikeren Johann utpekt til riksforstander. Johann fikk fullmakt til å organisere diplomatiske forbindelser med fremmede makter, samt til å gjennomføre Frankfurtparlamentets innenrikspolitiske vedtak.
Riksforstander Bilde Navn Embetstid Ref.Riksforstander (Reichsverweser) 80px Johann 12. juli 1848–20. desember 1849
Regjeringssjefer Bilde Navn Embetstid Regjering Merknad Ref.President for riksministerrådet 80pxKarl zu Leiningen 5. august 1848–5. september 1848Leiningen 5. september 1848–16. september 1848 Interimistischer Präsident des Reichsministerrates 80px Anton von Schmerling 16. september 1848–17. desember 1848 Schmerling Da embetet som Präsident des Reichministerrates ble ubesatt, tjenestegjorde innenriksminister () Anton von Schmerling som interimspresident uten å bruke tittelen. 80pxHeinrich von Gagern 17. desember 1848–21. mars 1849Gagern 21. mars 1849–16. mai 1849Interimistischer Präsident des Reichsministerrates 80px Maximilian Karl Friedrich Wilhelm Grävell 16. mai 1849–3. juni 1849 Grävell 80px August Ludwig zu Sayn-Wittgenstein-Berleburg 3. juni 1849–20. desember 1849 Wittgenstein
Rettighetserklæringen
Etter å ha utpekt en midlertidig regjering gikk Frankfurtparlamentet inn å diskutere prinsippene for en grunnlov for Tyskland, samt prinsipper for de tyske statenes egne grunnlover.
Først ble en erklæring om rettighteter for folket diskutert. Denne skulle fungere som en modell for grunnlovene i de forskjellige tyske statene. Blant temaene som ble diskutert var likhet for loven, ytringsfrihet, religionsfrihet, regler for statsborgerskap og prinsippene den lovgivende og utøvende makten skulle baseres på. Dessuten gikk man inn for å bli kvitt de siste restene av føydalsystemet. Denne diskusjonen viste seg å ta nesten seks måneder. Diskusjonene begynte den 3. juli, og ble ikke avsluttet før den 21. desember. Rettighetserklæringen ble publisert den 28. desember.
Grunnloven thumb|Parlamentarikerne prøver å sy sammen en tysk enhet. Fra venstre von Gagern, von Soiron, Welcker og Bassermann. Samtidig karikaturtegning. Grunnloven var i hovedsak basert på liberale prinsipper. Frankfurtparlamentet gikk inn for en føderal union, sterk nok til å kunne motstå angrep utenfra og innenfra.
Keiseren skulle ta seg av utenrikspolitikk og kriger. Han skulle også lede de militære styrkene, og fikk også ansvaret for å sørge for indre sikkerhet. Keiserens makt skulle imidlertid begrenses av parlamentet. Parlamentet skulle få enerett til å vedta lover, skatter, traktater og budsjetter. Parlamentet skulle også utpeke ministere, og fikk retten til å avsette dem. Parlamentet fikk også retten til å overstyre vetoretten til keiseren.
Det ble også vedtatt at en egen føderal domstol skulle opprettes. Denne skulle løse disputter mellom sentralregjeringen og delstatene, samt konflikter mellom delstater. Domstolen fikk også fullmakt til å slå ned på overgrep mot enkeltmennesker fra delstaters side.
Det mest radikale med den nye grunnloven var stemmeretten. Den 12. april 1849 ble loven om valg til underhuset vedtatt. Denne loven gav noe i nærheten av allmenn stemmerett for menn. Det var bare sinnssyke, kriminelle, folk som var konkurs og de lutfattige som ikke fikk stemmerett. De aller fleste arbeidere og bønder fikk stemmerett.
Stemmeretten kom som en følge av radikale som spilte den østerrikskvennlige grossdeutsch-fraksjonen og den prøyssiske kleindeutsch-fraksjonen opp mot hverandre. Først slo de radikale seg sammen med østerrikerne. Østerrikerne ønsket å gjøre konstitusjonen såpass demokratisk at den ble uspiselig for kong Fredrik Vilhelm IV av Preussen. I mars skiftet imidlertid de radikale side. De allierte seg nå med delegatene som gikk inn for en kleindeutsch-løsning, i bytte mot at den prøyssiske kongen skulle tilbys keiserkronen.
Frihandel