For den amerikansk-nederlandsk ishockeyspilleren, se David Livingston.
David Livingstone (1813–1873) var en skotsk lege, misjonær fra London Missionary Society, oppdager og utforsker av Afrika. Han var en av de første som utforsket det indre av det sørlige Afrika.
Hans møte med den amerikanske journalisten Henry Morton Stanley ga opphav til det kjente sitatet «Doktor Livingstone, formoder jeg?» da han etter lang tids leting traff på Livingstone i 1871 i Ujiji ved Tanganyikasjøen. Stanley klarte ikke å overtale ham til å reise med ham hjem til Storbritannia. Han døde to år etter. Hjertet hans ble begravd i Afrika, etter hans eget ønske, men hans øvrige jordiske levninger ble bragt til England og begravet i Westminster Abbey i London.
Livingstone var kanskje en av de mest populære heltene i det viktorianske Storbritannia på slutten av 1800-tallet og oppnådde nær mytisk status som fungerte på flere nivåer forbundet med hverandre: protestantisk misjonær og martyr; inspirerende forbilde av en som hadde oversteget samfunnsklassene ved å komme seg opp fra fattigdommen og til å bli velstående; vitenskapelig utforsker og oppdagelsesreisende; reformator i det britiske imperiet og motstander av slaveri. Hans berømmelse som oppdagelsesreisende bidro til å drive fram en besettelse til å oppdage Nilens kilder, som ble kulminasjonen av den klassiske perioden i europeisk geografiske og kolonialistiske inntrengingen i det afrikanske kontinentet. Hans misjonsreiser, hans «forsvinning» og død i Afrika, og påfølgende glorifisering som en nasjonal helt i 1874 etter sin død, førte til opprettelsen av flere betydelige kristne initiativ for misjonering i det sentrale Afrika som fortsatte i det påfølgende europeiske «kappløpet om Afrika». Mackenzie, John M. (1990): «David Livingstone: The Construction of the Myth» i: Sermons and Battle Hymns: Protestant Popular Culture in Modern Scotland, red. Graham Walker and Tom Gallagher. Edinburgh: Edinburgh University Press
Barndom og oppvekst miniatyr|David Livingstone, malt av Frederick Havill David Livingstone ble født i et lite arbeiderklassehjem i Glasgow i 1813. Foreldre og fem barn måtte dele et enkelt rom på bare 4 x 3 meter. Her måtte de bo, lage mat, spise og sove. Denne typen hjem ble stilt til rådighet for arbeiderne ved det lokale bomullsspinneriet tidlig på 1800-tallet.
Han jobbet også ved fabrikken, tre av fire arbeidere på fabrikken var barn som måtte jobbe seks dager i uken. Davids arbeidsdag gikk fra klokken 8 om morgenen til klokken 18. Sammen med andre barn klatret han mellom maskinene. De måtte sørge for at spinnemaskinene ble forsynt med jevn og ubrutt tråd. Det var dager da han gikk og løp 32 km mellom de støyende maskinene.
Fabrikken drev en skole for barna, men kun noen få hadde energi til å dra dit etter arbeid. Han studerte hver kveld mellom klokken 20 og 22 og læreren hans var forbløffet over hans store kunnskapstørst. Han bodde her til han var 23 år gammel. I en alder av 27 år fullførte han sin medisinske utdannelse, som han hadde tatt ved Glasgow University.
Bakgrunnskunnskap om Afrika i Europa For bare 150 år siden visste europeerne nesten ingenting om Afrikas indre områder. For dem var Afrika det mørke kontinentet. Bortsett fra den enorme kystlinjen var nesten ingenting blitt utforsket. De store elvene som Nilen, Kongo-elven og Zambezi var vanskelige å seile. Derfor var det vanskelig å nå Afrikas indre med båt. Så sent som i 1840 hadde europeerne bare utforsket områder nær kysten.
