miniatyr|17. mai 2018 i Oslo, erklært Norges hovedstad av kong Håkon V i 1314. miniatyr|Fra feiringen av grunnlovsdagen i Oslo 17. mai (syttende mai) 2005. Barnetoget i hovedstaden, som består av festkledte elever fra byens skoler, med skolekorps og andre korps fra kommunen, marsjerer over Slottsplassen, der kongefamilien hilser fra Slottsverandaen. Mange voksne pynter seg med bunad denne dagen. miniatyr|Fra barnetoget i Oslo 17. mai 2010.
er Norges grunnlovsdag og feires som nasjonaldag; begge betegnelser brukes om dagen. Dagen er blitt feiret siden 1820-årene, og fra 1823 ble datoen i avisene omtalt som «grunnlovsdagen». Den første offisielle feiringen var i 1827. Dagen ble feiret fullt ut etter kong Karl Johans død i 1844. Det er fastsatt i lov av 26. april 1947 at 1. og 17. mai er nasjonale høytidsdager.
På denne dagen i 1814 ble Norges Grunnlov datert og undertegnet av presidentskapet i Riksforsamlingen på Eidsvoll. Forsamlingen valgte deretter enstemmig regenten, prins Christian Frederik, til konge av et uavhengig Norge. Senere samme dag mottok han en deputasjon av representanter, ledet av president Georg Sverdrup, som meddelte ham valget og overrakte ham et renskrevet eksemplar av Grunnloven.
De øvrige representantene underskrev og beseglet Grunnloven 18. mai. 19. mai møtte Christian Frederik i Rikssalen og bekreftet at han mottok kongevalget som en gave fra folket, og han sverget å regjere i overensstemmelse med Grunnloven.
Dette innledet en kort periode for Norge som uavhengig stat, før landet etter en kortvarig krig med Sverige måtte inngå våpenhvile gjennom Mossekonvensjonen. Denne avtalen innebar at Norge godtok en personalunion med Sverige, men beholdt Grunnloven med de endringer som unionsinngåelsen gjorde nødvendige. Det medførte blant annet at ordet «uafhængigt» i § 1 i den reviderte Grunnloven av 4. november 1814 ble erstattet med ordet «selvstændigt». Innenfor unionen beholdt Norge selvstendighet og separate statlige institusjoner, bortsett fra kongen og utenrikstjenesten.
Fra 1947 er 17. mai en offisiell flaggdag og offentlig høytidsdag med arbeidsfri i Norge.Lov om 1 og 17 mai Barn og voksne har siden slutten av 1800-tallet feiret dagen blant annet med barnetog. Feiringen av 17. mai i Norge er en av de mest populære nasjonaldagsfeiringene i Europa. Spørreundersøkelser rundt år 2000 tyder på at 70 til 80 % av alle innbyggerne deltar i feiringen. Den norske nasjonaldagen har langt mer folkelig oppslutning enn de tilsvarende i Sverige og Danmark.
Feiring og tradisjoner Historikk miniatyr|upright|«Frognersætren 17de Mai 1864. Jubilæumsstøtte. Reist af Bankchef F. H. Frølich», postkort utgitt ved Grunnlovens hundreårsjubileum i 1914 viser en minnestøtte reist femti år etter Riksforsamlingen på Eidsvoll. miniatyr|upright|«Drageskibet» på Engen i Bergen trolig i 1889, året da venstremannen John Theodor Lund innførte denne som talerstol ved 17. mai-feiringene i byen. Hans «Ole Bull-fane» fra 1901 bæres fortsatt i hovedprosesjonen på nasjonaldagen. miniatyr|upright|Barn feirer 17. mai på Trafalgar Square i London 1942. miniatyr|left|«Torgslaget» i Christiania 17. mai 1829 oppsto da den svenske stattholderen Baltzar von Platen sendte kavaleri mot borgere og studenter som hadde ropt hurra for (dampskipet) «Constitutionen» («grunnloven») og samlet seg på Stortorvet. Unionskongen Karl Johan hadde forbudt enhver feiring av dagen.
Man regner at 17. mai ble innstiftet som nasjonaldag i 1836, året da Stortinget feiret 17. mai-fest for første gang. Den aller første feiringen av dagen skjedde antakelig i Trondhjem i 1815 med den dansk-trønderske Matthias Conrad Peterson som initiativtager. Peterson ville gjøre 17. mai til en stor nasjonal festdag. I 1824 skrev han i Adresseavisen: «Hvor viktig maa ikke Anledningen til saadan en aarlig Fest blive for den tilvoxende Ungdom!» I 1826 gikk tusenvis i tog fra Ilevollen i Trondhjem, og toget var også et høydepunkt i feiringen i 1827.
