Trefoldighetskirken er en sentral storbykirke i Oslo domkirkes sokn i Oslo bispedømme i Bydel St. Hanshaugen i Oslo kommune. Den ligger på Hammersborg og innviet i 1858. Den er en av landets største kirker.
Trefoldighetskirken er en korskirke med fasader av rød tegl, og med en stor sentralkuppel. Den ble tegnet i nygotisk stil av Hamburg-arkitekten Alexis de Chateauneuf, mens hans elev Wilhelm von Hanno stod bak mange av interiørdetaljene i kirken. Claus Jensen bygget hovedorgelet i 1872, Adolph Tidemand malte altertavlen i 1886, Emanuel Vigeland laget lysekronen i 1923 og Frøydis Haavardsholm laget glassmaleriene i 1936.
Historie thumb| Trefoldighetskirken ca. 1890 alt=|miniatyr|Interiør Trefoldighetskirkens form ble avgjort i Norges første arkitektkonkurranse i 1849. Alexis de Chateauneuf (1799–1853) vant med sin nygotiske sentralkirke med åttekantet kuppel. Chateauneuf døde i 1853 og kirken ble derfor fullført av hans assistent Andreas Friedrich Wilhelm von Hanno (1826–1882).
Kirken ble restaurert i 1956–1958 og 1993–1996.
Behovet for ny stor kirke i Oslo Den stadig økende folkemengden i byens sentrum og «den større sands for religiøsitet, der etter commissionens mening er begynt at spores blant mængden» var hovedbegrunnelsen for byggingen av en ny kirke i tillegg til Vår Frelsers kirke (Oslo domkirke). Det strategisk mest sentrale området for en ny kirke ville vært Tullinløkka, men det området lå for lavt for et kirkebygg etter manges mening. Etter mange forslag og lange diskusjoner ble Hammersborg stedet.
Kirken var tenkt plassert i Teatergatens akse. Dessverre visste ikke de som bygget kvartalet rett over gaten for kirken om det, og det gikk derfor ikke slik.
Da kirken ble bygget, var det bare lave trehus rundt kirken, og Trefoldighetskirken ruvet enormt blant de lave husene. Planen var i begynnelsen at man skulle se kirken i enden av gaten slik man ser slottet i enden av Karl Johans gate. Muligens skulle man også kunne se den helt fra Karl Johan. Det var pga. disse planene at kirken ble bygget med to tårn. Et enkelt tårn ville sperret utsikten til kuppelen, som var ment som kirkens hovedmotiv. To tårn er dessuten også et gammelt symbol på byporten. Byporten er fra gammelt av igjen et symbol på sivilisasjon, der porten skiller og beskytter sivilisasjonen innenfor fra barbariet, mørket og kaoset utenfor.
Da kirken ble bygget, var området et spesielt fattig område av byen, eller strengt tatt en forstad ettersom det var utenfor datidens bygrense. Det ble hevdet at de som var fattige i hvert fall skulle ha en skikkelig kirke som kunne danne en himmel over deres liv. Kanskje er nettopp plasseringen midt i et fattig område årsaken til at diakoni har vært så viktig for menigheten helt frem til i dag.Et av dagens diakonale tiltak er Værestedet, se f. eks. «De kan varme sjela på mer enn suppe» hos dittoslo.no 16.11.2011.
«Til vor stads største prydelse» Den 9. juni 1849 ble det utlyst arkitektkonkurranse. Flere kjente arkitekter var med i konkurransen, men bare arkitekt Linstow hadde holdt seg innenfor den stipulerte økonomiske rammen på speciedaler. Andre arkitekter som leverte forslag var Schirmer og Nebelong. Den franskfødte Hamburg-arkitekten, Alexis de Chateauneuf, leverte et forslag han beregnet ville koste speciedaler.
Den ni mann sterke juryen så imidlertid bort fra de fastsatte byggeomkostningene og anbefalte sterkt arkitekt Chateauneufs kostbare løsning. I sin anbefaling skriver juryen bl.a.: «Chateauneufs kirke ikke blot vil blive vor stads største prydelse og et betydningsfuldt mindesmærke for den slegt, der satte den i værk, men at den tillige vil, ved sin gjennemførte og skjønt udprægede Characteer, være af en uberegnelig indflydelse paa kunstaanden og kunstutviklingen i vort fædreland.» Kirken skulle gi rom til sitteplasser og 800 ståplasser. Kirken skulle etter planen stå ferdig i 1853.
