Pytagoras (gresk: Πυθαγόρας) (født ca. 570 f.Kr. på Samos, død ca. 490 f.Kr. i Kroton i Calabria) var en gresk filosof, mystiker og matematiker, samt grunnlegger av den pytagoreiske skolen, et filosofisk, matematisk og religiøst brorskap i Kroton.
Navnet skrives både «Pytagoras» og «Pythagoras». Språkrådet anbefaler en navneform uten bokstaven h.
All kjennskap i dag til Pytagoras kommer fra senere omtale, og ingenting skriftlig er kjent fra Pytagoras’ egen hånd. I studiet av Pytagoras’ liv og tankesett kan det være vanskelig å skille fakta fra hypoteser, gjetninger og anekdoter. Han er blitt omtalt som mystiker, vismann, religiøs leder, karismatisk figur, guru, magiker, sjaman, filosof, kosmolog, matematiker og vitenskapsmann.C.A. Huffmann: A history of .... Geoffrey Lloyd: Pythagoras, s. 24ff
Pytagoras' tanker kom til å påvirke mange senere filosofer, inkludert Platon og Aristoteles, og dermed mye av senere vestlig filosofi. Han er også gitt æren for å ha konstruert ordet «filosof» (= visdomsvenn). En rekke vitenskapelige oppdagelser tillegges Pytagoras, både innenfor matematikk, musikkteori og astronomi. Dette inkluderer Pytagoras’ læresetning, stemming, jordas kuleform, samt forbindelsen mellom morgenstjernen og aftenstjernen. thumb|Pytagoras som utsmykning på katedralen i Chartres. Kilder og kildevurderinger Pytagoras etterlot seg ingenting skriftlig som er kjent i dag, og det gjorde heller ikke hans elever og tilhengere. Allerede i samtiden skapte Pytagoras splid - han ble høyt elsket eller sterkt mislikt. Historiske kilder er ofte preget av dette, enten tenderer de mot å være hagiografier, eller gjør narr av Pytagoras.
De fem eldste kildene om Pytagoras er Xenofanes, Heraklit, Empedokles, Herodot og Ion av Khios, alle nære samtidige av Pytagoras. Alle disse nevner Pytagoras bare sporadisk. Xenofanes gjør i et fragment narr av troen på sjelevandring i en historie om en person som ser en annen slå en hund og som ber mannen slutte med dette: «Den du slår, har sjelen til min venn, jeg kjenner igjen stemmen.» Senere kilder mente det dreide seg om Pytagoras. Heraklit omtaler Pytagoras som en mann med stor kunnskap, men også utsatt for kritikk og satire.
Demokrit fra Abdera, født omkring 460 f.Kr., skal ha skrevet et verk om etikk, kalt Pytagoras, men dette verket er gått tapt.C. Riedweg: Pythagoras s.58 Fra byen Abdera i Nord-Hellas kjenner en også to sølvmynter fra omkring 430 f.Kr., der den ene siden har et portrett av en skjegget mann, omgitt av navnet Pytagoras. Myntbildet vitner om Pytagoras' status og er antagelig laget noen få tiår etter hans død.
Moderatos fra Gades skrev et elleve-binds verk om pytagoreisk tenkning, hvor han forsøker å vise at senere pytagoreere ikke hadde fjernet seg langt i tenkesett fra grunnleggeren Pytagoras.
Tre viktige senere kilder er Diogenes Laertios (200 e.Kr.), Porfyrios (ca.230-304 e.Kr.) og Jamblikos (ca.230-330 e.Kr.). Alle tre levde altså mange hundre år etter Pytagoras. Verket Liv, lære og utsagn av kjente filosofer av Diogenes Laertios har et avsnitt om Pytagoras. Porfyrios bygger delvis på Dikaiarkhos (ca. 350-285 f.Kr.), en elev av Aristoteles, men ingen av Dikaiarkhos' skrifter er bevart.
Både Porfyrios og Jamblikos var nyplatonikere, og begge skrev biografier med tittel Livet til Pytagoras. Porfyrios' sies å ha utlagt Pytagoras' filosofi «grunnleggende platonsk».C. Riedweg: Pythagoras s.22 Jamblikos skrev verket Om det pytagoreiske levesett. De tre forfatterne omtaler alle Pytagoras som nær overmenneskelig, og omtalen blir mer og mer fantastisk fra den første til den tredje. Jamblikos' Livet til Pytagoras, er beskrevet som «en hedensk parallell til Bibelen».
Aristoteles nevner ikke ofte Pytagoras, men derimot «de som kaller seg pytagoreere». Platon nevner Pytagoras bare én enkelt gang. Også andre forfattere ser ut til å unngå å nevne ham, som Empedokles og Herodot. Dette kan være et tegn på respekt, men også uttrykk for skepsis til ham og hans lære.
