Ole Bornemann Bull (1810–1880) var en norsk fiolinist og komponist i romantikken.
Bull var en av den tids største fiolinvirtuoser som trollbandt publikum. Gjennom sin interesse for norsk teater, norsk folkemusikk og folkekunst spilte han en sentral rolle da norsk kultur skulle bygges opp i tiden etter at unionen med Danmark ble oppløst i 1814. Ole Bull skal ha komponert mer enn 70 verk, men det er bare omkring 10 som er kjent i dag. Til hans verker hører Recuerdos de Habana, Et Sæterbesøg, Sætergjentens søndag, I ensomme stunde og Polacca Guerriera.
Unge år thumb|Tegning av Ole Bull i Ole Bulls hjem på Lysøen. Fransk litografi basert på et maleri av Fritz Jensen, teologen som sammen med Bull etablerte Det norske Theater i Bergen i 1850. thumb|Amerikansk kabinettkort av Ole Bull fra 1868. thumb|Stephan Sindings statue av Ole Bull på Ole Bulls plass i Bergen ble avduket 1901. miniatyr|«The Axelrod quartet», fra venstre Greffuhle violin, Axelrod viola, Ole Bull violin, og Marylebone cello miniatyr|Detaljer fra Ole Bulls stradivarius Ole Bulls første lærer i fiolinspill var danske Johan Henrich Poulsen, konsertmester ved Musikselskabet «Harmonien». Senere fikk han svenske Mathias Lindholm som lærer. Den første gav ham innføring i tysk fiolintradisjon, den andre i fransk. Ole Bull viste tydelig et usedvanlig talent og skal ha fått sin første skikkelige fiolin i en alder av 8 år. Han studerte som gutt Paganinis Capricer og imponerte med noen av dem i en alder av 14 år. Da han var 18 år gammel ble han sendt til hovedstaden for å ta eksamen artium etter å ha vært elev ved Bergen katedralskole. I Christiania skulle Ole Bull studere teologi, men hans lyst sto til musikken. Det gikk ut over skolearbeidet, og det ble stryk i latin. Etter Waldemar Thranes død overtok Ole Bull som leder av orkesteret i Det musikalske Lyceum, orkesteret i Det dramatiske Selskab og i teatret. Høsten 1829 oppsøkte han Louis Spohr i håp om å få undervisning, men Spohr var ikke interessert, og etter et par måneder returnerte unge Bull til Kristiania der han bl.a. ble kjent med Henrik Wergeland som kom til å bety mye for ham. På denne tiden begynte han å komponere. Han fikk noe undervisning i komposisjonsteknikker i regi av Lyceet, og i 1831 gjestet han Trondheim og Bergen der han deltok i oppførelser av Waldemar Thranes syngespill Fjeldeventyret.For dette avsnittet, sml. f.eks. Norges musikkhistorie. Den nasjonale tone, kapittelet «Ole Bull – fiolinvirtuos og nasjonal inspirator», s. 257ff.
Alt som gutt hadde han opplevd hardingfelespill i Valestrand, der han besøkte sin bestemor. Det var også der han ifølge kilder skal ha møtt Myllarguten, Torgeir Augundson fra Telemark, sommeren 1831. Bedre hardingfelespill hadde Bull aldri før hørt.Jf. Rikard Berges bok om Myllarguten, 1908 De to musikerne, bygdespelemannen og Ole Bull, respekterte og inspirerte hverandre. Da Ole Bull dro til Paris høsten 1831, hadde han skaffet seg hardingfele og hadde med nedtegnelser han hadde gjort av slåtter etter Myllarguten.
I Paris søkte Bull kontakt med fremstående musikere, og studerte ivrig på egen hånd. I 1833 opplevde han Paganini, og hadde et våkent øre for virtuosens tekniske spesialiteter som han noterte seg. Økonomien ble imidlertid elendig og han levde tidvis på sultegrensa.
Paris, Italia, Nord-Amerika Etter et opphold i Paris reiste han i 1833 via Sveits til Italia for å gi konserter, og for å bli mer kjent med den italienske sang- og fiolinskolen. Han hadde lenge eksperimentert med å utvikle nye tekniske finesser som han håpet ingen andre kunne gjøre ham etter. «Min Concert er affattet i en gandske nye Stiil, dramatisk saa at sige», skrev han til sin far fra Firenze. Blant annet hadde han funnet opp en rekke virtuoseffekter og en spesiell måte å spille firstemt på. Bull kalte konserten Concerto per il Violino in tre parte for Opera 1ma – opus 1.