Arkitektene Arbeidet ble satt i gang. Arkitekt Chateauneuf begynte å utarbeide detaljtegninger. I slutten av juli 1850 var arkitekten ferdig, og til kommunens undring var det foretatt en rekke endringer i forhold til konkurranseprosjektet. Dette skapte store diskusjoner. I denne tiden ble arkitekt Chateauneuf syk, og han hadde reist hjem til sitt hjemland Tyskland hvor han døde høsten 1853. En undersøkelse viste at det var mange feil i overslaget til arkitekt Chateauneuf, ja så mange at det ble bestemt å utlyse ny arkitektkonkurranse selv om arbeidet med grunnmuren allerede var kommet i gang.
Til sist skjer det at bystyret enstemmig den 23. april 1851 beslutter å fastholde sitt vedtak fra mai 1850 om å godkjenne Chateauneufs første prosjekt til speciedaler. På grunn av Chateauneufs sykdom ble arkitekt Wilhelm von Hanno engasjert som utførende arkitekt. Han var en ung assistent av Chateauneuf. Til tross for at han da bare var 23 år gammel, var han allerede anerkjent som en usedvanlig dyktig murer, steinhugger og arkitekt. Han hadde Chateauneufs fulle tillit.
Under Hannos ledelse ble det foretatt betydelige endringer i forhold til de opprinnelige tegningene, ikke uten protester og diskusjoner. En av grunnene til dette var at man fant ut at Chateauneufs endrede forslag ikke ville koste 80 000 speciedaler men 141 000 spd. For å redusere dette beløpet tok von Hanno bl.a. bort en del av de ytre detaljene Chateauneuf hadde planlagt.
Grunnsteinen ble lagt den 21. april 1853 nærmest i stillhet uten noen som helst seremonier. Byggearbeidet gikk fremover, men i oktober 1855 ble det oppdaget sprekker i hvelvet. Hvelvets øvre del måtte mures om. Den 19. desember 1854 ble spiret reist.
Det viste seg å oppstå mange og store problemer i byggeperioden, men onsdag den 28. april 1858 kl. 1030 ble Trefoldighetskirken vigslet av biskop Jens Lauritz Arup. Morgenbladet kunne fortelle at nærmere mennesker fylte kirken til trengsel. Aldri hadde så mange prominente personer overvært en lignende seremoni. Vigslingen skjedde fem år etter den opprinnelige planen. Helt ferdig var kirken riktignok ikke. Det store alteret var for eksempel ikke komplett. Den nye menigheten, Trefoldighet menighet, hadde nå imidlertid fått sin menighetskirke, og byen hadde fått en monumental kuppelkirke.
Kirkens arkitektur og interiør thumb|upright|Et av de mange kapitélene laget av von Hanno thumb|upright|Døpefonten. Enkel eksteriørmessig utsmykking Arkitekt Alexis de Chateauneuf sa at han hadde hentet motivet for kirken fra det nå nedbrente Gertrude kapell i Hamburg. Trefoldighetskirken er likevel en selvstendig komposisjon, særpreget med den faste, velproporsjonerte bygningskroppen. Detaljene i eksteriøret er svært enkle. Den har tre særegenheter.
For det første er den en sentralkirke dominert av den mektige åttekantede kuppelen. For det andre har den de to karakteristiske åttekantede klokketårnene som flankerer inngangsfløyen. For det tredje er kirken bygget i nygotisk stil.
Kirkens ytre strekker seg mot himmelen, det ser man i spissene, tårnene og kuppelens «spiss». Det er ingen skulptural utforming, bare sparsom bruk av granitt i sokkelen, bånd og avdekninger.
Dette nøkterne, alvorlige og sterke eksteriøret står i kontrast til det rike, høystemte interiøret med sine oppadstrebende linjer mot den vakre, stjerneprydede kuppelen. Interiørmessig er det også en rikdom på detaljer. Idet man går inn i kirken, anskueliggjør langskipet den hellige vei (via sacra), mens korsrommet symboliserer Kristi kors, og det majestetiske kuppelrommet billedgjør himmelen.
