Romsonder er ubemannede romfartøy som blir sendt bort fra jorden. De kretser altså ikke rundt jorden, som satellitter, men sendes til f.eks månen, andre planeter eller inn i bane rundt solen.
Den primære hensikten med romsonder er å innhente data for forskning fra steder hvor det i dag er teknologisk, økonomisk eller av andre grunner ikke mulig å sende romfarere. Derfor er så å si alle sonder utstyrt med minst ett, og i de aller fleste tilfellene flere vitenskapelige instrumenter. Prestisje og romkappløp har også vært en faktor.
Generelt Romsonder har besøkt alle de åtte planetene i solsystemet, i tillegg til to dvergplaneter, flere titalls måner og flere asteroider og kometer. Fem romsonder er på vei til å forlate solsystemet for alltid, men vil ikke komme opp i interstellare avstander før om titusener av år.
Alle romsonder er skutt opp med ubemannede bæreraketter, med unntak av tre, som ble brakt opp i jordbane med amerikanske romferger sammen med rakettrinn som sendte dem ut av jordbane. Når oppskytingen er gjennomført foregår ferden videre i fri flukt, uten bruk av drivstoff til annet enn enkelte mindre banekorreksjoner underveis, før eventuell oppbremsing ved ankomst. Enkelte unntak fra denne regelen har vært Deep Space 1/New Millennium, Hajabusa, Dawn, BepiColombo og andre nyere sonder som utstyrt med ionemotorer.
Romsondeferder kan vare i flere år før det primære oppdraget er utført. Voyager-sondene, som ble skutt opp i 1977, var fortsatt aktive i 2025, etter 48 år i rommet.
Første romsonde som leverte vitenskapelige resultater av betydning var Sovjetunionens Luna 3, som i 1959 tok historiens første bilder av månens bakside. USAs Mariner 2 ble den første som observerte en planet på nært hold, da den i 1962 passerte Venus.
De første tiårene av romalderen ble alle romsonder bygget og skutt opp av USA og Sovjetunionen. Siden 1985 har også den europeiske romorganisasjonen ESA og Japan skutt noen, til både månen, Venus, Mars, asteroider og kometer. Fra rundt 2007 har også andre nasjoner sendt opp egne romsonder, deriblant India og Kina. Indias første interplanetariske romsonde, Mars Orbiter Mission ble skutt opp i november 2013. Men særlig Kina har utmerket seg med meget ambisiøse prosjekter, som har inkludert henting av overflatepørøver fra månens bakside og landing på Mars.
Veldig omtrentlig er det i romalderen blitt skutt opp to-tre romsonder i snitt pr. år, men dette har variert mye. Perioden 1979-1988 skjøt f.eks. USA ikke opp en eneste romsonde, mens Russland (etter Sovjetunionens fall) bare har skutt opp tre romsonder, som alle var mislykkede (Mars'96, Fobos-Grunt og Luna 25).
Romsonder som er sendt til andre planeter (også kalt planetsonder) har masser fra noen titalls kg opp til åtte tonn (Kinas Chang'e 6). De letteste er vanligvis de som bare passerer forbi.
Utforskning av en planet foregår typisk i flere stadier:
Passeringssonder Den første romsonden til en planet har alltid vært en som bare sendes forbi planeten og foretar en rask rekognosering. Disse kalles gjerne passeringssonder.
Uranus og Neptun er de eneste planetene som til nå bare har fått besøk av passeringssonder, eller mer spesifikt, én passeringssonde. Det var Voyager 2, som passerte Uranus i 1986 og Neptun i 1989.
Ingen måner utover Jordens egen og Saturns Titan har blitt studert på nært hold av annet enn passeringssonder eller sonder i kretsløp rundt moderplaneten. Sovjetunionens Fobos 1 og 2 holdt på å bli et unntak, men sviktet før ankomsten til Phobos, Mars' største måne, som de skulle studere i 1989.
Orbitalsonder
Passeringssondene etterfølges gjerne av mer avanserte sonder (oftest kalt orbitalsonder), som er i stand til å bremse opp og gå inn i kretsløp rundt planeten ved ankomst. Dermed kan planeten studeres grundig, over flere måneder eller år.
Dersom en romsonde skal gå inn i kretsløp rundt et himmellegeme kreves mye drivstoff til oppbremsingen, som typisk utgjør over halvparten av sondens opprinnelige masse.