Under inntrykkene av natur og folkeliv i Sveits og Nord-Italia hadde han komponert de første deler av de to siste satsene. Første sats, Allegro Maestoso, er den musikalsk sett rikeste. Den arbeidet han med under opphold i Appenninene. I Einar Haugens og Camilla Cais Ole Bull-biografi fra 1993 hevdes det at konserten første gang ble fremført på en konsert i Trieste, men det er bare delvis rett. Han kan ha spilt noen utdrag, men de tre satsene var ikke ferdige før han kom til Bologna.
Under sine opphold i Roma og Napoli fortsatte Bull å pusse på detaljene. En måneskinnsnatt begynte han å spille, midt inne i ruinen av Colosseum, med mer enn hundre tilfeldig forbipasserende som tilhørere.Pål Bang-Hansen: Roma (s. 69), forlaget Damm, Oslo 2004, ISBN 82-496-0697-3I et brev til en venn fortalte han at mens han strevde med å utforme fiolinkonserten, syntes han at han så sin far. Det var som om han kommuniserte med ham mer med øynene enn med munnen: «Jo mer Du anstrenger dig, desto mindre lykkelig skal du føle dig, og jo mer ulykkelig, desto mer skal du arbejde!»
Instrumentasjonen er bestemt av den orkesterbesetningen som var vanlig for teater- og operaorkestre i Italia. «Grand Concerto con accompagnemento a plena orchestra divito in trio partes. 1) Allegro maestoso. 2) Adagio sentimentale sulla 4a Corda et 3) Rondo pastorale con finale veloce» kalte han verket i et brev til sin far. Verket er skrevet for fiolin og symfoniorkester. Adagio-satsen i e-moll skal spilles med en fyldig og sentimental klang på G-strengen, men satsen er så kort at den nærmest fungerer som en forberedelse til rondoen. Den kortvarige pastorale og landlige stemningen går over i en finale, preget av virtuose passasjer i meget høyt tempo.
Konserten er gjenoppdaget og oppført i nyere tid etter en tornerosesøvn på mer enn 120 år. Arve Tellefsen ga i 2002 nypremiere av en forkortet versjon av verket sammen med Bergen filharmoniske orkester og dirigent Christian Eggen.
Kunstnerkontakter Ole Bull var mentor for Edvard Grieg, og han kjente H.C. Andersen, Henrik Wergeland og Bjørnstjerne Bjørnson godt. George Sand brukte Ole Bull som modell for romanen Malgré tout;Sadie: Calling on the Composer Longfellow skrev ham inn i Tales of a Wayside Inn, der Bull-skikkelsen gjenforteller sagaen om kong Olav som gjorde Norge kristent.Longfellows Tales of a Wayside Inn
Til Bulls amerikareise i 1843 som også tok ham til Cuba, hadde Wergeland skrevet dette diktet til ham, på bakgrunn av deres felles ønske om negerslaveriets avskaffelse: Far da hen, far da hen, min Søn! La din Tryllebue skjænke arme Negers Suk i Løn Styrken af en bønhørt Bøn, saa hans Lænke For dens Strøg maa sønderbriste!Wergelands dikt til Bulls amerikareise i 1843
Firstemmig spill på fiolin I biografien som den franske journalisten François Morand laget på Bulls oppdrag i 1835, er denne teknikken viet mye plass. I et brev til sin far hadde Ole Bull stolt fortalt om sin «oppfinnelse»:
«Naar det kommer ud, vil det haaber jeg vække endeel Sensation, da det udentvivl er det sværeste som nogensinde har været skrevet for Violin, og da Violinen ikke besidder meer end 4 Strænge, vil man vel lade det staae med Qvartetten.»
Louis Spohr derimot kritiserte Bulls fremgangsmåte som tilbakevendt og hevdet at slike teknikker allerede fantes hos Pietro Locatelli og Francesco Geminiani.Covertekst til CD cpo 999 403-2 (Louis Spohr – Violin Concertos 1, 14, 15)
Den første norske biografi Henrik Wergeland skrev de to første biografiene om Ole Bull på norsk med Bull selv som kilde. De utkom høsten 1843. Den største avslutter med diktet «Norge til Amerika ved Ole Bulls didreise». Wergeland forestiller seg blant annet at Bull ved sitt fiolinspill skal bidra til å løse slavenes lenker. Herresthal skriver:
«Alt det Ole Bull i de følgende år kom til å stå for, både musikalsk og politisk, har sitt utspring i den tiden Bull og Wergeland fikk være sammen. Den noe eldre Henrik Wergeland var den som med sin litterære bakgrunn og sitt sterke samfunnsengasjement kunne påvirke Ole Bulls politiske og nasjonale syn.»Herresthal i Såmannen s. 374.
