thumb|right|300px|Slaget ved Lyngør, 1812. «Najaden» sees i forgrunnen. Den norske marines historie går tilbake til 1800-tallet, da Marinen ble planlagt og bygd opp etter det engelske «flåteranet» under Napoleonskrigene. Fra 2. til 5. september 1807 bombarderte engelskmennene København med kanoner og raketter fra en større flåtestyrke i det som senere er blitt kjent som «det 2. slaget om København». Bombardementet endte i engelskmennenes erobring og overtagelse av alle skip i den danske flåten som på det tidspunktet lå i København. Flåten var ansvarlig for vernet av Danmark og Danmarks skattland, deriblant Norge.
Dette «flåteranet», satte en stopper for den danske marineflåten og førte til at Norge måtte søke å bygge opp sin egen flåte for beskyttelse helt fra bunnen av. I årene som fulgte var Danmark-Norge i krig med England, landets hovedhandelsforbindelse, under Napoleonskrigene. Under dansk kappe havnet Norge på den tapende side i verdensoppgjøret, som endte med dansk statsbankerott. I et forsøk på å bygge opp et fungerende kystforsvar mot de større engelske krigsfartøyer som blokkerte kysten, bygget man mindre rofartøyer. Det var små, men i forhold til sin størrelse godt armerte, og kunne ta seg frem innenskjærs, enten med årer eller seil. Med disse små fartøyene ble Norges sjøforsvar defensivt, selv om noen få norske brigger seilte utenskjærs og ved enkelte tilfeller tok opp kampen, og ved et enkelt tilfelle angrep en fiendtlig konvoi og tok en prise. I hovedsak forholdt de danske sjøoffiserer på orlogsbriggene seg passive og holdt seg mest i havn. Bruddet med Danmark i 1814 førte Norge inn i en union med Sverige, som skulle vise seg gunstig på alle måter, bortsett fra misnøye med enkelte flagg- og symbolsaker, særlig frem til 1844, og med fraværet av egen utenriksrepresentasjon.
Høsten 1814 ble storparten av fartøyene i marinen nedbemannet, og snart lagt i opplag eller solgt. Ambisjonsnivået var lagt altfor høyt i forhold til de pengemidler som stod til rådighet. De store linjeskipene man hadde hatt i den danske marinen, fikk den norske marinen aldri. Derimot fikk man enkelte fregatter, og en del korvetter. Dette var effektive fartøyer i forhold til størrelsen, og førte til at Norge fikk et troverdig ansikt utad. Viktigheten av å vise tilstedeværelse for å beskytte Norges handelsforbindelser og utenriksstasjoner var stor, men igjen var bevilgningene ofte for små i forhold til hva man ønsket seg.
Den amerikanske borgerkrigen kan bli sett på som et vendepunkt teknologisk sett. Utviklingen av monitoren som skipstype, panserplatene som beskyttet skip mot de konvensjonelle kanonkulene, oppfinnelsen av stangtorpedoen og slepetorpedoen – alt dette betød først og fremst treskipenes død. Tre var definitivt det mest utbredte byggematerialet på denne tiden, og således betød en utskifting av alle treskip i alle lands mariner en økonomisk umulighet over få år. I Norge bygget man i første omgang noen få monitorer, men satset også videre på treskip.
Også artilleriet utviklet seg meget hurtig. Fra de gammeldagse kanonene med ammunisjon bestående av en massiv jernkule, fikk man plutselig kanoner som kunne skyte en kule mer enn ti ganger så langt som før – med en ukjent presisjon – men det med en eksploderende granat som kunne trenge gjennom stål. Samtidig utviklet torpedoen seg fra å være en slept kruttladning innkapslet i en metallboks, til å bli en selvgående «ubåt», som selv sendte den dødbringende lasten av sprengstoff frem mot et fiendtlig skip, ofte usett og umerkelig. Dette førte til at mindre lands mariner, slik som Norges, kunne bygge små, hurtige skip med mulighet til å senke langt større skip. Tre- og seilskipenes æra var forbi, og en måtte i stedet satse på panser og damp.
Denne artikkelen tar for seg en tid hvor den teknologiske og tekniske utviklingen skjøt fart, med utviklingen av dampmaskinen, pansrede skip, torpedoen og samtidig Norges kamp for å bygge opp igjen en nasjon som hadde vært den underlegne part i en union som varte i 400 år.