Mange skribenter har villet ta Pytagoras til inntekt for et spesielt syn, og bildet vi har av Pytagoras i dag, er preget av hvordan han ble tolket i ettertid, i lys av platonsk filosofi.C. Riedweg: Pythagoras s.20ff Han er for eksempel framstilt både som frihetstilhenger og som tyrann. Moderne forskere som W.K.C GuthrieGuthrie: Life of Pythagoras]</ref> og Walter Burkert har gjort en betydelig innsats for å forsøke å finne fram til den historiske Pytagoras, ved å gå tilbake til de eldste kildene.
De eldste kildene nevner ikke de matematiske resultatene Pytagoras skal ha kommet fram til.T. Heath: A history of ... s.65ff Den delen av arbeidet hans så ikke disse som interessant. I det kjente verket History of Greek Philosophy skriver W.K.C Guthrie at senere kilder er så unisone i sin omtale av matematikeren Pytagoras, at her likevel må være en kjerne av sannhet.
Liv og virke Familie og oppvekst Nøyaktige leveår for Pytagoras er ikke kjent. Han er sannsynligvis født på øya Samos i første halvdel av 500-tallet f.Kr., og Thomas Heath oppgir «ca. 572-497 f.Kr eller muligens noe senere»,T. Heath A history of Greek mathematics vol.I s.67ff mens MacTutor oppgir ca. 570-490 f.Kr.
Apollonius fra Samos oppgir at mor til Pytagoras skal ha hatt navnet Pythaīs. Bak dette utsagnet kan ligge et ønske om å knytte Pytagoras til Pythia, Apollons prestinne ved oraklet i Delfi. Flere kilder, inkludert Heraklit, oppgir at far til Pytagoras skal ha vært Mnesarkos. (Jamblikos oppgir navnet Mnemarkos.) Men det er uenighet om hvor Mnesarkos kom fra: Samos, byen Tyr i Libanon eller øya Limnos.C. Riedweg: Pythagoras s.1ff
Fra tiden omtrent da Pytagoras ble født, opptrer de første greske naturfilosofene, som Tales fra Milet og Anaksimander. Pytagoras levde samtidig med filosofene Anaksimenes og Xenofanes, men døde før Sokrates, Platon og Aristoteles ble født.
Ifølge Diogenes Laertios skal Ferekydes fra Syros ha vært lærer for Pytagoras. Også om Ferekydes ble det fortalt mange fantastiske historier, som at han var i stand til å forutsi hendelser om skipsforlis og jordskjelv. Da Ferekydes som gammel mann ble syk på øya Dilos, skal Pytagoras ha reist dit for å pleie ham. Selv om fortellingene om Ferekydes og Pytakoras har preg av legender, kan de ha kjent hverandre. Begge var talsmenn for en blanding av mytologi og naturvitenskap.
Jamblikos forteller at Pytagoras skal ha besøkt Tales i Milet og fått undervisning i matematikk der. Tales må i så tilfelle ha vært ganske gammel da.
Reiser Pytagoras skal ha forlatt Samos under det tyranniske styret til Polykrates, kanskje på grunn av dette. Det eksisterer mange fortellinger om senere reiser, men disse fortellingene er usikre og gir ikke et konsistent bilde. Alle reisefortellingene kan være farget av et ønske om å presentere Pytagoras og greske tenkere som arvtakere av kunnskap fra østen.
Isokrates sier om Pytagoras i en tale at «under et besøk til Egypt studerte han folkets religion, og han var den første til å gi grekerne filosofi». Mange anekdoter eksisterer om reisen til Egypt. En slik anekdote, som skal stamme fra en ellers ukjent forfatter Antifon, forteller at Pytagoras skal ha bedt tyrannen Polykrates om et anbefalingsbrev til den egyptiske herskeren kong Amasis, som var kjent for en pro-gresk holdning. Fra Amasis fikk Pytagoras videre til anbefalingsbrev til de egyptiske prestene. Fra prestene i Heliopolis ble Pytagoras sendt videre til prestene i Memfis, som igjen sendte ham videre til Teben (gresk: Diospolis). I Teben turte en ikke lenger avvise Pytagoras, men de forsøkte å skremme ham bort ved å presentere religiøse ritualer svært fremmed for gresk tankegang. Pytagoras fulgte pliktoppfyllende alle ritualene og fikk etter dette stor respekt blant egypterne. Som den første utlending fikk han lov til å delta i alle offerhandlinger til egyptiske guder. Anekdoten har vært tolket som et forsøk på å forklare opphavet til senere ritualer brukt av pytagoreerne, ritualer som grekerne kunne oppfatte som fremmedartede.