I oldtiden trodde man at Afrika var det store sørlige kontinentet på jorden og de visste ikke hvor langt sørover Afrika strakte seg. Man mente at den mektige Nilen måtte være nøkkelen til hele kontinentet. Det sies at en farao hadde sendte noen fønikere på en reise rundt Afrika, og to år senere dukket de opp i Rødehavet. De sa at de hadde stoppet to ganger på veien for å så korn, og at de hadde sett solen gå ned i nord. Den nyeste informasjonen har fått mange til å tvile på historien. Men hvis den er sann, må de ha sett solen gå ned i nord, sør for ekvator. Det sies at den romerske keiseren Cæsar seilte langt opp Nilen med Kleopatra, den egyptiske dronningen. Dette skjedde noen år før begynnelsen av vår tidsregning. Etter Cæsars død gikk det mer enn 1500 år før den første europeeren så Afrikas sørspiss. Det var portugiseren Bartolomeu Dias som seilt så langt sør i 1488. Nesten 400 år senere døde Livingstone i 1873 mens han lette etter kildene til Nilen i det sentrale Afrika.
Allerede på 1500-tallet hadde de nye immigrantene kom til Afrika for å eksportere slaver, og alle de grusomheter det medførte. Rundt 1840 reiste en ny bølge av europeere til Afrika. De var lærere, misjonærer og leger, en av dem var Livingstone som ankom i 1841. På 1840-tallet, hersket araberne over Nord-Afrika og store deler av østkysten.
Afrika I 1838 søker han om å bli misjonær i London Missionary Society og etter fullførte medisinske studier reiser han til Afrika.
Livingstones ankomst til Afrika Skipreisen fra England til Cape Town i Sør-Afrika tok tre måneder og Livingstone gikk i land her i mars 1841. Reisen over land til misjonsstasjonen Kuruman tok ytterligere to måneder. Han var dypt skuffet over misjonsstasjonen som var grunnlagt av Robert Moffat, de hadde fortalt om «røyken fra tusen landsbyer» der ingen misjonærer ennå hadde vært. Livingstone hadde derfor forventet at stasjonen ville være travelt opptatt med å kristne afrikanere. Nå så han at Kuruman ikke var mer enn en stor landsby. Etter 20 års arbeid hadde bare rundt 30 afrikanere blitt kristnet, og det var ingen kristne i landsbyer i nærheten.
Livingstone la ut på tre reiser fra Kuruman. Den første gikk nordøst og fant sted mellom september og desember 1841, han reist omtrent 850 km dypere inn i det indre av Afrika. Målet hans var å starte en ny misjonsstasjon, den skulle ligge i Mabotsa. Roger Edwards var stasjonssjef i Kuruman mens Moffat var i England. Livingstone dro i august 1843 sammen med Edwards for å starte det nye oppdraget. Tre måneder senere returnerte han til Kuruman for å møte Moffat. Moffat hadde kommet tilbake med sin kone og to døtre, Ann og Mary. Livingstone bodde hos dem over julen 1843. På sitt neste besøk i Kuruman fridde han til Mary Moffat. Han hadde begynt å føle seg ensom i sitt arbeid langt fra sivilisasjonen. David Livingstone og Mary Moffat giftet seg i Kuruman 9. januar 1845.
Nesten drept av en løve miniatyr|Livingstone blir angrepet av en løve Etter å ha returnert til Mabotsa, ble han nesten drept i 1844. En løve hadde angrepet landsbyens sauer, og Livingstone gikk ut for å skyte den. Løven ble bare såret, og den angrep før han fikk ladet om. Han ble slått over ende og løven bet ham i venstre overarm, ristet ham som en terrier rister en rotte. Han ble reddet av Meblawe, en kristnet afrikaner som hadde fulgt med Livingstone fra Kuruman for å undervise de innfødte. Meblawe og en annen afrikaner ertet løven slik at den angrep dem i stedet og de ble begge alvorlig såret før løven ble drept med et skudd. Den brukne overarmen og sårene måtte Livingstone behandle selv, skaden forårsaket mye smerte. Han returnerte til Kuruman for å komme seg.