Høystemt interiør Mye av utsmykkingen i kirken var ikke på plass da kirken ble innviet i 1858, men noe var der. Først og fremst den mektige kuppelen, som reiser seg ca. 30 meter over gulvflaten. De fine teglsteinsveggene, de åtte veldige steinstolpene som så å si bærer hele hvelvet, de vakre gotiske buene og ikke minst de mange fine håndhugne toppstykkene (kapitélene) på de mindre søylene var på plass ved innvielsen. Kapitélene har arkitekt von Hanno selv laget. Alle kapitélene på søylene er forskjellige. Dette symboliserer mangfoldet i skaperverket.
Det som ellers var på plass av kirkeinventar da Trefoldighetskirken ble vigslet var: kirkebenkene, prekestolen, alter (uten altertavle), kirkeklokkene som var støpt av klokkestøper Olsen, og orgelet som var bygd av en kjent dansk orgelbygger, Claus Jensen, i Bergen. Sammen med et foreløpig dåpsfat var det på plass kalk, vinkanne, oblateske og to store lysestaker, alt i rent sølv.
Når det gjelder selve kirkerommet, er det en kombinasjon av tre forskjellige former/plantyper: sentralkirke, korskirke og langkirke. thumb|upright|Lysekronen er laget av Emanuel Vigeland.
Sentralkirke, korskirke og langkirke Sentralkirke Sentralkirkeformen er det som tydeligst kjennetegner kirken. For Trefoldighetskirken betyr det at den er åttekantet (oktogonal). Åttekanten har flere symbolske betydninger. Tallet åtte minner om de åtte menneskene som overlevde storflommen. Dette symboliserer kirken (og troen) som et skip som redder oss fra fare. Noas ark har også gjennom kirkens historie vært brukt som et bilde på dåpen (frelse gjennom vann).
Middelalderteologien forkynte at det eksisterte et forhold mellom verdensaltes oppbygning og de geometriske og tallmessige systemer. Kirker ble planlagt utfra den tanke at delene i en helhet var proporsjonale, og disse delene forutsatte matematiske relasjoner mellom dem. Åttekanten ble sett på som en mellomting mellom kvadratet og sirkelen. Kvadratet var et bilde på jorden, mens sirkelen var et uttrykk for himmelen. Man så derfor på åttekanten som et symbol på møtet mellom himmel og jord. I middelalderen ble svært mange dåpskapell bygget med åttekantet grunnflate.
Korskirke De to sideskipene, inngangspartiet og koret danner et gresk kors. Tidligere var dette understreket ved at det var en «midtgang» også mellom sideskipene, slik at det ble et kors mellom benkeradene. Lysekronen er bygget for å understreke dette korsmotivet. Kombinasjonen av grunnplanet som danner et gresk kors og en stor kuppel er svært uvanlig i Europa. Trefoldighetskirken er den eneste kirken i Skandinavia (Nord-Europa?) som er bygget slik. Denne stilen er noe man først og fremst forbinder med bysantinske kirker.
Langkirke Inngangspartiet og koret er lenger enn sideskipene. Dette fører langkirkeplantypen inn. Her er det en spennende symbolikk som dessverre er vanskelig å se nå. Kirkens lengde er tenkt som en reise, utenfra og innover, fra mørke og kaos mot det guddommelige lys.
Det er tre nivåer i denne reisen. Våpenhuset ligger langt nede. Det var meningen at det skulle være litt mørkt her. Det lyset som kommer inn, kommer ovenfra. Fra mørket går man opp til kirkerommet, der det kommer lys fra alle kanter. Og man ser koret og alteret langt fremme som reisens mål.
Lysmotivet er viktig. Vinduene på galleriet i enden av sideskipene og bak orgelet er større enn de andre for å understreke korsmotivet. Orgelet er bygget slik at det er lavest på midten. Det bøyer seg for lyset.
Det øverste nivået er koret. Nok en gang går man opp en trapp. Chatauneufs mening var at de fem vinduene i koret skulle være mye større. De skulle fylle hele buen. Von Hanno endret dette i sine tegninger. Det er ukart om årsaken til endringen var behovet for å spare penger eller om det var pga. den tekniske utfordringen det var å få relativt tynne søyler til å bære vekten av taket. Planen var at det bare skulle være klart glass i vinduene. Lyset i seg selv var hovedpoenget, mer enn bilder. Da det senere ble foreslått å sette inn glassmalerier ble det stor uenighet. I en nygotisk kirke skulle vinduene være lysbærere uten bilder. De som ville ha glassmalerier vant imidlertid kampen. Noen ville endog ha glassmalerier i alle vinduene.
Dåpsengelen