thumb|Kellsboken ca. 800: Illustrasjon av Jesus på tronen. thumb|Kellsboken, (folio 292r), viser det omfattende dekorative teksten som åpner Johannesevangeliet.
Kellsboken (irsk: Leabhar Cheanannais) er en evangeliebok i form av en kodeks av illuminerte manuskript fra 700- eller 800-tallet. Den er kjent for sine mange og vakre illustrasjoner. Boken ble tidligere også kalt «Sankt Columbas bok», etter den hellige Columba av Iona. Den inneholder de fire evangeliene fra Det nye testamente skrevet på latin. Evangelieteksten er hovedsakelig fra Vulgata, skjønt også en del tekst fra tidligere versjoner av Bibelen som Vetus Latina, den gammellatinske oversettelsen som Vulgata erstattet. I motsetning til mange evangeliebøker som var beregnet for reiser, misjon eller for egen oppbyggelse, var denne og andre store bind ment for alteret og til pryd for kirken.
Kellsboken er et mesterverk av irsk kunsthåndverk og kalligrafi, og representerer høydepunktet innenfor insulære illuminerte manuskript i tidlig middelalder. Gerald av Wales mente den var et verk, «ikke av mennesker, men av engler», og Umberto Eco kalte den for «produktet til en kaldblodig hallusinasjonist.»Meehan 1994, s. 9. Den blir også regnet som en irsk nasjonalskatt. Illustrasjonene og ornamentene i boken overgår tidligere irske evangeliebøker i prakt og kompleksitet. Dekorasjonene kombinerer tradisjonell kristen ikonografi med de snirklete, komplekse motivene som er typisk for insulær kunst. Manuskriptsidene er rikt dekorert med figurer av mennesker, dyr og mytologiske uhyrer, sammen med keltiske knuter og flettverkmønstre i stimulerende farger. Mange av de små dekorative elementene er gjennomsyret av kristen symbolisme, og bidrar til å ytterligere framheve temaene i de større illustrasjonene.
Boken er skrevet på pergament av kalveskinn (vellum) og har 340 folioblader, siden 1953 har manuskriptet vært innbundet i fire bind. Det er ti fullsideillustrasjoner, men også tekstsidene er vakkert dekorert. Tekstsidene er smykket med forseggjorte forstørrede initialer og miniatyrer mellom tekstlinjene. Teksten er skrevet med insulær majuskelskrift, og synes å være utført av tre, kanskje fire, forskjellige skrivere. Det er i hovedsak brukt et brunaktig jerngallusblekk, laget av knuste eikenøtter og jernsulfat i en blanding med harpiks og vann, men også karbonblekk er benyttet.Meehan 1994, ss. 86–88 Fargene er framstilt fra en lang rekke substanser, mange av dem importert fra fjerne land.
Manuskriptet har sitt navn fra klosteret Kells abbedi i Kells hvor boken ble oppbevart i århundrer. I dag blir det oppbevart i biblioteket i Trinity College i Dublin, katalogisert som MS A. I. (58). Vanligvis blir to av de eksisterende fire bindene stilt ut, et som viser en side med illustrasjoner, og et som viser en typisk tekstside. Boken oppbevares i et lukket glasskap med kontrollert atmosfære og belysning. En maskin sørger for at den blir bladd fram daglig til neste side, slik at alle sider får utlufting, og slik at en over tid kan studere alle sidene. Utstillingen har over 500 000 besøkende hvert år.