Utforskning av det sørlige og sentrale Afrika miniatyr|upright=1.5|Livingstones reiser i Afrika mellom 1851 og 1873 For å forbedre sine tswana-språkkunnskaper og finne steder å sette opp misjonsstasjoner, foretok Livingstone reiser sammen med William Cotton Oswell langt nord for Kolobeng. I juni til oktober 1849 krysset de Kalahariørkenen og nådde den mystiske Lago di Nemi de hadde hørt om fra afrikanerne. De dro på en ny reise til sjøen hvor konen Mary og de små barna Robert, Agnes og Thomas var med. Dette var ikke uten fare for Mary som ventet sitt fjerde barn. De nådde sjøen og returnerte til Kolobeng igjen før den lille jenta ble født. Men jenta, Elizabeth, døde bare seks uker gammel. I 1850 ble han hedret av Royal Geographical Society, som ga ham et kronometerur for «hans reise til den store Ngami-sjøen». Han hørte om en elv som potensielt kunne bli en «hovedvei» til kysten, og i august 1851 nådde de Zambezi, som han håpet ville være en «nøkkel til det indre av Afrika». Ved Zambezi ble sønnen William Oswell født. Livingstone og familien hans dro på nok en reise gjennom Kalahari i april til september 1851. Også denne gangen var Oswell med dem. Med afrikanske guider gikk reisen gjennom mange hundre kilometer med vannløst land. Målet deres var landet med de mange elvene, som afrikanerne sa skulle ligge nord for Zouga-elven.
I 1852, etter å ha sendt familien sin til Storbritannia, reiste Livingstone nordover til landsbyen Linyanti ved Zambezi-elven. Landsbyen lå omtrent midt mellom øst- og vestkysten av kontinentet, hvor Sekeletu, høvdingen for Kololo-folket, ga Livingstone fullmakt som InDuna, som betyr stor leder, ambassadør eller kommandør for en gruppe krigere. Med 27 Kololo-krigere som tolker og guider ledet han en felles undersøkelse av handelsruter til kysten. De nådde den portugisiske byen Luanda ved Atlanterhavet i mai 1854 etter store vanskeligheter og hvor Livingstones nær hadde omkomet på grunn av feber. Livingstone innså at ruten ville være for vanskelig for fremtidige handelsmenn, så han gikk tilbake til Linyanti. Deretter med 114 Kololo-menn, utlånt av den samme høvdingen, la han av gårde østover nedover Zambezi-elven. På denne etappen ble han den første europeeren som så Mosi-oa-Tunya-fossen («røken som tordner»), som han kalte Victoriafallene etter dronning Victoria. Til slutt nådde han frem til Quelimane ved Det indiske hav, etter å ha kartlagt mesteparten av Zambezi-elvens løp.
For dette ble Livingstone berømt som den første europeeren som krysset det sørlige sentrale Afrika på den breddegraden, og han ble hyllet i Storbritania for å ha «åpnet» Afrika. Men det fantes allerede et veletablert transregionalt nettverk av handelsruter, portugisiske handelsmenn hadde trengt inn til midten av kontinentet fra begge sider. I 1853–1854 krysset to arabiske handelsmenn kontinentet fra Zanzibar til Benguela, og rundt 1800 krysset to innfødte handelsmenn fra Angola til Mosambik. miniatyr|Livingstone i båt angripes av flodhest Livingstone ønsket først å opprette handel og kristne misjonsstasjoner i det sentrale Afrika. Men etter hvert ble hans viktigste mål å stoppe den afrikanske slavehandelen, spesielt slik den ble utført av Portugiserne i Tete, i dagens Mosambik, og den Arabisk‑swahiliske slavehandlere i Kilwa, i dagens Tanzania. Mottoet hans som nå står inngravert på statuen hans ved Victoriafallene – var «Christianity, Commerce and Civilization», kristendom, handel og sivilisasjon. Dette vitner om at han håpet å danne et alternativ til slavehandelen og gi afrikanerne verdighet i europeernes øyne. Han mente at nøkkelen til å oppnå disse målene var å gjøre Zambezi-elven til en kristen kommersiell hovedvei inn i det indre av landet. Livingstone forkynte også evangeliet for å omvende afrikanere, i likhet med andre misjonærer på den tiden hadde han lav suksessrate og får i ettertid æren for én enkelt konvertering.
Forfatter og aktivist miniatyr|Dr. Livingstone