Ifølge Porfyrios skal Pytagoras ha lært geometri fra egypterne, aritmetikk fra fønikerne og astronomi fra kaldeerne. Kaldea var et område i sørlige Mesopotamia. Antonius Diogenes hevdet at Pytagoras hadde oppholdt seg blant arabere, egyptere, kaldeere og hebreere, og hadde lært av drømmetydning av dem.«Antonius Diogenes» Sofisten Filostratos skriver at Pytagoras var i kontakt med indiske vismenn. Han skal ha satt seg inn i de eleusinske mysterier, og studert med keltere og iberere.<ref>[https://ia600704.us.archive.org/31/items/CompletePythagoras/CompletePythagoras.pdf Chapter XXVIII: DIVINITY OF PYTHAGORAS
Kroton Ca. 530 f.Kr. reiste Pytagoras til Kroton og bosatte seg der. Byen var en del av Magna Graecia, et område i Sør-Italia kolonisert av grekere. Porfyrios bygger på Dikaiarkhos når han forteller at Pytagoras ved ankomsten til Kroton gjorde et sterkt inntrykk på ledelsen i byen. Han ble invitert til å holde tale for byens yngre menn, deretter for skoleelever og for en forsamling av kvinner. Denne inndelingen i grupper kan reflektere en gammel form for organisering av samfunnet, med spesialiserte klubber eller forsamlinger. Pytagoras skal ha holdt taler om moral og blant annet oppfordret lytterne til å respektere alder og foresatte.C. Riedweg: Pythagoras s.12ff Han skal ha vært en svært god og overbevisende taler.
I Kroton fikk Pytagoras en rekke tilhengere, og blant disse innstiftet han pytagoreernes brorskap. Sagnkongen Numa Pompilius av Roma skal ha blitt undervist av Pytagoras, men allerede Cicero påpekte at de to ikke var samtidige; Pythagoras levde rundt 150 år etter Numa, ettersom den 62. olympiaden falt sammen med filosofens ankomst og Lucius Tarquinius Superbus' tronovertakelse.Michel Humm: Numa and Pythagoras: The Life and Death of a Myth (s. 36)
Theano er omtalt som en tilhenger av Pytagoras, og ifølge noen kilder skal han ha giftet seg med henne. Andre skribenter omtaler Theano som Pytagoras' datter. Jamblikos nevner at Pytagoras hadde en datter Myia og en sønn Mnesarkos.C. Riedweg: Pythagoras s.109 Også en annen datter, Arignote, skal ha vært pytagoréer.Audun Holme: «Hvor ble de av? Kvinner i matematikkens historie», P2-akademiet bind 32, forlaget Transit, Oslo.
I begynnelsen var Pytagoras og disiplene hans høyt respektert, og Porfyrios beretter at flere av dem fikk politisk ansvar i byer i Magna Graecia. Gradvis oppsto det imidlertid misunnelse og fiendskap, der aristokraten Cylon fra Kroton skal ha vært en drivende kraft i motstanden mot Pytagoras. Cylon ville først bli en følger av Pytagoras, men ble avvist: Pytagoras ble i antikken sett på som oppdageren av fysiognomikk, sammenhengen mellom karakter og utseende, og Pytagoras skal på et dette grunnlag ha avvist Cylon. Dette aksepterte ikke Cylon, som ville ha hevn og startet et opprør mot Pytagoras.
Flukt og død Hendelsesforløpet opprøret mot pytagoreerne i Kroton er uklart.C. Riedweg: Pythagoras s.18ff Noen kilder sier at Pytagoras og hans tilhengere oppholdt seg i et hus da de ble angrepet. Andre kilder sier at Pytagoras var på reise til Delos for å stelle læreren Ferekydes da angrepet skjedde. Dikaiarkhos forteller av Pytagoras flyktet til Locri, også dette en by i Magna Graecia. Her ble han imidlertid avvist, og endte i byen Metapontum, der det også kom til fiendtligheter mot pytagoreerne. Selv skal Pytagoras ha gjemt seg i et tempel for musene, og avsluttet han angivelig livet sitt, kanskje av naturlige årsaker, kanskje etter å ha begått selvmord. Igjen varierer kildene.
Anekdoter Den eksisterer et stort antall anekdoter og fantasifulle fortellinger om Pytagoras, ofte for å vise at han hadde overnaturlige evner, for å vise hans gudommelige karakter og spesielle evner.
Porfyrios skriver at Pytagoras skal ha hatt forgylte hofter, som en gud. Han skal ifølge Jamblikos ha brukt dette til å la seg identifisere, en gang han møtte Apollon-presten Abaris.