Den dansk-norske marine og flåteranet i 1807 Se hovedartikkel: Slaget om København (1807) thumb|right|200px|København står i brann etter engelskmennenes bombardement. Etter maleri av C.W. Eckersberg.Bakgrunnen for engelskmennenes overtagelse av den danske flåten i september 1807, var frykt for at flåten skulle ende opp i Napoleons hender, og med det bli brukt mot England i Napoleonskrigene.
Allerede tidlig i Napoleonskrigene oppstod en utvikling hvor Danmark-Norge kom i konflikt med England og ble drevet inn i en allianse med Russland, og senere med det revolusjonære Frankrike. Danmark-Norges hovedmål var å sikre inntektene av handelsstredene til Østersjøen, samt nøytral adgang til både britiske og europeiske markeder for den store handelsflåten. Helstaten inngikk «nøytralitetsforbund» med Russland i 1773, 1780 og 1800, for å forhindre svensk eller britisk kontroll og sanksjoner med handelen i Østersjøen.Jan Glete, «Den brittiska flottan 1793-1815», i: Revolusjon, keiserdømme og statsomveltninger, Forsvarsmuseets småskrift nr 19, 1999, side 112-113. For å sikre nøytralitetsvakt lot Danmark-Norge handelsflåten ble eskortert av den betydelige, norskbemannede «Orlogsflåden». Storbritannia anså dette som en trussel mot sine handelsinteresser og svarte med å angripe den dansk-norske marinen i 1801 og mot både de danske og russiske marinene i 1807.
Dansk politikk gikk tradisjonelt ut på å beholde Norge samt sikre kontrollen over de danske streder gjennom en usvikelig allianse med Russland.Ole Feldbæk, «Frederik 6. og Napoleonskrigene», i: Revolusjon, keiserdømme og statsomveltninger, Forsvarsmuseets småskrift nr 19, 1999, side 125-126. Engelske militære maktdemonstrasjoner i Østersjøen ville da måtte møtes med danske militære mottiltak, som russisk alliert og fremskutt forsvarslinje i vest. Både Russland, Danmark-Norge, og Sverige hadde på denne tiden linjeskip som var datidens kraftigste militære maktmidler. Den danske kronprins holdt under hele krigsforløpet døren åpen for forbund med England, men anledningen bød seg ikke.Ole Feldbæk, «Frederik 6. og Napoleonskrigene», i: Revolusjon, keiserdømme og statsomveltninger, Forsvarsmuseets småskrift nr 19, 1999, side 135-136. I desember 1801 truet britene med krig dersom Danmark-Norge ikke gikk ut av nøytralitetsforbundet med Russland.Ole Feldbæk, «Frederik 6. og Napoleonskrigene», i: Revolusjon, keiserdømme og statsomveltninger, Forsvarsmuseets småskrift nr 19, 1999, side 127-130. Dansk-norsk konvoifart og nekting av britisk inspeksjon av nøytrale handelsfartøy i Nordsjøen, vakte britisk fiendtlighet siden handelsskipene i betydelig grad forsynte de ulike krigførende land med forsyninger, eller smuglet våpen. I juli 1800 tok britiske styrker kampen opp mot fregatten «Freja» som eskorterte norske handelsskip i Den engelske kanal, og tvang deretter gjennom slaget på Københavns red 2. april danskene til å innstille den væpnede konvoifarten for en stund. Fredsårene fra 1802 bragte roligere forhold til sjøs, uten at den dansk-norske marine ble rustet nevneverdig opp. Den utgjorde på denne tiden 16 linjeskip, 16 fregatter, 7 kanonbrigger, mer enn 5 korvetter og flere mindre skip. Sammen med russernes Østersjøflåte rådet den dansk-russiske alliansen over 30 linjeskip, en meget betydelig styrke den gang som overgikk den britiske styrke i nordøst. Britiske trusler om krig i desember 1801 hadde ikke lyktes i å drive danskene ut av alliansen med Russland.
