Jean-Baptiste Lully (Giovanni Battista Lulli; født 28. november 1632 i Firenze, død 22. mars 1687 i Paris) var en italiensk komponist, danser og fiolinist som virket ved hoffet til Ludvig XIV.
Lully var italiener og kom til Frankrike først som trettenåring, likevel avviste han enhver form for italiensk påvirkning på den franske musikken. Han regnes som arkitekten bak den franske barokke musikkstilen og fikk stor innflytelse på utviklingen av den europeiske musikktradisjonen mot slutten av 1600-tallet.
Liv Barndom i Italia Lullys far, Lorenzo Lulli, var av bondeslekt, mens moren, Caterina del Sera, var datter av en møller. Familien bodde i en bygård i Firenze som sannsynligvis tilhørte Lullys morfar. Begge Lullys søsken døde i barnealder, og sju år gammel var Jean-Baptiste blitt enebarn. Han fikk en svært god utdannelse, den første musikkundervisningen fikk han av en fransiskanermunk.
Lullys skjebne ble snudd på hodet etter at Roger de Lorraine, sønn av hertug Charles de Guise, kom til Firenze i februar 1646. Hertuginne Anne Marie Louise d'Orléans, som var datter av Ludvig XIIIs bror, Gaston d’Orléans, hadde gitt Chevalier de Guise i oppdrag å finne en «vakker gutt» som hun kunne konversere på italiensk med. Lorraine ble oppmerksom på den livlige, tretten år gamle Lully, og i forståelse med foreldrene tok han ham med til Frankrike.
Hos La Grande Mademoiselle Lully bodde hos hertuginnen i Palais des Tuileries og hadde som oppgave å underholde i komiske roller, akkompagnere på gitar, holde orden på hertuginnens garderobe, gjøre opp i kaminen og tenne lys. Til gjengjeld fikk han anledning til å perfeksjonere sitt fiolinspill, han mottok cembalo- og komposisjonsundervisning hos Nicolas Métru, François Roberday og Nicolas Gigault, og fikk utdannelse i ballettdans under oppsyn av Jean Regnault de Segrais.
Lully og Ludvig XIV danser mini|upright|Den unge Ludvig XIV i hovedrollen som Apollo i Ballet royal de la nuit, 1653 Så lenge Ludvig XIV var mindreårig, ble Frankrike i realiteten styrt av kardinal Mazarin og kongens mor, Anna av Østerrike. Den unge kongen hadde dermed mye fritid som han brukte til å leke med personalets barn i Louvres kjellere, der han kan ha blitt kjent med den seks år eldre Lully. Kongen og broren var knapt å skjelne fra de andre barna, for den legendarisk gjerrige Mazarin voktet som en hauk over kongens garderobe, så sannsynligvis var mange av tjenerstabens barn mer velkledd enn kongen av Frankrike. Mellom Lully og kongen oppsto det et nært vennskap, og sammen lærte de å danse og spille gitar. Forholdet gikk nok langt ut over et vanlig mesenat.
Det nære vennskapet mellom kongen og Lully gikk ikke de andre hoffmusikerne hus forbi. Jean de Cambefort, som så langt hadde vært ansvarlig for ballettmusikken ved det franske hoffet, så ham allerede nå som en alvorlig trussel. Det samme gjorde Guillaume Dumanoir, lederen av Vingt-quatre Violons du Roy («kongens 24 strykere»), et orkester grunnlagt av Ludvig XIII og det første permanente orkester i musikkhistorien. Men det fantes også hoffkomponister som oppmuntret den unge musikeren, for eksempel Michel Lambert, en mester innen sjangeren air de cour, og senere Lullys svigerfar.
Lullys første kjente opptreden foregikk på Théâtre de la foire 7. mars 1652, der han spilte en torghandler. Etter «fyrstefrondens» nederlag ble La Grande Mademoiselle tvunget til å forlate Paris, og Lully fulgte med henne til Saint-Fargeau i Bourgogne. Det gikk ikke lang tid før han var tilbake i Paris, og heretter konsentrerte han seg helt og fullt om Ludvig XIV. I Ballet royal de la nuit, som ble oppført flere ganger mellom 23. februar og 16. mars 1653, opptrådte Lully som gjeter, soldat, tigger, krøpling og gratie, mens kongen gjorde sin første ballettopptreden i rollen som den oppadstigende sol. Kongen var så fornøyd med Lully at han 16. mars 1653 gav ham ansvaret for instrumentalmusikken og tittelen Compositeur de la musique instrumentale. De danset nå ofte sammen på scenen, for eksempel i Ballet des plaisirs. På denne tiden fikk Lully sin første suksess som komponist med en Concert italien til Ballet de Psyché.