Det er gjennom årene blitt sendt en rekke orbitalsonder til både månen, Venus og Mars. Pr. 2025 har også én blitt satt inn i bane rundt Merkur(MESSENGER), to rundt Jupiter (Galileo og Juno) og én rundt Saturn (Cassini-Huygens). Også noen asteroider, som (433) Eros, Itokawa, Vesta og Bennu, samt kometen Churyumov-Gerasimoenko, har fått besøk av én hver.
Landingssonder Fem planeter (Merkur, Venus, Mars, Jupiter og Saturn), to måner (månen og Titan), to kometkjerner (Tempel 1 og Churyumov-Gerasimenko) og flere asteroider (Eros, Itokawa, Ryugu, Bennu og Dimorphos) har blitt «berørt» av romsonder, ved enten krasj, inntreden i atmosfæren eller myklanding.
Myklandingssonder bringes frem til planeten av orbitalsonder (f.eks Viking), passeringssonder (f.eks Vega) eller av utstyrsseksjoner som frakobles rett før ankomst og styrter ned på planeten (f.eks Spirit og Opportunity).
Ubemannede landingssonder til månen har omtrent uten unntak vært selvstendige, uten noen form for moderfartøy.
Landingssonder kan deles opp i flere «klasser»:
Atmosfære- eller styrtssonder mini|Pioneer H, romsonde som aldri ble brukt, på utstilling i National Air and Space Museum Disse har fortrinnsvis til hensikt å samle inn og fortløpende returnere data på vei ned mot overflaten, i den grad en slik finnes.
Eksempler på styrtsonder er de amerikanske Ranger-sondene, som på midten av 1960-tallet fotograferte måneoverflaten i rasende tempo frem til kollisjonsøyeblikket, før man hadde teknologi til å myklande der. De siste bildene viste detaljer med vesentlig mindre utstrekning enn man kunne se med teleskop fra jorden. Noe tilsvarende ble gjort av Impactor-kapselen fra den amerikanske kometsonden Deep Impact), men her var det observasjoner av virkningen av sammenstøtet (fra modersonden og med teleskoper på Jorden) som var hovedformålet med ferden.
En annen type styrtsone er penetratorer, prosjektillignende instrumentbeholdere som treffer en overflate med høy hastighet i den hensikt å trenge ned i bakken og sende data derfra. Detaljerte planer om penetratorer til månen og kometer så langt ikke blitt realisert. Eneste som har vært brakt til overflaten av et annet himmellegme var de to Deep Space 2-penetratorene til Mars Polar Lander i 1999. Ingen data ble mottatt fra noen av disse etter landingen.
På Venus har fem atmosfærekapsler fra sovjetiske Venera-sonder (nr. 4-8) og fire fra den amerikanske Pioneer Venus 2 (1960- og 1970-tallet) returnert data på vei gjennom atmosfæren, men blitt ødelagt før eller i landingsøyeblikket. Unntaket var Venera 7 og 8, samt én av Pioneer-kapslene, som fortsatte å fungere i noen titalls minutter etter landingen. Ingen av disse var utstyrt for å studere selve overflaten.
Omtrent det samme var tilfelle med ESAs Titan-kapsel Huygens. Huygens skulle primært studere atmosfæren mens den dalte ned i fallskjerm, men var også utstyrt med instrumenter til å foreta enkle studier av overflaten i tilfelle den skulle overleve landingen, hvor den da også kom til å fungere en times tid i 2005.
Også Jupiter, som ikke har noen fast overflate, har hatt besøk av en atmosfærekapsel, fra Galileo i 1995. Den sendte data i en knapp time mens den dalte nedover i fallskjerm, før den ble ødelagt av temperatur og trykk.
Venus er den eneste planeten utemom jorden hvor det har svevd ballonger i atmosfæren. De franskproduserte ballongene ble brakt dit av Sovjetunionens Vega 1 og Vega 2.
På 1990-tallet ble det utviklet en ballong som skulle bringes til Mars med den russiske landingssonden Mars '98. Hele prosjektet ble kansellert av økonomiske grunner.