Ved freden i Tilsit i juli 1807 avtalte Napoleon og tsaren at Russland skulle få Danmark-Norge med i kontinentalblokaden av England,Nils Erik Villstrand, «Med Sverige eller Ryssland?», i: Revolusjon, keiserdømme og statsomveltninger, Forsvarsmuseets småskrift nr 19, 1999, side 28. og lukke sine havner for britiske skip. Denne avtalen fikk engelskmennene vite om, og de var livredd for at den forholdsmessig tallrike, men (fra 1790 til 1807) aldri fullt utrustedeOlav Bergersen: Nøytralitet og krig, Oslo 1976. danske Orlogsflåden skulle bli satt inn i krigen på fransk side. Den engelske marinen hadde alt nedkjempet den spanske og franske flåten, men i det lengste vært svært tålmodig med danskene, som gjennom årrekker forsynte Napoleon med våpen og ulovlig kontrabande til hans krigføring, under dekke av nøytralitet. I de påfølgende årene utøvde Russland en pågående politikk for kontroll med handelen i Østersjøen, og kronprins Frederik VI anså Russland som en stadig mer nødvendig garantist. Sett fra britisk side var Danmark av stor geostrategisk betydning ved stredene og inngangen til Østersjøen, og den store dansk-norske krigsflåte med overveiende norsk mannskap måtte for all del ikke falle i Napoleons hender.Ole Feldbæk, «Frederik 6. og Napoleonskrigene», i: Revolusjon, keiserdømme og statsomveltninger, Forsvarsmuseets småskrift nr 19, 1999, side 132.
I august 1807 innledet britene en mobilisering mot København med 13 linjeskip og 26.000 soldater. De møtte kronprins Frederik VI i Kiel i august 1807 med forgjeves krav om utlevering av den danske krigsflåte. Kronprins Frederik VI fastholdt ved nøytraliteten, og britene valgte da militært angrep på København i september med det påfølgende flåteran i oktober. Engelskmennene kunne da seile bort med 15 linjeskip, 15 fregatter, 7 brigger, 5 korvetter og en rekke andre skip som krigsbytte. Dette ble siste gang danske og norske marinesoldater kjempet sammen militært. Etter tapet av Orlogsflåden i oktober startet Danmark-Norge en storstilet bygging av mindre kanonbåter, en håndfull kanonbrigger, og en intensivering av kaperfarten, for å opprettholde en viss sjømilitær kapasitet. Da en større fransk-spansk hærstyrke i mars 1808 sendt gjennom Danmark for å invadere Sverige via Skåne, mistet Danmark sitt siste større krigsskip - linjeskipet «Prins Christian Frederik», i kamp ved Storebælt. Dermed var Danmark ute av stand til å etterkomme Napoleons krav om å stenge av stredene for britisk marinetrafikk. I september inngikk Russland fred med svenskene, og ga med avtalen i Frederikshamn 17. september 1807 i praksis opp alliansen med Danmark og garantien for dansk kontroll med stredene og Østersjøhandelen. Svenskene sikret samtidig både britisk og russisk støtte til kravet på Norge.Ole Feldbæk, «Frederik 6. og Napoleonskrigene», i: Revolusjon, keiserdømme og statsomveltninger, Forsvarsmuseets småskrift nr 19, 1999, side 136.
Trefningen i Kristiansand og slaget ved Sjælland Den 3. september seilte kaptein Stopford med tre engelske krigsskip mot Norge for å ta de få gjenværende norske og dansk-norske skipene som ikke lå i København, blant annet linjeskipet «Prinds Christian Frederik» (som hadde 66 kanoner) og briggen «Lougen». Disse hadde ankommet Kristiansand 10. august etter endt tokt. «Lougen» hadde noen dager senere seilt til Fredriksvern, mens «Prinds Christian Frederik» lå i Vestre havn. Her hadde skipet beskyttelse fra batterier både på Lagmannsholmen og i Sandviken. I tillegg var det noen flåtebatterier i Kristiansands havneområde.
Omkring 20. september ankom seks kanonbåter fra Stavern som forsterkning. Samme dag trykte lokalavisen Bellona i Kristiansand nyheten om flåteranet i København. Den 27. september krevde Stopford at generalmajor Peter Tobiesen overgav «Prinds Christian Fredrik». Dette ble blankt avvist, og de engelske skipene seilte bort. Da man fryktet at «Prinds Christian Fredrik» skulle tiltrekke seg en enda større styrke i neste omgang, ble skipet derfor seilt til flåtebasen i Fredriksvern.
thumb|right|Slaget ved Sjælland, hvor «Prins Christian Fredrik» ble senket. I slutten av mars 1808 ble «Prinds Christian Fredrik» oppbragt av tre engelske linjesskip ved Sjællands Odde, da skipet var i ferd med å dekke den fransk-spanske hærstyrkens marsj mot Skåne. De av mannskapet som overlevde kampen, ble tatt til fange og ført til «prisonen» i England (engelsk krigsfangenskap).
Slaget i Lyngør