Grunnloven ble også feiret i enkelte miljøer i Christiania ved tiårsjubileet i 1824. Kronprins Oscar, som var på besøk i byen da, mente imidlertid at feiring av dagen kunne tolkes som en provokasjon mot Sverige og kongefamilien. Kong Karl Johan la i 1828 uttrykkelig ned forbud mot å feire 17. mai. Men søndag 17. mai 1829 anløp tilfeldigvis dampskipet «Constitutionen» Christiania. Det utløste hurrarop for konstitusjonen, og en begeistret folkemengde samlet seg etterhvert på Stortorvet.
Myndighetene reagerte senere på kvelden mot dette spontane folkemøtet ved å la borgermesteren lese «opprørsloven». Da dette var virkningsløst, satte festningskommandanten, baron Ferdinand Wedel-Jarlsberg, en avdeling kavaleri inn for å spre folkemengden. De slo løs på folk med flatsiden av sablene. Dette utløste motstand, og Torvet ble ikke ryddet før også en avdeling infanterister ankom og brukte geværkolbene med stor brutalitet. Henrik Wergeland var bare tilskuer til Torvslaget, men fikk sin studentuniform spjæret av et sabelrapp. I 1833 holdt Henrik Wergeland den første offisielle 17. mai-talen i Christiania da han talte ved avdukingen av Krohgstøtten, minnesmerket over politikeren Christian Krohg. Først da kong Carl Johan døde i 1844 og sønnen Oscar I overtok, kunne dagen feires fritt.
I Stavanger ble det tidlig i 1830-årene skutt salutt med kanonene på Skansen 17. mai.Ola Kvalsund: Stavanger bystyres forhandlinger m.v. 1837–1843, Stavanger, 1919, side 8.
Norske elever og studenter ble tidlig viktige aktører i markeringen av 17. mai. Det første offisielle barnetoget, som bare bestod av gutter, gikk i Oslo i 1870 etter initiativ av dikterhøvdingen Bjørnstjerne Bjørnson. Ideen tilhørte skolebestyrer Peter Qvam, som i 1869 gjennomførte en parade med barna fra sin skole. Det første barnetoget talte omkring 1200 gutter. Pikene fikk være med fra 1889. Siden 17. mai 1906 har den norske kongefamilien stått på Slottsverandaen og hilst osloskolenes elever, bortsett fra i 1910, da kong Edward VII, dronning Mauds far, ble begravet, og i krigsårene 1940–1945.
Russefeiringen blant avgangselevene ved gymnasiene bygger på danske studenttradisjoner. Den nåværende norske russefeiringen skriver seg fra 1905, da røde russeluer første gang ble brukt av elever i avgangsklasser ved de høyere skoler i Kristiania. I 1916 ble de blå russeluene første gang brukt av russ ved Oslo handelsgymnasium.
17. mai er fridag på linje med søndager etter at Lov om 1. og 17. mai som høgtidsdager ble vedtatt 26. april 1947.
I dag
miniatyr|Fra Oslos paradegate Karl Johans gate 17. mai 2006. miniatyr|Barnehagebarn kledd i bunad og samekofte i et barnetog 17. mai 2005. miniatyr|17. mai-toget på Snarøya i Bærum. miniatyr|I mange 17. mai-tog danner speiderne flaggborg langt framme i toget. Her marsjerer de sammen med en politimann i gallauniform og foran den lokale 17. mai-komiteen. miniatyr|Hans Majestet Kongens Garde paraderer i parken bak Slottet 17. mai 2002 miniatyr|Rød- og blåruss i barnetoget i Ålesund 2005. Russefeiringen markerer slutten på 13 års skolegang og preger særlig grunnlovsdagen.
Den norske feiringen er i dag sterkt preget av tradisjoner og markerer Norge som en selvstendig rettsstat med demokratiske rettigheter for alle. Den utstrakte bruken av bunader (og i varierende grad også andre nasjonaldrakter) gjør også 17. mai-feiringen til en markering av nasjonal enhet. Hovedarrangementene organiseres ofte av 17. mai-komiteer som oppnevnes i hver kommune.