Historie Opprinnelse thumb|Folio 27r fra Lindisfarne-evangeliene inneholder incipit (innledningen) Liber generationis fra Evangeliet etter Matteus. Sammenlign denne siden med den tilsvarende siden i Kellsboken (se her), særlig formen på monogramet Lib. Kellsboken er den mest berømte, og en av de vakreste av de insulære manuskriptene, en gruppe av middelaldermanuskripter i det som er kjent som insulær stil. Disse ble laget fra på slutten av 500-tallet og fram til tidlig på 800-tallet i klostre i Irland, Skottland og England, og i en del klostre i fastlandseuropa som var grunnlagt av irsk-skotske eller angelsaksiske munker.Henry 1974, s. 150. Disse manuskriptene inkluderer Sankt Columbas Cathach, Ambrosiana Orosius, en fragmentert evangeliebok i Durhamkatedralen (alle fra første halvdel av 600-tallet) og Durrow-boken fra slutten av 600-tallet. Fra tidlig på 700-tallet kom Durham-evangeliene, Echternachevangeliene, Lindisfarne-evangeliene og Lichfieldevangeliene. Blant senere manuskripter er Sankt Gallen-boken fra sent på 700-tallet, og Armagh-boken (datert til 807-809) fra tidlig på 800-tallet.Alle disse manuskriptene og deres datering er diskutert i Henry 1974, ss. 150-151. Forskere har plassert disse manuskriptene sammen basert på likheter i kunstnerisk uttrykk, skriftsystem, og teksttradisjoner. Den fullt utviklede ornamentstilen i Kellsboken plasserer den sent i denne rekken, enten fra slutten av 700-tallet eller tidlig på 800-tallet. Kellsboken følger mange av de ikonografiske og stilistiske tradisjonene funnet i de tidligere manuskriptene. For eksempel er formen på de dekorative bokstavene som er funnet på incipit-sidene (innledende tekst) i evangeliene overraskende konsistente. Sammenlign eksempelvis incipit av Evangeliet etter Matteus i Lindisfarne-evangeliene og i Kellsboken (se illustrasjon til høyre), begge har intrikate dekorative knutemønstre innenfor omrisset som er formet av forstørrende initialbokstaver i teksten.
Navnet Kellsboken kommer fra klosteret Kells abbedi i Kells i grevskapet Meath i Irland som var bokens hjem det meste av middelalderen. Datoen og hvor boken ble produsert har vært emne for betydelig faglig diskusjon. Tradisjonelt har det vært antatt boken ble skapt i Columba av Ionas (521 – 597) levetid,Sullivan 1952, ss. 19-20. faktisk også som et arbeid av hans egne hender. Selv på dronning Victorias tid ble den framstilt som «Sankt Columbas bok». Det var antagelig James Ussher som var den første som benyttet begrepet «the books of Kelles» om manuskriptet.Meehan 1994, s. 14. Den tradisjonelle krediteringen av Columba har forlengst blitt avvist basert på stilistiske og paleografiske vurderinger. De fleste bevis peker til en opprinnelse rundt år 800,Meehan 1994, s. 91. lenge etter Columbas død. Den anslåtte datering til 800-tallet sammenfaller med angrep fra norrøne vikinger på øya Iona som begynte i år 794 og til sist førte til at munkene og deres hellige relikvier forflyttet seg til Irland og Skottland.Kennedy, Brian: Celtic Ireland. The Book of Kells and the Art of Illumination. Red. Pauline Green. Canberra, Australia: Publications Department of the National Gallery of Australia. 2000. Print. Det finnes en annen teori, med en viss tiltrekning blant irske forskere, om at manuskriptet ble skapt til 200 årsmarkeringen av helgenens død.McCaffrey, Carmel; Leo Eaton (2002): In Search of Ancient Ireland: The Origins of the Irish from Neolithic Times to the Coming of the English. Chicago: New Amsterdam Books. ISBN 1-56131-072-7. Det finnes imidlertid ingen bevis for at slike markeringer ble gjort på denne tiden.
Manuskriptet ble aldri fullført. Det er minst fem konkurrerende teorier om hvor og når manuskriptet ble laget. Den første teorien går ut på at boken, eller bare teksten, kan ha bli gjort på Iona, deretter ført til Kells hvor illuminasjonene ble lagt til, men aldri fullført. Den andre er at boken kan ha blitt produsert i sin helhet på Iona.Dodwell, s. 84 Tredje, manuskriptet kan ha blitt frambrakt i sin helhet i scriptorium på Kells. Fjerde, det kan ha blitt produsert nord i England, kanskje ved Lindisfarne, deretter fraktet til Iona og derfra til Kells. Sist, det kan ha blitt produsert på et ukjent kloster i piktiske Skottland, skjønt det er ingen faktiske bevis for denne teorien, særlig i betraktning på fraværet av noe bevart manuskript fra Piktland.Sharpe, Richard (2008): «In quest of Pictish manuscripts». The Innes Review. 59.2: ss. 145-146. Selv om spørsmålet om manuskriptets eksakte tilblivelsessted kanskje aldri vil bli besvart helt ut er det den første teorien, at det ble påbegynt på Iona og fullført på Kells, som er mest akseptert. Uansett teori er det sikkert at Kellsboken ble frambrakt av columbianske munker i nær tilknytning til samfunnet på Iona.