Myklandingssonder For å myklande på et himmellegme av en viss størrelse kreves enten bremseraketter (månen) eller varme/bremseskjold pluss fallskjermer (Venus og Titan) eller alle delene (Mars). Omtrent alltid i kombinasjon med relativt avanserte, automatiske systemer som inkluderer en- eller flerveis høyde- og dopplerradar og akselerometre. Noen enkle landingskapsler har ikke vært utstyrt med landingsstell, men de fleste myklandingssonder har benyttet tre eller fire støtdempende landingsben. Venera-sondene (nr. 9-14) samt VeGa 1 og 2 hadde én stor, ringformet landingsfot. Fire Mars-sonder har ved landingen vært omsluttet av en «kokong» av oppblåsbare kollisjonsputer. NASAs avanserte Mars-rovere Curiosity og Perseveance benyttet en unik landingsmetode, hvor de ble heist ned i lange vaiere fra en bremseseksjon som ble frigjort og sendt til en krasjlanding øyeblikket etter at roverne berørte overflaten. Dermed sparte man vekt i forhold til om bremseseksjonen skulle vært utstyrt med landingsben (eller kollisjonsputer) og avkjøringsramper.
Hensikten med myklanding har bl.a vært undersøkelser av den lokale geologien, av jordsmonnet ved hjelp av graveredskaper og bor, inkludert søking etter primitiv liv (kun Mars), observasjoner av omgivelsene med kameraer og spektrometre, samt f.eks seismologiske (månen og Mars) og meteorologiske (Mars) observasjoner over lengre tid.
Kun månen, Venus og Mars har fått besøk av myklandingssonder, i tillegg til at atmosfærekapselen Huygens sendte data og bilder fra og om overflaten på Titan. I tillegg har det myklandet sonder på kometkjernen til Churyumov-Gerasimenko og på fire asteroider (Eros, Itokawa, Ryugu og Bennu). På de tre sistnevte var det kun "touch and go", hvor poenget var å returnere overflateprøver til Jorden.
Hvor lenge sondene har fungert på overflatene har variert betydelig. Mars 3 sviktet etter 20 sekunder, muligens som følge av en global støvstorm som da raste over planeten. Venera-landerne fungerte stort sett i 1-2 timer på Venus-overflaten, men ingen var forventet å fungere lenger pga. de ekstreme forholdene, med temperaturer på over 450 °C og trykk på rundt 90 atmosfærer. Tilsvarende livslengde hadde Huygens-kapselen på Titan. Stort sett alle månesondene har fungert minimum noen dager (Luna-kapslene), til 10 måneder (Lunokhod 1) og opp til noen år (kinas Chang's-sonder). Mars-bilene Spirit og Opportunity var konstruert for å fungere i tre måneder. Spirit sviktet etter over seks år på Mars-overflaten, mens Opportunity først sviktet under en formiddabel støvstorm i 2018, hvor solpanelene ikke lenger kunne levere nok strøm til å holde roveren i live. Dens siste melding ble oversatt til "jeg har lite batteri og det begynner å bli mørkt". Roverne Curiosity og Perseverance landet i henholdsvis 2012 og 2021 og var fortsatt aktive i 2025, og forventet å forbli det i ennå flere år, siden disse benytter RTG-er (radioisotop termoelektriske generatorer) i stedet for solpaneler som strømkilde.
Fra andre planeter foregår som regel enveiskommunikasjon med radiosignaler til jorden ved å benytte et passerende moderfartøy som reléstasjon (f.eks for Venera 11-14, Vega og Cassini). Pr. 2025 er det kun amerikanske og et kinesisk landingsfartøy på Mars som har befunnet seg på en annen planet og som man har foretatt toveis kommunikasjon med. Dette har foregått via moderfartøy i kretsløp (Viking 1 og 2 og Tianwen-1) eller via orbitalsonder skutt opp på andre tidspunkter, til og med av andre organisasjoner (ESAs Mars Express og Trace Gas Orbiter). Siden 1990-tallet har det vært lagt opp til tilnærmet fri mulighet for kommunikasjon på kryss og tvers mellom landingsfartøy og orbitalsonder som måtte befinne seg på og rundt Mars. I alle tilfeller har man også kunnet kommunisere direkte mellom jorden og landingsfartøyet, men da med vesentlig lavere bitrate.
Kjøretøy Månen og Mars er de eneste himmellegmene det er sendt kjøretøy til. Sovjetunionens Lunokhod 1 og 2 ble sendt til månen på begynnelsen av 1970-tallet, mens NASAs Spirit og Opportunity ble landsatt på Mars i 2004. Sistnevnte ble etterfulgt av Curiosity i 2012. Alle fem kjøretøyene har vært svært vellykkede. USAs bemannede romfartøy Apollo 15, 16 og 17 hadde med seg biler til månen for å øke astronautenes aksjonsradius.
I desember 2013 landet den kinesiske romsonden Chang'e 3 på månen, medbringende kjøretøyet Yutu.
Retur