I motsetning til enkelte utenlandske nasjonaldager feires ikke 17. mai med militærparader, men med lokale barnetog der musikkorps og skolebarn marsjerer sammen. Det er også vanlig å arrangere leker for barna på skolene etter toget, og gi dem iskrem, pølser og annet godt å spise. Den norske grunnlovsdagen kalles derfor av mange «barnas dag». Dagen er ellers en folkelig festdag med norske flagg og festkledte gamle og unge, svært mange kledd i bunad. De samles utendørs i godt eller dårlig vårvær, særlig for å se på formiddagens barnetog. 17. mai preges også av hurrarop fra marsjerende barn, lyden av rangler, leketrompeter, gassdrevne bilhorn, marsjer og korpsmusikk.
Russefeiringen har hatt en plass i 17. mai-feiringen siden tidlig i det 20. århundre, og protester mot russens «tøylesløse» feiring er nesten like gamle. I senere år er grunnlovsdagens (og -nattens) lydbilde i økende grad preget av høy musikk fra forsterkeranlegg på busser og lastebiler fulle av feststemt russ.
Barnetog Barnetog på 17. mai er lokale parader av marsjerende musikkorps og festkledte skolebarn med håndholdte norske flagg. Slike parader eller prosesjoner arrangeres i dag i alle norske kommuner og også i enkelte norske miljøer i utlandet. Togene varierer i størrelse fra noen titalls personer i bygdene til flere titalls tusen deltakere i Oslo. Barnetoget i Oslo går blant annet forbi Det kongelige slott, hvor store deler av kongefamilien står og vinker fra slottsbalkongen. Oslotoget blir anført av Forsvarets Stabsmusikkorps. I alt 69 000 barn og voksne i tilsammen 1700 korps over hele Norge spiller 17. mai.
Marsjen følger bestemte ruter i sentrale tettsteder og er organisert slik at barna går klassevis bak sin skolefane. Mange klasser har også egne, mer hjemmelagde faner. Tidligere var deltakelse i toget obligatorisk for elever og klassestyrere i grunnskolen. Nå er deltakelse frivillig, og foreldre har delvis overtatt lærernes vaktrolle. Flere steder er også barnehager med i toget. Det samme gjelder enkelte elever fra videregående skoler, deriblant russ. Ellers deltar musikkorps, kommunestyrer, speidere, gjerne med flaggborg, og andre. Toget avsluttes ved at barn og voksne samles på en større plass der det er taler for dagen. Mange slutter seg til toget bakerst på vei til samlingsplassen. Flere steder er det også egne borgertog eller folketog der alle kan delta.
Det største 17. mai-toget i utlandet, med flere tusen deltagere hvert år, finner sted i København, hvor det organiseres av den norske Sjømannskirken.
Konflikter Det har i flere perioder vært sterk strid rundt 17. mai-feiringen i Norge. De politiske motsetningene mellom venstrebevegelsen og de konservative satte sitt preg på feiringen fra omkring 1870. I 1872 sto konservative samfunnsstøtter i Christiania bak en endring av borgertogets marsjrute så det omgikk Stortinget (som var dominert av Venstre og bondepolitikere) på avstand. Dette ble oppfattet som sjikanering av Stortinget og førte blant annet til en større oppvask i Det Norske Studentersamfund.
17. mai 1881, da Bjørnstjerne Bjørnson skulle innvie Wergelandsstatuen i Studenterlunden, ble striden enda sterkere, og to konservative medlemmer av innsamlingskomiteen for statuen gikk av i protest. Morgenbladet startet en massiv protest mot Bjørnson, og «det toneangivende Kristiania» boikottet folketoget. Samtidig ble det mobilisert mange tusen bønder, som under ledelse av bondehøvdingene Ole Møystad og Helge Væringsåsen reiste inn til Oslo for å delta i toget det året. Med 10 000 deltagere ble dette det største landet inntil da hadde sett. Utover i 1880-årene opprettet Venstre sitt eget tog i Kristiania, i protest mot byens konservative krefter. Etter hvert fikk toget et stadig mer politisk preg, og i Kristiania ble 17. mai i økende grad brukt som anledning for å markere protest fra den fremvoksende arbeiderbevegelsen, kvinnebevegelsen, avholdsbevegelsen og senere målfolket.
Mange andre steder i landet hadde Venstre nærmest monopol på 17. mai-feiringen. I 1890-årene ble flaggstriden det dominerende temaet, og Venstre tok i bruk det «rene» flagg (ikke det offisielle unionsflagget med «sildesalaten»). Først i årene etter unionsoppløsningen i 1905 la stridighetene seg en stund, selv om deler av arbeiderbevegelsen i mange år forholdt seg skeptiske til feiringen.Sanness, John: Syttende mai i strid og fest fra 1814 til i dag. I: 17. Maj. To nordmænd beretter om Norges højtidsdag, Folkung Forlaget, Tønder: 1943, s. 35–38.