Middelalderen thumb|Folio 27v viser symbolene til de fire evangelistene (med klokken fra øverst til venstre) en mann (Matteus), en løve (Markus), en ørn (Johannes) og en okse (Lukas). Kells abbedi ble plyndret og herjet av vikinger mange ganger i løpet av 900-tallet, og hvordan boken i det hele tatt overlevde der er ikke kjent.Sullivan, Sir Edward (1920): Book of Kells, s. 4. Den tidligste historiske referanse til den og faktisk også bokens tilstedeværelse på Kells kan bli funnet i en anførsel for året 1007 i Ulster-annalene som sier at «den store evangelieboken til Columkille, den fremste relikvie i den vestlige verden, ble ugudelig stjålet i løpet av natten fra det vestlige sakristi i den store steinkirken på Cenannas [Kells] på grunn av dets utsmykkete skrin [cumdach].»Ulsterannalene 1007.11 Manuskriptet ble gjenfunnet «to måneder og tjue dager» senere — uten dens forgylte og besmykkede skrin — «under en torv».O'Donovan, John: «The Irish Charters in the Book of Kells». University College Cork.Meehan (2005)
Det er generelt antatt at omtalen som «den store evangelieboken til Columkille» er Kellsboken, i så fall var boken på Kells i 1007. Denne episoden kan være årsaken til at det mangler folioark i begynnelsen og i slutten av boken. Beskrivelsen i annalene som boken «til Columkille», det vil si Colum Cille, gammelirsk for «kirkens due», et annet navn på Columba, viser til tradisjonen om at den hadde tilhørt og kanskje også var blitt skapt av helgenen. Det antyder også at det var utbredt antagelse på denne tiden at manuskriptet hadde sin opprinnelse på nettopp Iona.Dodwell, s. 84. Som nevnt over, Columba levde lenge før den trolig datoen for manuskriptets opprinnelse.
Boken var helt sikkert på Kells på 1100-tallet da et charter for landområdet vedrørende Kellsklosteret ble kopiert inn på en del av de blanke sidene i boken. Praksisen å kopiere chartere inn i viktige bøker var en utstrakt skikk i middelalderen, og slike inskripsjoner i Kellsboken er konkrete bevis for dens lokalisering på denne tiden. Klosteret på Kells ble oppløst på grunn av de kirkelige reformene på 1100-tallet. Klosterkirken ble omgjort til en sognekirke og her ble Kellsboken oppbevart.
Kildare-boken Gerald av Wales, en skribent fra 1100-tallet, har i sin bok om Irland, Topographia Hibernica, beskrevet i et kjent avsnitt å ha sett en stor evangeliebok i Kildare. Denne kan ha vært Kellsboken, Geralds beskrivelse passer i alle fall på den:
«Denne boken inneholder harmonien til de fire evangelistene i henhold til Hieronymus og hvor det for bortimot hver eneste side er forskjellig formgivning, adskilt med varierte farger. Her kan du se ansiktet til majesteten, guddommelig tegnet, her de mystiske symbolene til evangelistene, hver med vinger, nå seks, nå fire, nå to; her er ørnen, der er kalven, her er mannen, og der er løven, og andre former bortimot talløse. Se på dem overfladisk med et ordinært blikk, og du vil tro det er en radering, og ikke et fint mønster. Vakkert kunsthåndverk er overalt rundt deg, men du kan muligens ikke merke det. Se mer nøye på det og du vil trenge inn i kunstens selveste helligdom. Du vil oppdage innviklet flettverk, så delikate og så finurlige, så fulle av knuter og lenker, med farger så friske og levende at du kanskje vil si at alt dette var en engels verk, og ikke et menneskes.»
Ettersom Gerald hevder å ha sett denne boken i Kildare kan han ha sett en annen, i dag en tapt, bok av tilsvarende kvalitet som Kellsboken. Han kan også ha gitt feil informasjon om hvor han så boken.Henry 1974, s. 165, Sullivan (1920): The Book of Kells, s. 5.
Tidlig moderne og moderne tid