Lully var misfornøyd med disiplinen i Vingt-quatre Violons du Roy, og med kongens velsignelse dannet han i 1648 et eget ensemble, Les Petits Violons de Lully. Med dem framførte han sin første store komposisjon, La Galanterie du temps, som ble oppført i Mazarins palass. Petit violons var et mer fleksibelt verktøy for Lully enn «Kongens 24 strykere», og gjorde det mulig for ham å slippe unna sjalusien og renkespillet til de etablerte komponistene.
Lully hørte til en gruppe italienere som virket i Paris med støtte av den italienskfødte kardinal Mazarin, men til tross for sitt opphav var Lully allerede på denne tiden hovedtalsmann for en franskpreget dansestil.
Det endelige gjennombruddet som komponist kom med Amour malade, uroppført 17. januar 1657. Igjen briljerte han som scenen, denne gangen danset han Commedia dell'arte-figuren Scaramouche.
Karriere ved Ludvigs XIVs hoff Lully tilhørte nå kongens indre krets. I 1659 ledsaget han kongen og Mazarin til Pyreneene der de forberedte Pyreneerfreden. På turen skrev Lully blant annet Ballet de Toulouse. 29. august 1660, tre dager før Ludvigs inntog i Paris, ble Lullys fredsmotett Jubilate Deo oppført i Église de la Merci. Tilstede på den vellykkede framføringen var kongemoren Anna av Østerrike, dronning Maria Theresia av Spania og kongens bror Filip I av Orléans.
mini|upright|Francesco Cavalli (angivelig) I anledning festivitasen tok Mazarin i bruk politiske pressmidler for å «invitere» tidens mest berømte italienske operakomponist, Francesco Cavalli. Cavalli kom nokså motvillig til Paris, der han fikk som oppgave å skrive en festopera med tittelen Ercole amante («Den forelskede Herkules»). Lully fikk ansvaret for ballettinnslagene. Italienske operaer var ikke ukjent i Paris, Luigi Rossis operaer ble ofte spilt og spesielt inntrykk gjorde hans L'Orfeo. Kongen selv kunne ikke utstå italiensk opera og instruerte derfor Lully til å sabotere samarbeidet med Cavalli, noe Lully lyktes med i en slik grad at Cavalli ikke rakk å få verket ferdig i tide.
Cavalli så seg derfor nødt til å gripe til en av sine tidligere suksesser, operaen Xerse. Også til denne skulle Lully komponere ballettmusikken. Under oppføringen i Palais des Tuileries' kunstgalleri 21. november 1660, overstrålte Lullys danseinnslag selve operaen. For å bevise den franske musikkens overlegenhet, skrev Lully ballettmusikken helt og fullt i fransk stil. Cavallis italienske opera fikk knapt noen oppmerksomhet, han ble ikke en gang nevnt som komponist. Likevel var ikke Cavalli det egentlige målet, det var kardinalen som skulle latterliggjøres via protegéens fiasko.
Etter Mazarins død 9. mars 1661 forlot mange italienere Frankrike; det var som å utvise den italienske operaen. Likevel ble Cavallis Ercole Amante oppført til slutt. Ballettinnslaget Hercule amoureux ble en av musikkhistoriens mest minneverdige forestillinger: kongen danset igjen solguden Apollo, nå i all sin strålende prakt, mens hoffet messet «lenge leve Solkongen!» Tilnavnet ble hengende ved, og Ludvig IV kalles fortsatt «Solkongen». Cavalli returnerte til Venezia som en nedbrutt og vanæret mann, og svor på at han aldri skulle komponere for scenen mer (han skrev seks operaer til). For Lullys del gikk karrieren på skinner. 5. mai 1661 utnevnte kongen ham til Surintendant de la musique du roi og gav med det avkall på de 10.000 livre som posten egentlig kostet. Michel Lambert ble Maître de musique de la chambre.