Myllarguten Høsten 1848 spilte Ole Bull på hardingfele i det norske studentersamfund, og ikke lenge etter ble han oppfordret til å invitere en bygdespelemann til Christiania. Resultatet av dette ble den berømte begivenheten i Logen 15. januar 1849. Bull gikk ut i pressen på forhånd og reklamerte for Myllarguten. I Årbok for norsk folkemusikk 2003 kan man lese: «Det var utsolgt hus, og 700 personer kom ikke inn. 1500 personer fra det høyere borgerskap, deriblant mange musikk-kunnige, klappet for Myllarguten. Ivar Aasen var også til stede. «Meget Bifald», noterer han i dagboka si».Årbok for norsk folkemusikk 2003, s. 139, artikkelen «Tanker omkring det nasjonale, nasjonalromantikk og folkemusikk i et historisk perspektiv» av Dagne Groven Myhren.
Ole Bull hadde også en musikkfaglig interesse for folkemusikken. Han studerte Myllargutens spill og skrev ned slåtter etter ham. En av hans transkripsjoner etter Myllarguten er tatt med i verket Norsk folkemusikk. Hardingfeleslåttar.Årbok for norsk folkemusikk 2003 s. 141
Bull hadde kontakt med spelemenn resten av livet, og turnerte sammen med Knut Fosslia fra Krødsherad da han var i Amerika i 1860-årene. Han fikk også oppleve Ola Mosafinn fra Voss som besøkte ham i hjemmet hans sammen med Edvard Grieg.
At Bull verdsatte hardingfelemusikken og dertil trakk en av dens fremste representanter frem i offentlighetens lys, skulle etter hvert få mye å si for utviklingen av et norsk nasjonalt tonespråk. Det er ikke for ingenting at hardingfela pryder forsida av bind 2 av Norges musikkhistorie, det som behandler perioden 1814–1870: «Den interesse som kunstmusikken møtte hardingfela med i Ole Bulls skikkelse, og som ble fulgt opp av Edvard Grieg og Johan Halvorsen, var av uvurderlig betydning. [...] Selv om de benyttet hardingfelemusikken som grunnlag for å skape en nasjonal kunstmusikk, respekterte de hardingfelemusikken som kunst på egne premisser»Norges musikkhistorie 1814–1870, s. 123
Det norske Theater i Bergen I 1850 grunnla Bull Det norske Theater, som var det første teateret i Norge. Wergelands syngespill Fjeldstuen fikk sin uroppførelse her 13. januar. Dikteren hadde foreskrevet folkedans og spill på hardingfele i stykket, og Myllarguten ble hentet fra Telemark.
Teateret kom til å få stor betydning, ikke minst fordi Bull knyttet først Henrik Ibsen, og deretter Bjørnstjerne Bjørnson, til det. Teateret ble forløperen for Den Nationale Scene i Bergen.
Turnévirksomhet Men Bull var først og fremst musiker og stadig på farten. I mars 1848 var han tilbake i Paris og viste, sammen med skreddersvennen J.C. Reffling fra thranitterbevegelsen, februarrevolusjonen sin støtte ved å overrekke den revolusjonære franske regjering et norsk flagg - uten unionsmerket.Tore Pryser: Norsk historie 1800-1870 (s. 325), Det norske samlaget 1985, ISBN 82-521-2388-0
Konsertene hans i Europa og USA var umåtelig populære, og han ble hyllet som «Nordens Paganini», selv om enkelte anmeldere kalte ham en charlatan for det tilsynelatende magiske i spillet hans.Ole Bull: Norway's Romantic Musician and Cosmopolitan Patriot Robert Schumann kalte ham «den største av alle», og Bull spilte sammen med sin venn Franz Liszt ved en rekke anledninger.Hyllest til Ole Bull, Festspillene i Bergen
Kvinner dånte av hans sjarm når Ole Bull inntok scenen.Bergensposten 1/2010 (s. 3), Statsarkivet i Bergen Han ble dyrket av damene i en slik grad at vannet han angivelig hadde badet i, ble solgt på gaten i små flasker. Arve Tellefsen: «Det gjør vondt å se at Ole Bulls hjem forfaller», Bergens Tidende 22. august 2020
Oleana og andre tapsprosjekter