Samarbeid med Molière (1664–1671) mini|upright|Molière Finansminister Nicolas Fouquet fikk bygd et palass i Vaux-le-Vicomte og hadde hyret Frankrikes beste kunstnere for oppgaven: arkitekten Louis Le Vau tegnet palasset, André Le Nôtre sto for hageanleggene og Charles Lebrun, hoffmaler og en fremragende dekoratør, innredet salene. 17. august 1661 ble bygget innviet med en storslått fest, kongen med familie og en lang rekke gjester var invitert, og tidens beste musikere sto for underholdningen, blant annet Michel Lambert og Lully. Noen dager før festen fant Lully sin venn Molière i en panisk stemning fordi han ikke fikk tak i nok skuespillere til komedien Les Fâcheux («Plageåndene»). Lully fikk den genialt enkle ideen å føye til ballettnumre mellom scenene slik at skuespillerne fikk tid til å kle seg om til nye roller. Pierre Beauchamp og Lully arrangerte en del eksisterende ballettnumre. For denne anledningen nykomponerte Lully bare en courante. Oppføringen ble en stor suksess, og dermed var «comedie-ballet» skapt, Lullys viktigste musikkform de neste årene.
Fouquets dyre slott og ekstravagante fest gjorde kongen så sjalu at han fikk Fouquet fengslet og eiendommen beslaglagt. Deretter startet han straks å bygge om farens gamle jaktslott til den aller mest storslåtte av sine residenser, slottet i Versailles. Da de første parkarbeidene var fullført i 1664, var det tid for å holde en heidundrende fest. Den fikk navnet Les Plaisirs de l'îsle enchantée («den fortryllede øys fornøyelser») og tematikken var hentet fra Ludovico Ariostos epos Orlando furioso. Festen varte fra 7. til 13. mai og ble åpnet med en såkalt carrousel, en hesteballett der hoffet presenterte seg i sine kostbare antrekk, selvsagt anført av kongen. Dagen ble avsluttet med Ballet des Saisons («årstidsballett»), der blant annet «Våren» ble presentert på en hest, «Sommeren» på en elefant, «Høsten» på en kamel og «Vinteren» på en bjørn.Mer om denne og andre fester på Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier av Helge Ridderstrøm Musikken Lully komponerte for denne første dagen er tapt.
Festen besto ellers av lotterier, banketter, ball, oppføringer av de tre Molière-Lully-ballettene La Princesse d’Élide («fyrstinnen av Elis», 8. mai), Les Fâcheux, 11. mai), Le Mariage forcé («det tvungne giftermål», 13. mai), og 12. mai var det premiere på komedien Tartuffe. Den første versjonen inneholdt kritikk av religiøst hykleri, så kirkas folk sørget ganske snart for at den ble forbudt. Tartuffe ble omarbeidet flere ganger inntil den ble godkjent av sensuren. Den første, skandaleombruste, versjonen er tapt. Festens høydepunkt var stormingen av Alcinas palass, en stor kulisse på en kunstig øy i Versailles' store kanal. «Palasset» brant opp under et svært kostbart fyrverkeri.
De følgende årene kom det flere ballettkomedier: George Dandin (1688) ble oppført under den andre store Versailles-festen, Monsieur de Pourceaugnac (1669), og de aller største suksessene, Les amants magnifiques og Le Bourgeois Gentilhomme, begge 1670. Den siste var myntet på en tyrkiske sendemann som hadde gjort seg til latter ved hoffet.
Ved siden av samarbeidet med Molière komponerte Lully flere hoffballetter. I 1669 kom den siste store hoffballetten Ballet Royal de Flore, der Ludvig XIV opptrådte som Solen for tredje gang. Den fjerde og siste gangen var i ballettkomedien Les amants magnifiques, da kongen ble overanstrengt, angivelig av en krevende koreografi.
I 1671 skrev Lully og Molière tragédie-balleten Psyché, som gav «verdens største konge» en heroisk rolle å opptre i. På grunn av tidsnød måtte Molière engasjere to librettister, Pierre Corneille og Philippe Quinault. Sistnevnte hadde ansvar for les Divertissements, og ble etter dette Lullys foretrukne librettist.
Ballet des Ballets ble bestilt til bryllupet mellom kongens bror, hertugen av Orléans og Elisabeth Charlotte av Pfalz. Lully og Molière skapte en pastisj av vellykkede scener fra deres siste fellesverk. Selv om de røk uklar under arbeidet og gikk fra hverandre som uvenner, ble balletten oppført. Molières komedie La Comtesse d'Escarbagnas («Grevinnen fra Escarbagnas», 1671) ble tonesatt av Marc-Antoine Charpentier. Charpentier skrev også den omfangsrike scenemusikken til Molières siste verk, Le malade imaginaire («Den innbilt syke»).
Den franske operas Solkonge (1672–1685) upright|mini|Jean-Baptiste Lully